Russland og Ukraina på MC - Hvem, hva og hvordan?

Flere ganger på turen diskuterte vi erfaringer og tanker om hva som skal til hvis flere i Holy Riders MC, eller andre, vil være med på senere turer til våre brødre og søstre i øst. I tillegg kan sikkert andre som leser denne bloggen og har tenkt seg i østerled på MC få et par tips. Vi har nå to turer på MC bak oss til de gamle sovjetstatene (i 2009 og nå i 2013) til disse landene, og i tillegg også andre besøk, så noe har vi kanskje lært.

Forarbeid: Visum og andre papirer

Vi som er fra land som er med i liksom-EU (EØS) eller ordentlig EU har fri tilgang til Ukraina ved å vise pass. Derfor har vi også lagt noen av HR-møtene til Ukraina for å slippe kostnad og stress med visum til Russland. Man kan forøvrig gjerne fly uten visum via f.eks. Moskva til Ukraina, så lenge man holder seg på internasjonalt område på flyterminalen. For våre russiske venner er det forøvrig uproblematisk å ta seg til Ukraina - borgere av de gamle sovjetstatene har tilsvarende visumfrihet innen det tidligere sovjetsamveldet som vi har internt i EU. Forresten fant vi også ut at Moldavia står åpent for oss EU/EØS-borgere.

Men til Russland kreves det altså visum, og det er ikke gjort over natten å få det. Det skal være mulig å søke om privatvisum via invitasjon fra dem vi besøker, men vi har funnet ut at dette har vært for komplisert for våre venner der borte å organisere. Turistvisum har derfor blitt løsningen. Man kan ordne dette selv ved den russiske ambassaden i Oslo for de som bor i Norge - evt. den russiske ambassaden i landet du bor i. Man må da først å bestille hotell i Russland og deretter få hotellet til å sende en offisiell invitasjon. Denne trenger du som grunnlag for visumsøknaden ved ambassaden. For oss som noen ganger har bodd privat eller ikke bestemt oss på forhånd for hvor vi vil bo hver natt, er det mer praktisk å bruke et reisebyrå. Intourist (ved tidligere turer) og denne gangen Privjet er to byråer i Oslo som vi har benyttet, og som gir god service og hjelp. Det koster rundt en tusenlapp pr. visum, og du må levere fra deg passet så lenge søknaden pågår. Regn med å være to uker uten pass (med andre ord to uker uten å f.eks. fly utenlands) for å være på den sikre siden. Visumet er et klistremerke de limer inn på en side i passet. OBS: Pass på at passet har mer enn 6 måneders gyldighet.

For å søke om visum må du også ha gyldig reiseforsikring. Dette er ikke EU-helsekortet du bruker på ferie i EU, men vanlig reiseforsikring.

Bortsett fra vanlig vognkort kreves ingen spesiell dokumentasjon for MC. I 2009 oppdaget vi at de på grensa punchet inn adressen som stod på vognkortet og deretter spurte om vi bodde på denne adressen. For å unngå videre spørsmål svarte vi ja den gangen, selv om dette var en gammel adresse. Nå i 2013 gikk vi til Biltilsynet og skaffet nye vognkort - vi hadde begge flyttet siden vognkortet var blitt utstedt. OBS: Vognkortet sendes i posten, så det tok en dag eller to før det kom. På grensene er de veldig nøye med å kontrollere chassinummer mot vognkort, så let gjerne opp hvor dette er preget inn i ramma på sykkelen før du reiser. Vi synes det bare er fint at de sjekker dette - det gjør det vanskeligere å stjele kjøretøy i Vesteuropa og smugle dem østover.

Et viktig papir for kjøretøy er grønt forsikringskort. Dette får du fra forsikringsselskapet. Det beviser at du er ansvarsforsikret i landene du besøker. I ferietiden opplevde jeg at Storebrand var litt trege med å sende det ut slik at jeg måtte purre. Jeg fikk til slutt to grønne kort - trolig både fra opprinnelig henvendelse og så pga. purringen min. Det ene kortet var så mangelfullt og feil utfylt av selskapet at det ikke var brukbart, så ha tid nok til å sjekke det og eventuelt bestille nytt. Har du ikke grønt kort så må du kjøpe "strakhovanie" på eller rett ved grensa. Det har ikke vi prøvd, og ikke la deg lure til å tro at du trenger det om du har grønt kort med hjemmefra, selv om det kan se slik ut på noen av plakatene i veikanten (muligens trenger russerne/ukrainerne å ordne dette ekstra på grensa når de skal utenlands, og at disse plakatene henvender seg til dem).

Internasjonalt førerkort bør du også ha. NAF ordner dette hvis du tar med et passbilde og ditt vanlige førerkort. Da jeg i 2009 ble stoppet av politiet, viste jeg kun fram det internasjonale førerkortet (som egentlig bare er en oversettelse av det egentlige førerkortet). Baktanken var at hvis de skulle finne på å beslaglegge dette, så hadde jeg fortsatt originalførerkortet i lomma. Det ville selvsagt være en vurdering om jeg skulle ha kjørt videre med dette, noe jeg ville vurdert dersom det var tydelig at førerkortet de beslagla forsvant i lomma på betjenten pga. korrupsjon, og ikke i offentlige beslagsregistere. Nå har det aldri vært aktuell problemstilling, heldigvis.

Sikkerhet og korrupsjon

"Politi og offentlig ansatte er gjennomkorrupte!"
Korrupsjon kan sikkert være et problem i disse landene, men vårt bestemte inntrykk er at det hovedsakelig foregår på et helt annet nivå enn "gatenivå" der vi beveger oss, og at ting har blitt mye bedre bare de siste par årene. I 2009 kostet det riktignok litt ubehageligheter og en snau hundrelapp å bli kamerat med en politimann som stoppet meg for å kjøre feil i en rundkjøring, men selv denne opplevelsen virker å være utdatert historie. Nå i 2013 ble vi stoppet idet vi var i ferd med å kjøre ut på en bro der det bare var tillatt for busser å kjøre over. Politifolkene her forklarte oss ryddig og greit hvor vi skulle kjøre i stedet og sendte oss av gårde uten smøring. På grensestasjonen inn til Russland fikk vi veldig god hjelp til å fylle ut tollskjemaet riktig, og alle steder vi har vært i kontakt med forskjellige uniformerte er de høflige og av og til spøkefulle. I 2009 opplevde vi også langt flere politifolk langs veiene som stoppet og kontrollerte trafikkantene. Du ser dem fortsatt oftere enn hjemme etter veiene, men de skaper ikke noen større problemer.

"Det er så fryktelig mye kriminalitet"

Ikke som vi har merket i alle fall. Sannheten er at en på mange vis føler seg sikrere når en ferdes i Russland og Ukraina enn i mange større byer i Vest-Europa. Vi er normalt ferieforsiktige og låser naturligvis alt eller tar med oss når vi går fra syklene. Vi bruker gjerne bevoktet parkering eller i det minste skjult for innsyn fra forbipasserende om nettene, og har ikke opplevd ubehageligheter. Når vi stopper for å spise, velger vi spisesteder der vi har fri sikt til syklene, mest pga. bagasje som bare ligger surret på syklene mens vi er underveis. Klåing på syklene har vi vært mer utsatte for blant venner (f.eks. foran menighetslokaler o.l.) enn foran kjøpesentra osv..

Vei og kjørekultur

Fart: For en nordmann er det aller meste av utenlandsk kjørekultur mer hektisk enn hjemme. En lovlydig nordmann som aldri bryter fartsgrensen bør først som sist lære seg at det kan være livsfarlig å overholde fartsgrensen. Når russerne og ukrainerne har 60 km/t i bysoner, så må du likevel for all del ikke finne på å kjøre i 60 hvis du har trafikk bak - spesielt ikke hvis du har en trailer bak. Ta en titt på fluene på frontlykta di hvis du er i tvil om hva som kan skje. Om du derimot møter biler som blinker med lysene før en 60-sone, så gå for all del minst ned på samme fart som folk rundt deg, slik at ikke politimannen bak neste busk fanger deg. Før du blir vant til kjørerytmen lønner det seg å finne en annen bil eller sykkel som kjører omtrent som de fleste rundt deg, og følge ham for å lære det lokale kjøremønsteret (han vil dessuten fange politiets radarstrålene for deg). Svært mange steder er det helt normalt å kjøre oppi 30 km/t over fartsgrensen, og vi har dundret forbi politikontroller også i slike overhastigheter uten å bli ofret et blikk - men vi gjorde det mens vi lå i tett annen trafikk og ikke gjorde oss negativt bemerket. For fartsglade kan det høres himmelsk ut, men det avhenger sterkt av asfaltkvaliteten hvor himmelsk det egentlig er.

Kjøreatferd: "Posmotri v zerkala!" - Se i speilene. Gjør det ofte, og alltid før du skifter plassering, selv innenfor eget kjørefelt. En forbikjøring foregår like gjerne på høyre som på venstre side, og gjerne ved møtende trafikk. Som motorsyklist skal du være spesielt oppmerksom på biler som prøver å kjøre forbi når det kommer møtende trafikk - du bør oppdage at forbikjøreren kommer slik at du kan korrigere kursen for å gi plass nok til både deg selv, forbikjøreren og den møtende trafikken. I en russers øyne er noen ganske få centimeter ofte nok. Dette gir også en utfordring når du skal ut på en trafikkert vei. I et T-kryss med oppmerket stopplinje var det livsfarlig å kjøre helt fram til stopplinja - de siste par metrene fram til denne har vi sett bli brukt som forbikjøringsfelt på innern av trafikken på veien du skal inn på.

Kjøring mellom bilrekkene i kø: Ifølge våre russiske venner er dette forbudt, og MC-politi jakter visstnok på slike. Imidlertid ser vi at "alle" på MC gjør det, og det er også nødvendig med luftkjølt motor. Vi gled forbi politibiler i slike køer uten at de (som satt inni) hevet et øyenbryn, etter først å ha sett urinvånerne kjøre slik. Bilistene ser ut til stort sett å akseptere dette og gir plass når du kommer, men noen vil alltid ødelegge, og det er vel å anta at du får skylda for skader, også de andre klarer å påføre seg selv ved å "klemme" deg fast. Kalkulert risiko altså.

Vegstandard: Veiene har veldig varierende kvalitet, fra vanlig vestlig standard til jevnt hullete, eller den farligste varianten - grei kvalitet med store, dype hull som ligger som feller med noen hundre meters avstand. Du bør kunne håndtere å kjøre på de fleste underlag, også grus, nedtrampet jorde eller grovrillet, høvlet asfalt, over lange strekninger. Vi har kjørt på forferdelige veistrekninger over flere mil i strekk, der man tidvis må krypkjøre eller finne det beste sporet i konkurranse med eventuell møtende trafikk. Ukraina har mer dårlig vei enn Russland så langt vi kan bedømme der vi har vært. Jeg ville nok av den grunn ikke kjørt til Russland eller Ukraina med MC-tilhenger, med mindre du har erfaring med at det går greit også på dårlig vei.

Menneskelige egenskaper

I utgangspunktet vil en slik tur i HR-regi selvfølgelig være åpen for alle. Samtidig vil det nok være fornuftig å "sile" litt, slik at ikke folk kommer et stykke på vei og opplever at de har tatt seg vann over hodet.

Hvis definisjonen på en perfekt tur for deg er at alt er vel tilrettelagt med regelmessige måltider og skikkelige overnattingsforhold der alt går på oppsatte klokkeslett, vil trolig slike turer vi har hatt til Russland og Ukraina oppleves som mareritt. Det eneste som er garantert er at det meste kommer til å avvike fra planen, oftest radikalt. Vi har reist med en innstilling av at vi vil overleve det aller meste, og skulle ikke engang det holde så har vi evig liv (vi formidler også gjerne kontakt med leverandøren av evig liv, Vårherre, hvis noen skulle mangle det). Det er vel ikke noe mer sannsynlig at man stryker med på en slik tur enn en hvilken som helst annen, men det er faktisk fullt mulig at man kan bli stående uti ødemarken med en sykkel som ikke lar seg kjøre videre og alt må improviseres - inklusive en natt på grusen i veikanten. Skulle så galt bli tilfelle, vil selvfølgelig hele eller deler av gruppa en reiser i følge med stille opp for å få "stabilisert" situasjonen, men det kan også bety at du blir overlatt til deg selv når de grunnleggende tingene er ordnet - som at sykkelen er blitt tatt hånd om og du har kommet deg til en eller annen by der du kan finne deg et pensjonat eller en buss videre, f.eks. til en eller annen flyplass for å komme deg hjem. Det går jo fly også i disse landene, og de fleste faller ikke engang ned. Kjenner du deg inspirert og pirret av slike scenarier, så er dette en tur for deg. Får du motsatte følelser bør du tenke grundig igjennom om dette er noe for deg. Med andre ord: Du må være selvgående.

Du må være utholdende - på en så lang tur må man klare en full tankfylling (ca. 15 mil) uten stans, og noen ganger et par ganske korte tankfyllingsstopp før en tar en ordentlig halvtimes pause. Tankfylling må også brukes til tissestopp.

Du må være villig til å utsette sykkelen for tøffere belastning enn den får her hjemme. Dersom søle og møkkete lakk kan ødelegge dagen din så hold deg hjemme med pussefilla di. På en slik tur vil sykkelen oppleve mengder av veistøv og mye mer skitt etter regnvær enn her hjemme. Dempere og felger vil garantert oppleve harde smell fra hull du ikke klarte å svinge utenom, og skjermer og plastdeler vil kunne få vibrasjonsskader og knekke. I 2009 slo jeg i stykker sideboksen på Wingen, nå i 2013 tok jeg bakdemperne. En av våre russiske venner fikk vibrasjonsskade i forskjermen under turen vi var på, slik at den falt ned på hjulet og plutselig måtte avmonteres i veigrøfta. Henrik opplevde, riktignok på en Spaniatur for noen år siden, effekten av å lande i et dypt hull av typen også Russland og Ukraina er rikelig utstyrt med: Rammebrudd og hjemsendelse av sykkelen på forsikringsselskapets regning. Sykkelen du tar med på tur må være en brukssykkel du kan akseptere slike scenarier med.

Treningstur: Vi tror en treningstur her hjemme i Norge vil kunne hjelpe folk som vil være med til å se om dette er noe for dem. En tur-retur på to dager fra Vestfold opp til Trondheim, med noen kjente, lange grusstrekk og kanskje noen typiske, russiske overraskelseselementer innlagt vil kanskje hjelpe noen til å se om dette er noe for dem. Slike distanser og forhold vil være hverdag i to-tre uker på en Russlandstur.

Praktiske erfaringer

Språk: Regn aldri med at du finner noen som kan engelsk. Du er heldig hvis du finner noen som kan noen få engelske eller tyske gloser - å føre en samtale på et av disse språkene er bare helt unntaksvis mulig. Ett av disse unntakene er riktignok i resepsjonen på større hoteller. Det er imidlertid jevnt over russisk som gjelder, ingenting annet. Husk også at alle skilt og tekster er skrevet med kyrilliske bokstaver. På de større hovedveiene finner du forsåvidt også noen skilt med vanlige, latinske bokstaver, men dette er ikke nok til å navigere etter. Det beste du kan gjøre er å lære deg litt grovt det kyrilliske alfabetet, og de mest kjente russiske frasene. Har du tid, så se også på det russiske tallsystemet. Det er f.eks. veldig nyttig å kunne "deviatnosta pjat" på bensinstasjonen - ordene betyr "nitti" og "fem" - altså 95, hvis du skal ha 95 oktan bensin på sykkelen.

Grensepassering: Har du dokumentene du skal ha (se over), er dette problemfritt. De fleste grensene har én stasjon ut av landet du kommer fra og en rett etter for landet du skal inn i. Hver av disse grensene har som regel to stasjoner - passkontroll og toll. Det er altså 4 punkter du skal igjennom når du kommer kjørende til Russland eller Ukraina.
Ut av landet du kommer fra (vi har prøvd Estland og Polen i tillegg til grensen mellom Russland og Ukraina) sjekker de stort sett bare pass inkl. visum og vognkort. Skal du inn i Russland, så får du på deres side to papirer som skal fylles ut. Be om engelsk eksemplar hvis de gir deg russisk utgave ("pa-angleski" er trollordet som bør gjøre susen).
Det ene er en liten papirlapp med personlige detaljer som navn og adresse. Under adresse i Russland skriver du bare det første bynavnet du skal til. Spør evt. om hjelp - de vi har møtt er hjelpsomme med utfyllingen. Og for all del: Pass på den bittelille lappen du får med deg ut fra grensen! Den skal leveres når du senere skal ut av landet. Vi har ikke prøvd å miste denne, men vi har oppdaget hvor lett det er...
Det andre er et stort ark med tolldeklarasjon. Her er det spørsmål om mye rart, bl.a. hvilke typer pengesedler du har med deg og hvor mye av hvert. Men denne infoen er valgfri, og vi hadde lite nok med oss til at vi ikke gadd å fylle ut dette. De skal imidlertid på samme lappen ha verdi på sykkelen, som du teknisk sett midlertidig importerer til Russland. Jeg tror ikke de ser spesielt nøye på hva du skriver her, så bare få det til å se fornuftig ut. Også gjenpart av denne lappen skal leveres igjen ved utpassering.
I Ukraina har det blitt veldig enkelt, her er det bare pass som gjelder. I 2009 var det fortsatt også her liten papirlapp som beskrevet over, men det er fjernet.
Siden vi også har vært i Moldova denne gangen: Også her bare fremvisning av pass og vognkort, pluss en tier i vegskatt som må betales på stedet. Den bittelille grensestasjonen vi var ved tok kredittkort, så da gjør sikkert alle det. Som i Ukraina trenger ingen EU/EØS-borgere visum.

Penger og kortbruk: Både Russland og Ukraina har utviklet seg veldig bare på de siste par årene. Mens det i 2009 var problematisk å bruke kort ved bensinfylling, gjorde vi det i tilnærmet alle tilfeller denne gangen. Bare ved ett tilfelle opplevde vi nå som i 2009 at kassereren inne i glassburet ville ha oppgitt pinkoden slik at han selv kunne taste den inn. Det nektet vi, og ble til slutt invitert inn i bua til ham for å taste sjøl. Alternativet er å få kansellert korttransaksjonen og betale kontant i slike tilfeller, så litt cash bør en alltid ha på seg. Kortselskapene presiserer jo at du aldri skal gi ut koden til fremmede - det inkluderer helt klart også brukersteder i disse landene. Ellers er det alltid en minibank å finne. Både når vi flyr og når vi kjører, har vi ikke med mye cash ved grensepassering. Men pass på å fylle lommeboka med litt penger i lokal valuta fra en minibank straks du er inne - f.eks. på flyplassen eller i nærmeste by der grensepassering finner sted.

Bensinfylling: For oss som er vant til selvbetjening er dette litt styrete. Bensinstasjonene krever forhåndsbetaling før de åpner pumpa for tanking, og noen krever å få vite hvor mange liter du vil ha. Med MC er dette problematisk, siden tankene er så små at vi trenger full tank når vi først tanker, enten det blir 10 eller 12 liter. Med noen variasjoner er fremgangsmåten da følgende:

1. Parker sykkelen ved pumpa du vil tanke fra
2. Gå inn i kassa og forklar hvilken pumpe du vil tanke fra. Si du vil ha "polni bak" - altså full tank. Legg fram kredittkortet. I noen tilfeller vil de nå trekke et beløp som er for høyt for antall liter du vil tanke, og du må godkjenne dette. Når du har tanket, vil de så føre tilbake beløpet du ikke brukte på kortet. I andre tilfeller nøyer de seg med å ta imot kortet for å fullføre transaksjonen når du har tanket. Samme prinsippet gjelder med kontanter - da betaler du først, og får igjen vekslepengene etter tanking.
3. Gå ut og tank. Dessverre er mange bensinstasjoner også betjent. Noen ansatte lar deg simpelthen ikke få fylle sjøl, men insisterer på å sprute ned hele sykkelen med bensin fordi de ikke vet hvordan de fyller på akkurat din sykkel uten at det spruter over. Prøv å være bestemt men vennlig og gestikuler at du vil fylle sjøl, eller i det minste heng så aktivt over dem at de tar det pent. Det verste eksemplet vi hadde var i Luga - En kasserer mente vi skulle stikke pistolen ned i tanken og låse den i fylleposisjon, gå inn til kassa og betale slik at hun kunne åpne mens vi stod der. Det hadde selvsagt ført til at hele plassen ville blitt spylt med bensin for din regning.
4. Gå tilbake i kassa for kvittering og vekslepenger. Sjekk spesielt at du fikk tilbakeført det du ikke fylte for.

For å halvere dette styret har vi gjerne fylt to sykler på samme regning, og byttet på å betale.

Toalettforhold: 

•  Har du vanlig sittetoalett for hånden, så bruk det! Du vet aldri når du neste gang kan få sitte og bæsje. Selv på nyere bygg kan du finne toalettanlegg med porselenshull i golvet - på bensinstasjonene finner du ofte utedovarianten av dette med betonggulv med hull i og stanken av årtier med lite treffsikre russere som var der før deg. Heldigvis kan du med planlegging stort sett unngå de største jobbene under slike forhold. 
• Husk å ta med eget toalettpapir. Mange steder finnes det, men på ingen måte overalt. For sarte norske rumper kan det dessuten være mer behagelig med myk norsk krepp enn med grått russisk sandpapir.
• Mange steder finnes det søppelbøtter ved siden av toalettet. Kloakksystemene er svært ofte for dårlig til å håndtere papir uten å tette rørene, så det blir sett på som uhøflig å kaste papir i toalettet. Brukt papir skal i dunken ved siden av, hvis den finnes.

Teknisk forberedelse av sykkelen: Sykkelen bør selvsagt være i topp tilstand før du starter en slik tur. Vi har landet på i overkant av rundt 7.000 kilometer kjørelengde på begge våre rundturer i Russland/Ukraina, så olje/filter bør være nyskiftet, dekk og bremseklosser bør skiftes eller tåle en full vanlig MC-sesong til, og alle reparasjoner du vet vil komme om ikke så lenge bør utføres før turen. Etter hvert finnes det forsåvidt noen forhandlere av de vanligste MC-merkene i de større byene innover, men vi har heldigvis sluppet å teste hvor lang tid det tar å skaffe deler fra dem. Dekk skal det være mulig å få tak i på relativt kort tid, uten at vi har prøvd. Ta med godt med verktøy - i alle fall det du vet du trenger for å få av hjul og komme til andre vitale deler. Litt hurtigreparasjonsmidler som strips, tape, ståltråd og lappesaker bør også ligge i bagasjen.

Overnatting: Det er sjeldent noe problem å finne overnatting, omtrent som i resten av Europa. Derfor har vi ikke sett nødvendigheten av å bestille alt hjemmefra før vi reiser. Hvis målet er å komme så langt som mulig innen solnedgang så har vi bare stoppet ved første og beste motell/hotell ("gostinitsa" på russisk), og har stort sett alltid fått rimelig og grei overnatting. Hvis du vil strekke kjøringen eller sikre at du har et bra sted å komme fram til, så har vi brukt booking.com og angitt stedsnavnet vi vil til. Det har ikke vært problem å bestille hotellrom samme morgen som vi kommer til hotellet - i Odessa gjorde vi det fra WiFi-nettet til McDonalds i sentrum en halvtime før vi møtte opp på hotellet. Problemfritt, og med internettbooking har det den fordelen at du også kan plukke hotell som tilbyr privat og eventuell bevoktet parkering til syklene. Noen mindre hoteller kan tenkes å ikke ta kredittkort.

Internett og mobiltelefon: Enten du vil oppdatere facebookstatusen din eller trenger nettet for jobb eller hotellbooking - Internett er stort sett helt uproblematisk i Russland og Ukraina. I begge land kan du kjøpe SIM-kort med forhåndsbetalte internettpakker til en slikk og ingenting. Er vi flere på tur så vil det også lønne seg at noen av oss har telefoner med russiske SIM-kort for å kunne ringes, hvis f.eks. gruppa blir delt opp pga. en uventet stopp e.l.. I tillegg tilbyr de fleste hoteller, restauranter og mange bensinstasjoner WiFi-soner, i alle fall i bystrøk.

Oppsummering

Innholdet i denne artikkelen er kanskje ikke bare med på å pirre interessen for tur. Men om du tror du kan leve med forholdene som beskrives, så vil du som Holy Riders-medlem eller -venn oppleve en fantastisk spennende tur med herlige bekjentskaper med våre russiske og ukrainske MC-venner, og selvsagt alle andre folk vi møter på vår vei. Info om kommende turer blir gitt ved alle sentrale HR-arrangementer, som avdelingsledermøter, årsmøte, Pilegrimstreff etc..

Etter Russland & Ukraina på MC - Fredag 16.8.2013: Via Moldova til Romania

Det var ikke bare vemodig å forlate Ukraina i dag, spesielt ikke etter de siste milene fra Odessa vestover mot grensa til Moldova.

Asfalten var over lange strekninger stygg å kjøre på, med svære, dype hull man på ingen måte måtte komme ned i. Å komme over elven Dnistr på den smale broen ved Zatoka bød også på enda en lang stillestående bilkø som måtte forseres med kjøleproblemene det medfører, spesielt på Henriks luftkjølte sykkel.

Grensestasjonen ut av Ukraina lå på en jordvoll der en liten, smal vei førte opp til en bom. Bak bommen stod det tre grå brakker der stempling av pass osv. foregikk, og det var bare et par-tre biler der. Så bar det ned i en liten dal, over en jernbanelinje som var bygd i tiden da Moldova og Ukraina hørte til sovjetsamveldet, og som nå hadde havnet midt i grenseområdet, og inn på en tilsvarende liten og søt Moldovisk grensestasjon. Her tok prosesseringen litt lenger tid, men fortsatt bare et kvarters tid eller så. Så måtte vi betale borti en norsk tier i veiskatt - det tenkte vi veiene måtte være verdt, selv usett.

De fem milene over Moldovisk jord til Romania ble en veldig positiv opplevelse. Landet har som del av det tidligere sovjetsamveldet hatt det samme utgangspunktet med den samme grelle byggestilen, men det er påfallende mer ryddig og ordentlig rundt veggene og langs veiene. Det var så å si ingen biltrafikk, men et par esel- og hestekjerrer her og der. I landsbyene gikk folk rundt og stullet og stellet og holdt orden rundt veggene med de enkle midlene de hadde, selv om det er tydelig at landet er lutfattig. Det beryktede, korrupte politiet fikk vi ingen føling med, men vi passerte to politikontroller som ikke foretok seg noe når vi kjørte forbi. I tillegg er det vakker natur - landskapet blir mer bølgende inn mot Donau som er vestgrensen mot Romania, og har noen artige leirformasjoner som vannet har spylt ut. Veistandarden var langt bedre enn det siste vi kjørte på i Ukraina - her gikk det an å holde vanlig full hastighet, og det var ingen stygge hull å passe seg for. Konklusjon: Moldova vil vi tilbake til og se mer av - kanskje kjøre på langs fra Odessa og nordover en gang?

Klokka 18:08 stod vi foran bommen ned til grenseområdet ut av Moldova igjen. Det varte og det rakk før vi fikk komme ned på området, og da vi hadde fått dagens stempel nummer to fra moldoviske grensemyndigheter i passet og kom over til den rumenske grensestasjonen kunne det se ut som det var vaktskifte, for de siste par bilene før oss ble stående tilsynelatende uten noen aktivitet på kontrollpunktet i over en halvtime. Imens ruslet uniformerte grensevakter med lunsjveskene sine over plassen i svært bedagelig tempo. Nøyaktig 20:08 så jeg på klokka etter å ha kommet opp i full hastighet ut av grensestasjonen og inn i Romania - to timer tok det, og dermed mye lenger tid enn det tok med alt dokumentskriveriet for å komme inn i Russland tidligere på turen.

Det var aldeles nydelig å ha vestlig asfalt under hjulene igjen. Når Romania oppleves som "hjemme" har du vært et stykke utenfor allfarvei, men det føltes litt slik. I Galati, første og beste by på rumensk side av grensa, styrte vi rett mot sentrum og første og beste hotell, hvor vi leide oss inn på et stort, flott rom med både kveldsmat og frokost inkludert for rundt 400 kroner. Innen vi kom opp på rommet var det alt blitt mørkt og måneskinn. Byen ligger forøvrig ved Donaus bredd, og viste seg å ha en trivelig bar- og restaurantstripe ned mot elven med mye folkeliv til sent på kveld. Middag med drikke for mye under femtilappen lar seg også høre.

Russland & Ukraina på MC - Torsdag 15.8.2013: Oppdrag utført, Romania neste

Utkjørt distanse: 137 km
Strekning: Yuzhne-Odessa-Majaki-Odessa

I dag tok vi farvel med moskovittene og kjørte opp mellom de visne solsikkene sammen med Feka, Holy Riders MC sin mann i Odessa. Han leder en gruppe i klubben på 5 personer (to par og en ungkar), og er i tillegg pastor i den lille småbyen et par mil nord for Odessa der han bor. Til kontrast fra moskovittene putret Fekas Dnepr jamnt og trutt i 60-70, av og til 80 når han virkelig flesket til. Det går vel ikke så fælt detta greiene...

Sammen med Feka kjørte vi gjennom Odessa ut til Majaki, siste lille utpost på veien mot Moldavia nordvest for Odessa. Igjen var det et par kilometer offroadkjøring inn til et leirsted og enda en bibelcamp, denne gangen et misjonærseminar som Feka skulle delta på, og hvor han samtidig kunne få tolkehjelp. For oss var planene litt ubestemte før vi ankom - vi hadde tilbud om å overnatte på stedet, men etter noen netter på ymse standard leirsteder og utsiktene til lange seminarer på et språk vi ikke akkurat mestrer, ble vi enige om å dra inn til byen (Odessa) igjen etter å ha gjennomført en veltolket samtale med Yura om driften av HR i Odessa og i Russland/Ukraina generelt. Som vanlig ble samtalen veldig bra og viktig for det videre klubbarbeidet i regionen og i Russland/Ukraina generelt.

(Bildet: Feka fra Odessa og hans shoppede Dnepr)

(Bildet: Mange av våre kristne søsken utenfor MC-miljøet setter seg med største selvfølgelighet på syklene våre for å ta/bli tatt bilde av, de ryddigste stiller iallfall et proformaspørsmål om det er greit. Det klakker og slår i høye hæler mot lakk og sal, og barn som blir løftet på av velmenende foreldre subber med barneskoene mot den støvete lakken. Kanskje ikke så rart de ikke tenker over det, når en ser hvordan deres egen kjøretøypark ser ut).

Dette var også avslutningen på det offisielle HR-programmet jeg har hatt for turen. Henrik har etter eget utsagn bare vært på ferie hele tiden, men etter at president Harald og jeg i Moskva ble enige om å utnevne ham til det internasjonale HR-styrets medrepresentant på turen, har han likevel som vanlig vært en fin støttespiller i mye av HR-jobbingen underveis. Tilbake i Odessa ble Henrik postert ved syklene, mens jeg jogget inn i ei gågate til McDonalds for å låne internett og få bestilt et hotell. For rundt 300 kroner har vi nå tatt inn på et brukbart sentralt hotell med relativt god standard og sikker MC-parkering. Vi har fått oss en rikholdig og god middag på en utekafé, og rukket å irritere oss over tregt internett for utlegging av blogginnlegg og videre reiseplanlegging.

Dermed blir det heller ikke mer nytt å lese her fra "misjonsmarken" i Russland/Ukraina, men så lenge det er internett vil jeg nok fortsette å legge ut reiserapporter for dem som liker å følge oss. Vi har nå funnet ut at vi har tid til å svinge bortom Romania for å prøve Chaucheskus vanvittige fjellveiprosjekt som Top Gear har gjort til verdenskjent kjøremål for MC og andre kjøregale. Planen var først å unngå Moldavia, men det viser seg at grensa mellom Romania og Ukraina sør for Moldova er helt uten grenseoverganger, så plan B er nå å sneie igjennom Moldavia i løpet av morgendagen, forhåpentligvis uten for mye korrupt politi og andre morsomheter, og komme oss så langt innover i Romania som mulig for en uforglemmelig søndagstur i Karpatene. Skal bli deilig å få lagt ned sykkelen litt igjen etter noen tusen kilometer rett fram...

Russland & Ukraina på MC - Onsdag 14.8.2013: Russisk sydenferie og undercover bursdag

Utkjørt distanse: Noen hundre meter

Med dagslyset ble det lettere å se hva slags sted vi var kommet til. Også dette er et leirsted, og vi ble vekket av en dommerfløyte og deretter rytmisk musikk utenfor. Her var en hel skokk med yngre tenåringer oppstilt til morgengymnastikk - klokka var rundt halv åtte. Utover dagen har tingene blitt klarere: Dette er et baptistleirsted som vi tror Vitalik har organisert for moskovittene (han er baptisten i blant dem). Ungdommene som er her er fra Kiev, og de er på sommerleir som tydeligvis inneholder alt fra utendørsaktiviteter til bibeltimer. Leirstedet ligger ytterst på kanten av en avsats på noen titalls meter, og nedenfor ligger Svartehavet med langstrakte strender. Hyttene vi bor i er enkle murhytter av relativt ny og grei kvalitet, men altså med litt ymse vanntrykk. Vi er fire mil øst for Odessa.

Frokosten i matsalen så ut som rømmegrøt med smørøye, men var det russerne kaller Kasha, som jeg tror betyr semulegrøt. Litt kornaktig smak i alle fall, men det smaker helt greit med noen spader sukker oppi. Varm te ble servert ved siden av - fantastisk for en teelsker som meg (ironi)... Under frokosten ble vi plutselig snakket til på flytende, velklingende norsk. Natasha fra Kiev er med på leiren her som leder, men har tidligere bodd to år i Norge. Da hun oppdaget oss nordmenn ble det selvfølgelig en prat.

Dagen har forløpt med strandtur og bading i Svartehavet, og i tillegg en god porsjon soving. Vannet er ikke akkurat azurblått, snarere tegrønt og litt grumsete, men det er i det minste sandbunn. Innimellom kommer noen svære maneter forbi, store som suppeskåler og med en ordentlig klump med brennlegemer under seg. Ikke helt ulikt norske blåmaneter, men uten lange løse tråder og helt klart en annen art. Uansett maneter, deilig å få duppet seg. Moskovittene våre ser ut til å elske sol og strand, mens vi norske søker tilbake i skyggen etter dukkerten.

Utpå ettermiddagen kom Yura, eller Feka som er bikernavnet hans - vårt foreløpig eneste medlem med ryggmerke her i Odessatraktene. Han har imidlertid fire andre prospects med seg i klubben og visstnok også to som ønsker å bli med i Holy Riders. Sykkelen er en gammel hjemmeshoppet Dnepr med det Henrik fastslo var en Opel Corsafelg som bakhjul, et hjemmesveiset, sprikende en-til-mange eksosopplegg på hver side, kostemalt gusjegrønn og med revehale hengende ned fra sissybaren.

Etter kveldsmaten klokka seks, ble vi bedt om å stille opp syklene på ballplassen. Leirdeltakerne ble samlet, og vi ble bedt om å presentere klubben. Her fikk vi god bruk for Natasha - det var herlig å få plapret uhemmet på morsmålet igjen når noe skulle formidles. Det går fortsatt noe fortere enn på russisk... Ungdommene hadde en haug med spørsmål etterpå - ting relatert til hva vi driver med i klubben, selvsagt hvor fort og langt og mye hester syklene har og andre mulige og umulige ting. Etter at en eller annen biskopstørrelse for baptistbevegelsen her hadde bedt for oss og velsignet klubben, fikk ungene anledning til å kjøre en liten runde hver med oss rundt på jordene. En engangsopplevelse for livet for mange av dem, ifølge en av lederne der.

På kveldsgudstjenesten syntes jeg det var brukbart greit å forstå hva slags temaer (ikke hele sammenhengene, selvsagt) som ble snakket om i talen med mine russiskkunnskaper, men noen ord måtte slås opp i ordboka. Også det suksess, bortsett fra det siste ordet jeg festet meg ved Her fant jeg bare ordstammen, uten en forstavelse taleren brukte. Da jeg spurte etterpå, viste det seg at jeg har sittet og hørt en hel preken på ukrainsk, slik de snakker i Kiev, og ikke russisk som snakkes herfra og østover. Språkene er såpass nært beslektet at mange av ordene er like og dermed forståelige, men akkurat det jeg hadde festet meg ved sist var altså et særukrainsk ord.

Etter kveldsmøtet hadde Doreen sladret til Henrik i SMS om at jeg i dag har min 42-årsdag. Dermed ble det bursdagsfeiring på enkelt vis med to-tre vannmeloner på en liten paviljong og en trivelig kveld med HR-folkene her. I tillegg ville de gjerne be for meg og velsigne det nye året. Dette er en så god gjeng at det vil bli litt vemodig å stikke fra i morgen, slik planen er.

Russland & Ukraina på MC - Tirsdag 13.8.2013: Mekking og feilkjøring hele dagen

Utkjørt distanse: 681 km
Strekning: Mariupol(Bezimmene)-Odessa(Yuzhne)

Jeg bråvåknet noen minutter over sju av at noen starta motorsykkelen sin. Som en innskytelse fikk jeg idéen om å sjekke om dette bare var en tur til butikken eller oppakking og avreise. Til min forskrekkelse fant jeg ut at det var det siste. Nå som vi er på egen hånd med språket og de russiske organisasjonstalentene ikke akkurat innbyr til full sikkerhet omkring hva som skjer videre, var det fullstendig uklart for oss at vi skulle videre allerede i dag. Vi ble i går orientert om tidspunkt frokost, middag- og kveldsmåltidene, som man jo trenger å være tilstede for å innta. Det var i tillegg før avreise i Kharkov litt fram og tilbake med hvor lenge vi skulle bli på bibelcampen, og om Henrik og jeg skulle følge moskovittene eller ikke. Jeg fikk røsket Henrik ut av dypsøvnen, varslet de andre om at vi kom til å bli 5-10 minutter forsinket, og deretter ble det oppstandelse og påsæling i en viss fart.

Herifra var det bare å sette seg tilbake i MC-salen og la seg underholde av russere på tur. Ved første bensinstopp kom første mekkepause, da vår venn "Santiago", som i går gikk bensintom fortsatt hadde problemer med forbruket. Et luftfilter som fungerte mer som en sandkasse ble tatt ut og tømt, og forsøkt blåst rent med dekkluftkompressor. Den kølsvarte røyken han leverer hver gang han drar på vitner vel om at motoren ikke akkurat sulter i hjel fortsatt etter operasjonen...

Neste mekkestopp kom ikke lenge etterpå i grøfta i stekende sol. Vi nordmenn som er så dumme å kjøre i full goretex eller skinn ser ut som vi har bada med klær på etter slike stopp, mens russerne stort sett ruller rundt i T-skjorte og shorts og har det sikkert herlig. Den herligheten får de bare ha for oss - i denne gjengen og i dette landet er det undertegnede som borger for sikkerhet og fornuftig og rolig kjøring.

Men altså neste mekkestopp: En Intruderforskjerm hadde fått vibrasjonsskader og kommet løs fra festene, nå lå den og slipte nede på fordekket og måtte fjernes. Skjermen ble i stedet passasjer bakpå hos meg for resten av dagen.

Melitopol kjørte vi igjennom opptil flere ganger. Først tok vi av mot Krim og Simferopol, til tross for at jeg som har kart, GPS og oversikt fra sist vi var igjennom byen prøvde å si at dette blir feil. Et par mil senere var det selvfølgelig bare å snu, for å svinge av feil i retning tilbake østover igjen på en stor ringvei når vi var tilbake i Melitopol. Etter en ny tur gjennom sentrum ble det styr på det - det tok vel ikke mer enn en drøy time og tre-fire liter bensin å komme seg igjennom byen.

Ellers ble det et varmt gjensyn med rundkjøringa der vi i 2009 hadde en lengre prat med en politimann som måtte avsluttes med en liten "gave". Siden den gang var rundkjøringen skiltet om etter europeisk standard, med vikeplikt INN i rundkjøringen, så i dag ville det ikke vært noe problem å kjøre foran en innkommende bil i rundkjøringen, slik temaet var i 2009.

Skumringen kom sigende på i Mikolayim, og natta ble fort kølsvart. Henrik syntes visst ikke det var så stemningsfullt med dempet belysning - han har kjørt på bare parklys de siste par dagene etter at hovedlampa kuttet - så der fikk vi ny mekkestopp i lyset fra en bensinstasjon. Det tok heldigvis ikke altfor lang tid å finne feilen - en brent kontakt på pæreholderen, og dermed var vi igjen kjøreklare for siste etappe inn til Joshne, som ligger rett før Odessa.

At det var Joshne som var endemålet var forøvrig helt ukjent for oss norske inntil en av de siste bensinstoppene. Da vi tidligere på dagen hadde spurt hva målet for dagens tur var, sa de riktignok Joshne, men jeg oppfattet "joshny", som er russisk for "sørlig". Dermed var min konklusjon at vi skulle til "syden", og jeg undret meg over at ikke vi klarte å få noe mer eksakt svar ut av dem. Det russiske sproget er neimen ikke helt uten fallgruver...

I Joshne (som forsåvidt altså ligger i "joshny" Ukraina) ble vi ledet ned et tråkk ved siden av veien som bare var en hardtrampet solsikkeåker. 2-3 kilometer med halvveis løssand og store groper i kølmørket ble en interessant prikk over i-en av dagens motorsykkelkjøring. Heldigvis kjører vi sykler som er velegnet for offroadkjøring (Goldwing og Ducati på oss nordmenn, mens russerne fordeler seg på to Intrudere, to X4 OG en CB1000). Da vi kom fram til noe som liknet et leirsted var klokka 23, og vi hadde vært på veien siden halv åtte.

(Bildet: Veien var hardtrampet løssand over en solsikkeåker. Godt vi har velegnede sykler for slik offroadkjøring. Bildet er tatt ved avreise - vi kom ned veien første gang i totalt mørke)

Fruen kommer til å bli henrykt over å høre at det i dag var mer tvangsslanking. Etter frokost klokka 9 på en veikafé har i dag bare store mengder vann blitt inntatt, i den tro at det blir middag når vi er framme. Leirstedet vi kom til var imidlertid mørkt og stille da vi kom fram, så Henrik og jeg satte i stedet til livs posen med Sørlandschips som har fått overleve helt til nå til kveldsmat. Siden også vanntrykket var avskrudd så sent på kvelden, var det bare å vrenge av seg den svettevåte T-skjorta og gå til sengs som vi stod og gikk.

Russland & Ukraina på MC - Mandag 12.8.2013: Spaferie in the middle of nowhere

Utkjørt distanse: 462 km
Strekning: Kharkov(Solonitevska)-Donetsk-Mariupol(Bezimmena)

Klokka 9 sharp, på avtalt avreisetidspunkt (som først var flyttet fra kl. 7 etter litt om og men i går), var det tre av åtte sykler som var startklare: Henriks, Patrons on min. I tillegg satt det vel et par stykker av våre folk (HR Moskva) i utebaren på bikerhotellet og drakk morgenkaffe. Resten lå fortsatt og sov, og det var vel heller ikke noe overdrevent hastverk som utspant seg da Gennady som skulle vise vei dukket opp rundt kl. 11. Halv tolv var vi endelig så smått på veien.

Dette har vel vært dagen med desidert dårligst gjennomsnitt på veidekket, med mange og lange partier med fryktelig humpete vei. Det har samtidig vært dagen med desidert høyest gjennomsnittsfart. Nå som urinvånerne leder an går det glatt i 120-130 i 90-sonen, og 80-90 i 60-sonene gjennom byene, bortsett fra når møtende trafikk varsler om politikontroller med lysblink. Syklene flyr egentlig mest i lav høyde og toucher ned på asfalten bare på toppen av alle humpene. Det går forsåvidt greit, så lenge man tidsnok ser de store gropene og kan reise seg for å ta av for støtet. Men det er absolutt greit å ha litt kjøreerfaring før en prøver seg på denne typen kjøring. Denne kjøringen er ikke mye annerledes enn resten av trafikkbildet her, men noen av gutta har en tendens til å ta unødvendige sjanser og gjør en del ulovlige og farlige krumspring som vi nok må ta en prat med dem om. Holy Riders skal ikke bli kjent for stygg kjøring, selv i et land der etter norsk standard alle kjører som villmenn.

En fersk motorsyklist av året har fulgt med gruppa fra Moskva - han er ikke med i HR, men venn med flere i gruppa, og Henrik og jeg la raskt merke til at han var mer forsiktig (les: en av de fornuftigste) når det gjaldt forbikjøringer og kjøring på ujevn vei. Dermed havnet han også etter hvert langt bak de andre. Når flere kjører tur i følge, må man selvsagt følge med i speilen og sikre at personen bak henger på, og ellers vente. Dette gjennomførte bare Henrik og jeg, og plasserte vår venn først av oss tre på den videre turen. Et stykke lenger framme stod en av de nye prospectene i veikanten med tom bensintank (han hadde av en eller annen grunn ikke fylt samtidig med oss andre i starten av turen), mens de andre heller ikke her var å se. Det ble et spennende prosjekt å tappe min sykkel for bensin med en altfor kort slange demontert fra Henriks Ducati, for å overføre til prospectens sykkel. Vi klarte å suge ut en halvliter, pluss det som havnet i kjeften på først Henrik og deretter meg, siden det tok flere forsøk å få opp bensinen. Det bragte oss noen kilometer lenger, men ikke langt nok til neste bensinstasjon. I mellomtiden fikk jentene i følgebilen kontakt med Gennady og de andre som hadde stukket av, slik at de kom tilbake med en flaske til med bensin. Med 30 grader i solsteika midt på et jorde var det vel ingen som frøs etter denne operasjonen.

Et stykke før Donetsk buldret plutselig en sykkel i sikksakk opp mellom syklene i følget. Jeg rakk å irritere meg over at det enda en gang var kommet til grisekjøring i egne rekker (og det er ikke meg som har denne rollen hjemme), før jeg oppdaget at dette ikke var en av oss, men en kar som tydeligvis hadde kjent igjen Gennady og nå ville stoppe oss for å slå av en prat. Det ble med største selvfølgelighet umiddelbart gjennomført i veikanten på firefeltsveien vi akkurat da kjørte på. Det viste seg å være presidenten i en lokal klubb, og det ble et kort og trivelig møte, der det også ble tid til den vanlige fotosesjonen, i tillegg til at han fikk med seg en bikerbibel.

I Donetsk ble det enda en kort stopp, idet Lukich hadde tatt sin sjølombygde Dnepr med Viragogaffel og Hondafelger på en liten luftetur for å kjøre sammen med oss på ringveien rundt byen. Han hadde dessverre ikke mulighet til å bli med oss videre - trist, for han er en herlig kar - han også.

Idet solen gikk ned klokka 20 rullet vi endelig inn på bibelcampområdet - et tydelig gammelt leirsted fra kommunisttiden med grufullt smakløse bygninger med gjennomgående mintgrønn og gul maling, skjeve murfuger og fluepapir i matsalen. Middagen var ferdig servert på tallerkenen når vi kom, det ble en ynkelig liten tallerken med potetmos, der det lå en fylt paprika oppå. Dermed er det totale inntaket av føde i dag to speilegg med brød til frokost, en pølse i brød på en bensinstasjon og altså en fylt paprika med potetmos. Fruen jubler vel der hjemme over tvangsslankingen.

Stedet er i hvert fall vakkert plassert ved stranden til Azovhavet. Henrik og jeg har fått tildelt en panoramaleilighet - eller rettere sagt et rom med to senger og havutsikt, som sikkert hadde hatt en heftig døgnpris dersom ikke standarden hadde vært bølgeblikk og rustne stålkonstruksjoner, og en lampekuppel foran inngangsdøra med så mange døde fluer og møll i at det påvirker lysstyrken.

Siden dusjhuset var stengt for kvelden ble det en vassetur med neddypp i Azovhavet i stedet. Det er uendelig langgrunt, og etter noen meters sandbunn veksler bunnen over til bløt, klissete gjørme. Stedet vi er på heter Bezimmena, eller "uten navn" på norsk. Siden vi har hørt at spa består av gjørme- og gytjebad er derfor konklusjonen at vi har blitt tatt med på spaferie in the middle of nowhere.

Dagens bloggentry skrives ved midnatt på en av strandbenkene til idyllisk lyd av gresshopper, bølgeskvulp og i det fjerne gneldrende hunder. En herlig, varm vind kommer inn fra sjøen - skikkelig sydenstemning. Det er i skrivende stund uklart når det neste gang er internettmulighet slik at dette kan legges ut.

Russland & Ukraina på MC - Søn. 11.8.2013: Pietistgudstjeneste, forsinket fly og nye prospects

Utkjørt distanse: Et par mil småkjøring i Kharkov

Dagens første punkt på programmet var gudstjeneste i Dmitrys menighet. Dmitry går i en annen menighet enn Gennady (som er de to ryggmerkebærende HR-folkene i Kharkov), og vi var blitt forberedt på at stilen i denne menigheten kunne avvike noe fra Gennadys menighet. Dette viste seg å være en bitteliten menighet som holdt til i noe som liknet et klasserom i en raklete bygning langt inne i en vei som muligens hadde fått asfalt en gang på 40-tallet, men som deretter hadde degradert til gjørmegroper. Foruten oss fire norske fra Holy Riders var det i dag 9 personer på møte. Møtet startet da pastoren, som forøvrig er Dimas far, taust stilte seg bak talerstolen med en alvorlig mine, ventet til alle hadde reist seg før han bukket hodet ned og ba en kort bønn. Deretter trykket en av de tre syngejentene på knappen på synthesizeren slik at "lovsangsbandet" kunne starte å spille. Det var flere kjente sanger fra våre egne menigheter. Talen, som for oss ble oversatt av ei dame i menigheten som var engelsklærer, var alvorspreget og tung, med vekt på å leve pietistisk. Men det ble anledning for Harald til å si noen ord om klubben, og det var fint å få oppleve også en annen side av kristenlivet her i Ukraina, ikke minst siden ett av våre medlemmer går i denne menigheten.

(Bildet: Harald forteller om klubben i baptistmenigheten i Kharkov)

Herfra gikk veien til spisestedet i sentrum som vi har besøkt alle gangene i Kharkov, med tradisjonell ukrainsk mat som man bestiller fra en buffetdisk. Spottbillige priser - min middag kom på drøye 30 kroner, og jeg var sulten. Samtidig ble det nok en samtale om arbeidet i HR her i Ukraina, før vi måtte avbryte for å få kjørt Harald og Anita til flyplassen for hjemreise til Norge.

På flyplassen viste det seg at flyet fra Wien som skulle ta med seg presidentparet den første biten var forsinket, slik at flyturen videre til København måtte bookes med et senere fly. Dermed ble det høyst usikkert om de kunne rekke siste fly fra København til Kristiansand nærmere midnatt, og dermed svært spennende å se om Harald rekker jobb hjemme i Norge mandags morgen. Nå er jo ikke dette det eneste eksemplet på at planer kastes om på et øyeblikks varsel i dette landet, så de har jo fått litt trening den siste uka.

Med presidentparet vel plassert på flyplassen med "vi reiser alene"-skilt om halsen gikk turen tilbake til sentrum. Gennadys kone, Lena, fikk prøve en tur i "storsalen", med andre ord salen på gullvingen. Dermed er det to ektemenn som trolig får krav om å kjøpe sykkel med mer komfortabelt baksete (i går var det kona i et par som har vært med oss her og tolket som fikk seg en tur i den blå sofagruppen). I sentrum ble det først en kaffekopp i leiligheten hos Gennady og Lena, mens vi ventet på at russerne skulle komme. Moskovittene har i løpet av gårsdagen kjørt ned til Kharkov fra Moskva som starten på en felles ferietur som sammenfaller godt med våre reiseplaner. Det ser derfor ut til at vi nå i et par dager kommer til å følge gruppen på veien til Odessa og HR-gruppen til Yura der. Med moskovittene var vi dermed et kobbel på en 8-10 sykler som kjørte ut til MC-hotellet for å bruke kvelden sammen i den eksellente utebaren der.

Vi er nå helt uten folk som kan spesielt flytende engelsk. Et par av folkene kan snakke brukbart hvis man bruker tid på å omformulere setningene til man finner ord de kjenner, men det går relativt tungtflytende. Desto morsommere er det å se at det stadig flyter lettere å kommunisere på russisk med dem. Noe ordentlig språk er det på ingen måte snakk om, men det blir stadig føyd til nye ord i ordforrådet, slik at det blir mulig å uttrykke enkle ting uten å gå via tolk.

Bildet: Etter forbønn og velkomst av Svjatoi og Marina som prospects i Holy Riders - f.v. Gennady (HR Kharkov), undertegnede, Santiago del Amore og Patron (HR Moskva), Svjatoi, Marina, Irina (HRM), Henrik og Patrons kone (HRM). Sittende Sasha og Diana (HRM).
 
Likevel gjennomførte vi en siste prospectsamtale med Marina, kona til Svjatoi (bikernavn som betyr "den hellige" på russisk), godt hjulpet av de to som snakker best engelsk, og Gennady som prøvde å tolke der det knep med sine to-tre engelske ord pluss armer og bein. Men det funket faktisk, om det enn gikk tregere enn vi er vant med. Dermed var det duket for ny forbønnsstund og velkomst av to nye prospects i Holy Riders.
Paret Svjatoi/Marina er et ihuga par som på egen hånd i flere år har reist rundt i Ukraina og delt ut bibler og snakket med MC-folk. Førsteinntrykket kan være noe framfust, men det har vist seg å bli et herlig bekjentskap til to varme personer. For et par år siden fikk Svjatoi tak i en norsk T-skjorte med HR-logoen fra en pastor som hadde funnet den i en brukthandel. Uten å vite noe mer om hva HR er, begynte han å bruke T-skjorta mens han møtte MC-folket, og oppdaget at det var en døråpner for evangeliet. Ved en tilfeldighet møtte Gennady ham, og kunne fortelle ham mer om klubben han hadde T-skjorta til. Nå er han altså blitt en av oss, og har dermed formelt lov til å bære T-skjorta han er så stolt av.

I morgen klokka 9 skal vi nå sitte klar på syklene sammen med russerne for felles avreise til en bibelcamp Gennady har invitert oss med til. Der er vel planen å bli en dags tid før turen går videre i retning Odessa. Vi aner lite om hva som venter oss på fellesturen med russerne, men vi har jo sett litt av hvert når det gjelder kjørekultur og planlegging i gjengen så langt, så det er nok en idé å smøre seg inn med litt tålmodighet før avreise. Det blir uansett utrolig moro å tilbringe et par dager sammen med våre klubbvenner også uten noen stor agenda. Det vil trolig gi oss en helt annen mulighet til å bli bedre kjent med disse herlige folkene.

Russland & Ukraina på MC - Lør. 10.8.2013: Predikant

Utkjørt distanse: Et par mil småkjøring i Kharkov

Siden det var blitt sent i går kveld, ble det en rolig morgen med planlagt oppstart først klokka 11 i dag. Planen var å sitte og føre samtaler med de to ryggmerkebærende medlemmene i HR i Kharkov om klubbens arbeid videre her, men da klokka dro seg mot halv tolv og kvart på tolv uten at den planlagte tolken ankom, og ingen tok initiativ til noe annet enn småprat i sofaen i utebaren her på MC-hotellet, spurte vi når vi kunne regne med at han kom. "Åh han, nei han kjører ikke MC, så han kommer nok ikke hit så langt utenfor byen," var svaret. I tillegg ble det klart at "søndagsmøtet" i menigheten faktisk var et lørdags kveldsmøte, så dagen som skulle vært avsatt til lange samtaler kom til å bli kraftig amputert. Planlegging og organisering er ikke akkurat denne gjengens sterkeste side.

Selv om det ene klubbmedlemmet, Dmitry, kan brukbart engelsk, var det ikke noe godt alternativ at han oversatte samtalene våre. I en fart fikk vi derfor på oss MC-klærne og dro de 14 kilometrene inn til byen igjen og Gennadys leilighet. Her fikk vi hilst på Pavel, som gjorde en kjempejobb de neste timene, etter å ha lært et par grunnprinsipper i MC-verdenen er, som f.eks. hva prospects og ryggmerke er.

Kjøring i kolonne gjennom byen har vi et par ganger prøvd oss på, og det er såpass mange problemer med måten de gjør det på at en liten kursing i dette nok er på sin plass. Å kjøre to og to sykler parallelt ved siden av hverandre på veier som åpner seg som gruvehull man må svinge utenom, og med biler som prøver å trenge seg innimellom, er ikke akkurat veldig sikkert. For å få det til går det derfor tidvis ulidelig tregt. Heldigvis hadde vi etter samtalene relativt dårlig tid til gudstjenesten, så nå ble det mer effektiv kjøring - faktisk litt moro å kjøre slalom mellom biler og slaghull og trikkeskinner i litt effektivt tempo. Turen hjem fra gudstjenesten gikk igjen i skilpaddetempo, og med flere stopp midt i veibanen - livsfarlig med så mye trafikk bakfra - den ene gangen fordi en hadde glemt å fylle bensin. Jeg hadde så vidt nok tålmodighet å smøre meg med til ikke å bryte løs fra kolonnen og kjøre til hotellet på egen hånd. Denne kolonnekjkøringen deres må vi nok få tatt en prat om...

Lenge før besøket hadde Gennady spurt meg om jeg kunne dele et Gudsord på gudstjenesten. Jeg hadde derfor noen tanker klare, men hadde planlagt å sette disse ned på en lapp og forberede det litt før møtet. Slik det nå ble, ble de par første sangene i møtet brukt til dette. Jeg kjente imidlertid stor inspirasjon, og fikk i etterkant flere tilbakemeldinger på at folk fikk noe ut av det som ble sagt. Temaet var over teksten i Matt. 22, 9-10, der ikke de opprinnelig inviterte bryllupsgjestene kom, slik at istedet folk på "gater og streder" ble invitert til bryllupsfest, både "gode og onde". Her trakk jeg paralleller til arbeidet vi gjør i MC-arbeidet, og viktigheten av å bli venner med folk en vil evangelisere for. Disse er ikke bare objekter, men folk vi genuint elsker og vil gi det vi selv har fått i frelsen. I menighetene har vi folk av alle interessebakgrunner, og alle jobber og har fritidsaktiviteter på forskjellige områder. Oppfordringen er å finne ut hvordan en kan bruke slike anledninger til å vitne om Jesus på en naturlig måte, slik vi gjør det i MC-miljøet.

Vel tilbake på MC-hotellet utenfor byen ble det mer uformell prating i utebaren og en liten seksjon med fellessamling utpå kvelden. Midt under møtet i menigheten hadde Lukich, vårt eneste medlem i Donetsk 36 mil unna, kommet inn døren. Nå fikk vi også en prat med ham om klubbarbeidet han gjør alene i MC-miljøet i sin by. Senere på kvelden returnerte han til Donetsk for å jobbe. Dagstur på 5 timer hver vei er ikke å kimse av, og har også spart oss for turen nedom der etter besøket her i Kharkov.

En kaotisk dag med mye mindre gjort enn det som var planlagt, men tross alt likevel en god dag.

Russland & Ukraina på MC - Fre. 9.8.2013: På MC-hjørnet i Kharkov

Utkjørt distanse: 240 km

Vi slukte greit de siste milene ned mot grensa til Ukraina, etter å ha kommet løs fra en skikkelig trafikkork i sentrum av Kursk, der tre spor var innsnevret til ett pga. veiarbeid og det i tillegg hver 50. meter stod en eller annen Lada eller Kamaz lanstebil med panseret åpent og svettet. Skikkelig trang kjøring - flere ganger smetter jeg forbi med Wingen fordi speilen min og bilens er montert i forskjellig høyde. Men så var det også på tide å komme løs - Henrik kunne igjen rapportere om 130 grader på olja før vi igjen fikk fartsvind.

På veien mot grensa fikk vi også se fruktene av kjørestil, dårlig vei og kjøretøypark her i landet. Først passerte vi en varebil som hadde skrella forskjermen på en møtende personbil og som resultat hadde lagt igjen venstre forhjul midt i veibanen og selv kjørt i grøfta. Noen mil lenger fram hadde en trailer fått sleng på hengeren, brukket rundt slik at trekkvogna stod godt plantet mellom trærne i veikanten og hengeren stakk på skrå ut i veien. I Kharkov smatt vi imellom to biler i et kryss som hadde snust litt på hverandre. En helt vanlig dag med andre ord.

Men før det var det grensepassering. Igjen ble inntrykket styrket av at det har skjedd noe positivt med landenes uniformerte tjenere. Flere av karene vitset litt med oss og var joviale og greie. De nødvendige stempler og dokumentgjennomganger ble unnagjort på kanskje en halvtime, noe som forsåvidt også holdt i solsteiken.

I Kharkov kjørte vi rett til Gennadys nye adresse midt i sentrum. Etter litt klabb og babb med telefoner fram og tilbake fant de oss på baksiden av huset der de holdt til. President Harald og Anita var da ankommet fra flyet fra Moskva, og i tillegg var det en 5-6 andre MC-venner fra det lokale MC-miljøet i Kharkov. Lena hadde dekket bordet for borsch - en kål- og rødbetesuppe (eller noe sånt) som er det samme for Russland/Ukraina som kjøttkaker hjemme - skikkelig vanlig sikringskost.

Etter hyggelig samvær bar det ut på syklene og bort på torvet ved Leninstatuen i byen. Torvet skal visstnok være Europas største - det er i alle fall stort. Etter en rusletur i parken kjørte vi videre ned til et gatehjørne ved elven - her var det smekkfullt av sykler og et par amcars og en rullende te- og kvasbar (Kvas er en slags vørterølsmakende drikk laget av rugbrød som selges overalt). Her gikk skravvelen livlig, og språk var ingen hindring. Vi som kom med norske skilter fikk selvsagt vår dose med oppmerksomhet. For oss med Goldwing passer i grunnen dette landet ganske perfekt - de aller fleste MC-folk som mener alvor med sykkelinteressen har hengt på noe "bling" på sykkelen i form av rødt, blått eller rosa lys ned på motoren, ut gjennom huller i grillen e.l.. Både Henrik og Harald, som forøvrig har fått låne en BMW GS 1200 her, var vel ikke helt enig i at det var kult - derfra kom vel heller ord som grellt. Det er vel ikke alle som er født med den samme gode smaken som undertegnede. De kunne heller ikke skjønne at en svær limousinmodell av Porsche - Panamera, som vi observerte glidende gjennom gatene her, var noe som helst elegant. Av en eller annen grunn skal visst ikke Porsche ha "flakfølelse" - merkelige karer, de der.

Bildet: Mange sykler på MC-hjørnet i Kharkov

Bildet: F.eks. denne - en hjemmebygd Dneprchopper
 
Da kvelden var kommet fikk jeg plutselig beskjed om at "vi kjører". I en viss fart var det på med alt kjøreutstyret mens de andre plutselig stod med motorene i gang borti enden av plassen. Det gjorde jo ikke saken noe bedre at et par overivrige ukrainere skulle ha alle detaljer om sykkelen min mens jeg styra og ordnet. Da jeg var klar, var de andre vekk, og det var bare å flå løs på egen hånd og håpe jeg tok dem igjen.  Heldigvis er Kharkov utstyrt med et tett nettverk av lyskryss som avhjalp situasjonen - oppi ei sidegate så jeg en haug med sykler foran et rødt lys og la etter.

Overnattingsstedet lå et stykke utenfor byen - hotell Duk i forstaden Solonitsevka. Dette er et spesielt MC-etablissement med gigantiske rom og et barområde med røslige skinnstoler delvis i friluft. Et vanvittig kult sted, der også en god del av MC-folkene fra MC-hjørnet i byen ble med opp til. Så ble det skvaldring på en god del språk til godt utpå kvelden.

 Bildet: Samling i utebaren på MC-hotellet Duk utenfor Kharkov

Ukraina på MC – Onsdag: Goodbye Lenin!

En siste gang stod vi opp i den gamle sovjetstaten der Lenin fortsatt ruver fra sin søyle på de mange Leninplasser. I dag som ellers var solen blek bak røyk- og eksosdis før den kom høyere på himmelen. Under hotellfrokosten så vi ut på syklene på den bevoktede parkeringen, som som vanlig ble tatt nærmere i øyensyn av de fleste som gikk forbi. Etter to uker har vi blitt vant til at folk stopper opp og vinker, noen biler tuter når vi møter dem og kara på bensinstasjonene må alltid kikke og spørre litt ekstra om sylindertall, hestekrefter og hvor mye sånt koster. Når sistnevnte spørsmål kommer har vi plutselig fått et totalt utfall i vår fra før spinkle russisk, men det er altså ingenting å si på hyggelig interesse her i landet. Det er ikke så rent få mobiltelefoner i Ukraina som nå har bilde av syklene våre.

Uansett: Nå skulle vi hjemover. Vi valgte igjen en litt mindre vei enn bare hovedvei – hotellet vårt lå litt på sørsiden av sentrum i Lviv, og vi hadde ikke noe ønske om å skure rundt hele byen på ringveien som går i en stor halvsirkel øst om sentrum. Derfor tok vi utover i rett vestlig retning og ville ta oss nord langs en mindre vei, til den egentlige utfartsveien vi ville ta mot grenseovergangen ved byen Rava Ruska (herlig navn). Det ble et lite prosjekt i slalåmkjøring mellom dype asfalthull, der Johnsen «reiv» en gang så hele maskineriet dælja nedi. Dette kunne fort ha tatt knekken på hele kostebinderiet, men så ut til å ha gått greit. Vi avsluttet «snarveien» med ei mil omtrent på grus fordi den opprinnelige brosteinsveien var på vei tilbake til naturen. Ved siste bensinfylling før grensa tok vi en kort sjekk for å få oversikt over evt. skadeomfang. Det var høyre sidekoffert som fikk det, bakveggen har revnet fra resten slik at det er en sprekk på noen millimeters bredde langs hele underkanten av kofferten. Heldigvis ser det ut til å henge greit sammen fordi det støttes av en bøyle bakenfor. Utslaget var nok den siste smellen, men dette er trolig en vibrasjonsskade over tid. Får lime og lappe når vi kommer hjem – skaden er ikke synlig utenfra, så det skal bli helt fint igjen, men bagasjen får det nok best om det ikke regner nå...

Vi var på grensa klokka 11 ukrainsk tid, altså 10 sentraleuropeisk (og norsk) tid. På ukrainsk side ble vi vinket forbi en hel haug med biler og var relativt raskt ferdig med «utsjekking». Det som tok litt tid var full gjennomgang av vognkortene med inntasting av chassinummer osv.. Det er sikkert et forsøk på å forhindre at vestlige kjøretøyer stjeles og «forsvinner» østover. Det var imidlertid på polsk side det tok tid. Mye lang venting uten at vi helt visste hva som foregikk. Det gikk med to fulle timer på grensepassering, som dermed tok en del lengre tid enn da vi dro inn. Med bil hadde det tatt minst en time eller to til på grunn av køene vi nå fikk kjøre rett forbi. Dokumentene som var viktig var pass og vognkort. På ukrainsk side ble også den løse lappen for utpassering innkassert – det er en lapp på «kassalappstørrelse» som det er ekstremt upraktisk å miste under oppholdet.

Dermed var det rake vegen hjem. Vi overnattet i Warsawa, fortsatte til Gdynia og tok Stena line til Karlskrona. Transittetapper alt sammen. Men polakkene slår ukrainerne ettertrykkelig i villmannskjøring – så vill forbikjøringskultur som i Polen nord for Warsawa har vi ellers ikke sett.

Konklusjonen er en heftig kul tur som vi nok kunne gjort igjen, men nå som vi har vært rundt hele landet ville vi tatt oss bedre tid og kanskje dekket et mindre område av Ukraina. Veiene er stort sett helt levelige, politiet langs veiene er irriterende, men ikke verre enn at man kan leve med dem heller, folk er vennligheten selv. I motsetning til det Lonely Planet skriver blir folk hyggeligere desto lenger øst man kommer. Kiev, Odessa og Lviv, samt Jalta og sikkert andre byer på sørøstkysten av Krim, er de mest vestlig utviklede byene, der man finner folk som snakker engelsk, mer moderne bilpark og mer vestlig utbygde butikker, hoteller og ikke minst dessverre vestligere priser. Vil man se «ekte» Ukraina så ta en rusletur rundt Leninplassen i en av de mindre kjente, men gjerne store byene (F.eks. Dniprodzershinsk). Her er det massevis av uteliv, folk i gatene og på utekaféene, og man spiser seg lett mett for mye under en norsk femtilapp. Oftest beholder man også spenningen med hva man får dersom man ikke har nok russiskkunnskap til å dekode menyen. Litt grisegrynt, hønseklukk eller kurauting får imidlertid oftest kelneren på rett spor av hva man vil ha, og så blir man på ett eller annet vis mett.

Jeg har grublet på en liten bloggartikkel med samling av litt praktiske erfaringer i tillegg – vi får se framover!

Ukraina på MC – Tirsdag: Volgatur i Lviv

Det er slettes ikke dumt å legge inn en slik rolig dag som i går på en slik intensiv MC-tur. De eneste batteriene som ikke var fulladet etter disse to dagene var GPS'ens. Selv om kartmaterialet så å si ikke har detaljer i Ukraina, så er det nyttig for å få en grov oversikt over hvor vi er på kartet i forhold til elver og slikt, for å se hvilken himmelretning vi kjører i og ikke minst for å logge kjøreturen slik at vi senere kan spore denne på digitalt kart. Nå har imidlertid ladingen begynt å streike – det er litt dårlig kontakt og ladelyset kommer og går i hver hump og batteriet går relativt raskt tomt.

Turen til Lviv foregikk i stor grad på småveier – de siste milene på egentlig grei standard, men med uforholdsmessig mange farlige, dype hull i veibanen som kunne være showstoppere for hele turen videre. Hullene kom akkurat sjeldent nok til at man kunne risikere å glemme å være obs på dem.

Det er for oss tydelig at denne vestlige delen av Ukraina arter seg litt annerledes enn lenger østover. Langt flere av husene er oppusset eller under oppussing, og det er mer orden rundt veggene hos folk. Også i dag var landskapet forøvrig noe kupert med grass- og løvtrekledte runde hauger og små dalsøkk der veiene var lagt i slake svinger igjennom.

Lviv har en virkelig vakker bykjerne – kanskje ikke så storslagen som f.eks. Odessa var, men med en mer vanlig sentraleuropeisk flair. Her kan man virkelig få seg en europeisk storbyutflukt med litt roligere tempo og litt mer «uberørthet» enn byer flest i Europa. Hjemturen til hotellet kunne vi selvsagt ha tatt i trolleybuss 10 eller 2 for en gryvna hver, men vi har lenge pratet om å få prøvesitte i en Volga, så vi ruslet litt rundt for å finne en Volgadrosje. I en bakgate stod en kø av drosjer, først en åttitalls Volvo 740, deretter en nittitalls Audi 100 og bakerst – en Volga! Vi fant eieren i prat med de andre sjåførene på fortauskanten, ble først henvist til den fremste drosjen, men fikk gjort det klart for dem at det var valget mellom å ta bussen eller få tur med Volgaen. For et parogtjue norske kroner fikk vi viljen vår. Bilen var en 2004-modell og kjentes relativt behagelig og sprek. Regner med at drosjegutta fikk seg en latter når vi var vekk – gærne vestturister som vil kjøre Volga framfor Volvo. Doreen mente at hun bare kjente to i denne verden som kunne gå kvartaler for noe sånt. Henrik mente han kjente en god del flere han kunne fått med på noe sånt...

I morgen tidlig, onsdag, kjører vi opp til grensa mot Polen og forlater vårt nyfunnede ferieparadis. Siste reisebrev fra turen antas derfra å komme fra Warsawa i morgen kveld.

Ukraina på MC – Mandag: Hviledag

I dag ble ikke motorsyklene rørt. Vi fant oss en frokost på en kafé borti gata, godt hjulpet av den hyggelige damen på nabobutikken som kunne litt engelsk. Mulig det var en tilfeldighet, men da vi samme ettermiddag så henne kjøre avgårde i bilen sin så hadde hun Jesusklistremerker bakpå – en søster i troen, ennå ikke altfor vanlig på disse lengdegrader...

Vi hadde håpet at bussturen ned til Khotin skulle foregå i en av de gamle, oransje propanbussene med runde hjørner og vinduer og skikkelig usynkroniserte gearkasser som «pusser tennene» ved hvert gearskift, men det ble dessverre en mer moderne buss, om enn ikke svært mye mindre skranglete. I Khotin (ca. 2 mils vei sør for KP) gikk vi de par kilometrene ned til fortet ved elven, et fort vi ble anbefalt av Kiev-bandet vi traff i går som mer interessant enn det i Kamyanetsk Podilsky. Fortet var delvis restaurert, og lå som en uinntakelig festning over elven Dnistr.

Vel tilbake i KP ble det enda en middag på uterestaurant, men etter regnværet i ettermiddag var det litt friskere enn vi har blitt vant til de siste par ukene.

Ukraina på MC – Søndag: Landsbygd og borgby

Strekningen fra Uman til Kamyanetsk Podilsky kan unnagjøres på flere måter. Vi følte oss etter hvert drevne både på kjøring på fryktelig dårlig vei og har dessuten etter hvert gjort den erfaringen at kartboka ikke ga noen god indikasjon på om en vei ville være av flerfelts stuegolv- eller potetåkerkonsistens. Den tvilsomme teorien om at korteste vei mellom to punkter er den sikksakklinjen veier som krysser fram og tilbake over luftlinjen danner ble derfor i dag benyttet. Uman-Nemiriv-Shargorod-Murovani Kurilivtsi-Dunaivtsi-Kamyanetsk Podilsky ble resultatet. Frokosten ble tatt rett før Nemiriv på en veikro, der Henrik kom i prat med et band fra Kiev på turné. De var på vei til en by 5 mil bortenfor vårt mål som hadde borschfest (suppefest). Vi ble invitert med på festen og for å høre bandet som visstnok spilte «kossakrock» eller Motörheadstil. Skulle vi ta imot dette tilbudet?

Straks vi var av hovedveien i Nemiriv var det helt slutt på politikontrollene, veiene holdt fortsatt stort sett akseptabel standard, og vi kom igjennom virkelig uberørte småbyer på den ukrainske landsbygda. Her satt koner med skaut og skravlet, noen av bygningene var gamle og sirlige, om enn forfalne, og selve naturen gikk over fra de endeløse flatene vi (med unntak av Krim) har hatt i hele Ukraina over til bølgende smådaler og hauger. I dalbunnen gikk veien ofte over små demninger og det var mange idylliske utsyn.

Hotell 7 Days må være turens flotteste, nyoppussede rom i gangavstand fra gamlebyen i Kamyanetsk Podilsky. At hotellrommet til 250 gryvna til og med slår rommet i Kiev som kostet 1500 gryvna på kvalitet, sier ikke lite. Her har vi nå bestemt oss for å bli to netter, slik at sykler og førere kan få hvile en dag, og kopiloten på det blå romskipet kan få sin etterlengtede massasje.

Gamlebyen i Kamyanetsk Podilsky ligger på en høy stein, der elven gjør et fullt slyng rundt byen nede i en dyp canyon. Heftig natur og mye fin og nyoppusset gamleby, skjønt også her ukrainsk forfall preger mange bygninger. Kameraet gikk varmt mens sol og tunge tordenskyer dannet et dramatisk bakteppe til det berømte fortet.

Konklusjonen er fortsatt den samme: Ukraina er et uoppdaget, billig og hyggelig ferieland der man ikke har noen grunn til å føle seg mer utrygg enn andre steder i Europa.

Ukraina på MC – Lørdag: Kald krig og parkvandring

Som vanlig var vi i gang rundt sju på morran – et nødvendig onde dersom man skal utnytte timene fra solen går opp til det blir uutholdelig å kjøre i varmen. Litt utpå ettermiddagen er standardtemperatur rundt 30 grader og mer enn nok til at man holder varmen i MC-klær.

Denne morgenen rakk vi bare et par kvartaler før første politipatrulje vinket oss til siden, fortsatt inne i Odessa by. Det var fjerde gang vi var blitt stoppet på hele turen. Vi ble bedt om å finne fram dokumenter, men innen det var gjort var skiltene inspisert og vi fikk beskjed om å kjøre videre uten trøbbel. Politikontroller langs veiene, både med og uten radar/laser, er så hyppige at det er en liten plage. I etterkant av problemene etter brudd på vikeplikten i en rundkjøring mandag fortalte Viktor på Krim meg at boten nede på politistasjonen trolig ville blitt vesentlig mindre enn de 100 gryvnaene (ca. 75 kroner) jeg stakk til politimannen for å slippe mer styr. Problemet er bare at det nettopp blir mer styr av det. Heldigvis er det lett å vite når slike kontroller kommer, for alle møtende biler blinker heftig på deg foran kontrollene. Holder man seg i skinnet ser det ut til stort sett å gå greit.

Vi fulgte skilting til Kiev, og la raskt Odessa bak oss på turens kanskje fineste veier så langt – flott 6- og tidvis 4-feltsvei, ikke definert som motorvei, men med asfalt som stuegolv og fartsgrense 110 gikk det greit unna. Viktor har forøvrig også opplyst oss om at det ikke blir bøter eller politistopping ved fartsoverskridelser før man kjører mer enn 20 km/t over grensene. Det betyr i praksis maks 80 i tettsteder og maks 110 på vanlig landevei. Det fokuseres ikke på fart, bortsett fra grove overskridelser, her i landet – tenk hvis politiet hjemme hadde skjønt dette – altså at trafikksikkerhet er mye mer enn fart...

I Pervomaisk stoppet vi på en tilfeldig utvalgt kaféliknende sak med uteservering og grei parkering til syklene rett ved bordene, for å ta igjen frokosten vi skippet i Odessa. Etablissementet viste seg imidlertid å være et rent kake- og kaffe/tested, men vi var alle enige om at et stort stykke sjokolade- og kremkake på ingen måte er en dårlig frokost.

Litt godt utpå landsbygda nord for Pervomaisk ligger et av Sovjetunionens tidligere atomrakettanlegg, nå museum. Lite nok kjent overfor vestlige til at det meste fortsatt bare foregår på russisk (som alt annet her i landet), men vi tre eksotene på MC helt fra ufattelige Norge (såpass skjønte vi av samtalen mellom øvrige russisktalende gjester) fikk nå utdelt et par A4-ark med babelfishoversatte guidetekster. Det hjalp vel ikke allverdens, men anlegget var skikkelig spennende likevel. Først ble vi vist rundt i en utstilling som behandlet både dette anlegget og masseødeleggelsesvåpen generelt, bl.a. bilder og plansjer fra Hiroshima og litt om tyskernes kamp med den røde hær i området under krigen. Uten språk ble denne delen litt fattig. Mer interessant ble det straks når vi gikk over mot de gamle, svære kjøretøyene brukt til å transportere raketter og ikke minst utskytningsrøret og et tilsvarende rør bygd ca. 40 meter ned i bakken og inndelt i etasjer som en underjordisk, atombombesikker kommandostasjon. Vi ble tatt med rundt i det underjordiske anlegget, og i grupper på 4 ble vi skviset inn i den trange heisen som førte oss helt ned i nederste etasje – der den berømte «røde avfyringsknappen» (som forøvrig ikke var rød men bestod av to nøkkelhull som måtte vris om av to operatører samtidig) for å starte 3. verdenskrig. Nå har jeg selv sittet i kontrollstolen. Hadde noen fortalt meg det for 20 år siden ville jeg trodd de hadde tørnet.

Vi rotet litt rundt i Uman før vi fant hotell Uman på Leninplassen (der Lenin fortsatt vokter over byen) Lonely Planet-boken beskrev som litt sjabby rom, men med parkering og flott service. Alt stemte. For 45 gryvna (noenogtredve kroner) per person fikk vi overnattingsplass i et skikkelig loslitt hotell, skjønt rent og med hyggelig betjening.

Siste to timer av dagslyset brukte vi til å se byens store attraksjon, Sofiaparken, et svært og nydelig parkanlegg, skjønt tydelig merket av landet det lå i: Øverst i parken ledet sirlige blomsterbed og stier opp til et stort, loslitt hus med store drivhusfløyer/vinterhager e.l.. Glassvinduene i drivhuset var spraymalet med hvitt så langt opp en mann kunne strekke seg for å hindre innsyn og huset var shabby, men hadde en gang vært fint. Kronen på ukrainsk smakløshet var i øverste nydelige kunstige innsjø i parken, der vakre steinportaler og paviljonger var bygd på utspring i vannet: En skikkelig grovsnekret hjuldampermodell a'la dem du finner i fornøyelsesparker lå og duppet i sjøen. Vi var enige om at det Engen treffende betegnet som en «hjuldamper med sidevogn og påhengsmotor» ikke ville blitt savnet om den ikke hadde vært der... Men tross alt – parken er virkelig verdt et besøk.

Ukraina på MC – Fredag: Odessa

Solen skinte som vanlig da vi våknet til en ny dag, og må ha vippet 30 grader utpå dagen. Da vi ankom Odessa følte jeg meg som en halvsugd karamell – klissen av svette inni MC-dressen. Veien fra Mikolaiv til Odessa var delvis en skranglevei av de verre vi har kjørt på her i landet. Før Odessa ble Henrik vinket inn i en av politikontrollene som i dag nesten stod tettere enn pottehullene i veien. Det var imidlertid raskt unnagjort – han måtte opplyse at han var turist og ville se Odessa, og så var det bare å kjøre videre.

Hotell Zirka, som vi hadde funnet på internett, svarte vel sånn cirka til navnet. Rommene var forsåvidt greie, men knøttsmå og uten vinduer – omtrent som en kabin på danskebåten. Bortsett fra det var de temmelig nyoppusset og rene og fine. Bevoktet parkering fant vi i et parkeringshus noen kvartaler unna.

Deretter spaserte vi noen kvartaler nedover til sentrum av byen, som viste seg å være en relativt vanlig europeisk storby – til Ukraina å være må den sies å være finere enn de fleste. Drømmen om en middag i solnedgangen på strandpromenaden brast – Odessas kystlinje er en endeløs rekke av svære lossekraner, men byen har til gjengjeld lange gågater med plenty utvalg i trivelige gatekaféer. «Juletrebelysningen» i alléen ved Potempkintrappen var en smule mer fargerik enn i byer lenger vest i Europa, og det var et hett diskusjonstema om det var smakløst eller kult.

Morgendagen blir igjen helt annerledes – da drar vi innom den tidligere sovjetiske rakettbasen sør for Uman.

Ukraina på MC – Torsdag: Fullt nedbrekk ut av Krim

Sånn litt før Johnsen hadde våknet skikkelig i dag skulle syklene hentes fra garasjen til Vitaliks bror, litt lenger borte langs fjellsiden i Jalta. Vel framme foran garasjeporten gikk det opp for meg at sykkelen mye lettere lar seg flytte med nøkkel. Gutta fra Tribe tok det sporty og kjørte tilbake for å hente.

Selv om vi bare har kjent Vitalik og Vika siden i går kveld ble det en hjertelig avskjed. Vi satte kursen mot Bakhchisarai over en fjellvei vi skjønte Viktor var litt usikker på om vi var klare for. Den skulle være veldig krevende, noe som fikk det til å lyse i øynene våre. Skulle vi endelig få slite av nydekksilikonen på sidene av dekkene vi fikk på i Berlin, nå etter over 300 mil? Etter at Shadowen til Viktor hadde fått ledet oss på de rette stier måtte vi bare stikke av litt oppover i noen aldeles herlige svingveier i fjellsidene over Jalta. Asfaltkvaliteten og dekk som bare var slitt midt under siden de var nye satte sine begrensninger, men du verden så deilig det var å få kjenne litt på sentrifugalkreftene igjen. Fliret gikk nesten helt rundt...

I Bakhchisarai fikk Doreen oppfylt sin drøm om å få se seg om i byens tartarpalass. Tartarenes historie i Ukraina er ganske tragisk, dette muslimske folket ble fullstendig fordrevet fra Krim i Stalintiden, men er i senere år vendt tilbake. Palasset var i stor grad revet, men noen bygninger overlevde, og det var jo litt spesielt med gamle arabiske bygninger og utstillinger, tilsynelatende helt feilplassert. Når det er sagt var det vel fruen som fikk mest ut av dette besøket...

Gjennom Simferopol i rushtrafikken kan best beskrives som Øystein Sunde gjør det: «trafikken er som en håndballkamp, med rushing og brøyting og overtramp og ut med dommer'n». Vi kom igjennom, og snart var det tid for å ta farvel også med Viktor, som hadde ofret to fulle dager på oss. Deretter kjørte vi transitt nordvestover ut av Krim og fant til slutt hotellet vi hadde søkt fram på internet i Kherson – et skikkelig gammelt men faktisk stilfullt sovjethotell med bevoktet parkering for en slikk og ingenting. Som Henrik sa det: «At noen sitter oppe hele natta for å passe på sykkelen min er absolutt verd sine 6-7 kroner» (som er det vi betaler her).

Ukraina på MC – Onsdag: Ubåtbase i Balaklava og topp møte på Jalta

Vi klarte selvsagt, tross ufattelig ubehagelige madrasser, ikke å rote oss ut av senga tidsnok til å møte Viktor fra Tribe som hadde kjørt en snau time fra Simferopol for å møte oss klokka ni om morgenen. Men han tok det med stoisk ro og få ord. Nå gikk han helt inn i rollen som turguide for oss på Krim.

Først kom vi ned til et fergeleie for å ta bilferge over til Sevastopol sentrum – en ferge som stod godt i stil med alle skeive og hanglete Ladaer og andre sovjetbiler vi ser mye av her. Under turen fikk vi godt overblikk over ei svær bukt med Russlands Svartehavsflåte. Russland er kanskje ingen stormakt lenger, men de har da til å skyte fra seg en stund ennå likevel ser det ut til.

Denne byen var lukket område selv for ukrainere flest – Viktor forteller at han bare kunne besøke byen i organisert, guidet tur i sovjettiden (fram til 1991). Russerne har fått tillatelse til å bli på Krim fram til 2017, men da skal det også være slutt, ifølge ukrainske myndigheter. Vi får se om det holder stikk når Putin skrur til gasskranene igjen...

Sevastopol kjørte vi bare flyktig igjennom på vei til havnebyen Balaklava – synd egentlig, for Sevastopol var helt klart verd et lenger besøk i seg selv. Balaklava var en helt lukket by i sovjjettiden, der den lå innerst i en trang fjordarm fullstappet med krigsskip. Nå kalles byen på folkemunne Ukrainas Nice, og med rette, her ligger luksusyachtene opplinet på rekke og rad langs havna.

Grunnen til at vi kom til byen var imidlertid en av hovedattraksjonene vi ville se på Ukrainaturen: Den tidligere topphemmelige ubåtbasen inne i fjellet. I sovjettiden trodde folk at de få husene på utsiden av fjellet var trykkeri, men fjellet er formet som en lang tunnel stor nok til å slippe inn ganske monstrøse ubåter, med to utganger, hhv. inn mot Balaklavas havnebasseng og ut mot åpent Svartehav under vann. Når ubåten var kommet inn i anlegget kunne vann pumpes ut slik at båten kunne repareres i tørrdokk. Den guidede turen var på en kilometers gange, og vi så på ingen måter hele anlegget på denne turen. Etter dette virker Holy Riders avd. Oslo's klubbhus i sivilforsvarsanlegget på Holmlia som et lite skur i forhold.

Turen i fjellsidene langs sørøstkysten av Krim bydde som forventet på nydelige utsyn og en flott natur. Dette minner på mange måter om Costa del Sol i Spania. En time før lyset ble slått av (= rask solnedgang) rundt halv åtte ankom vi Jalta og fikk hilse på Vitalia og hans kone Vika, førstnevnte er et av de andre medlemmene i Tribe her på Krim. Selv med deres litt begrensede engelsk og vår helt utilstrekkelige russisk ble det en kjempekoselig kveld sammen. Et topp møte på Jalta (ikke toppmøte, slik Josef, Winston og Franklin hadde på samme sted for noen år siden)!

Kvelden benyttet vi blant annet til en rusletur i byens sentrum, som ikke akkurat gjenspeiler det øvrige Ukraina. Dette er rikmannslekeplass for hele den russisktalende verden og minnet alt for mye om vanlig, søreuropeisk sydenby. Det våre verter selvsagt ikke forstod var at den kuleste opplevelsen denne dagen var å få komme inn i hjemmet til et helt ordinært, ungt ektepar. Leiligheten lå på bakkenivå i en av de utallige triste, grå «østblokkene» som finnes overalt i dette landet. Leiligheten var ca. fire-fem meter bred og gikk gjennom hele blokka uten vinduer annet enn på endene. Siden blokka lå på bakkeplan var den bygd ut slik at der terrassen en gang hadde vært var det nå bygd på vegger og tak – denne plassen var nå i bruk som kjøkken. Så man på fasaden fra utsiden kunne man avvekslende se nye vinduer, noen andre enn de originale med buer, grovt murt igjen slik at de passet i de for store hullene. Strømledninger henger og dingler overalt, og koblinger er tvinnet sammen og tapet rundt etter gjør det selv-metoden.

Ukraina på MC: Tirsdag: Møte med Tribe på Krim

Vi våknet til mildt og varmt vær med mye vind slik bare kyster på sydligere breddegrader enn våre kan tilby i september. Herlig kortbuksevær altså, men litt variabelt skydekke og skikkelig sidekjøring mot vinden idet vi tok fatt på reisen ut til Simferopol på Krim. Også dette endeløse rettstrekker og mange politikontroller, men brukelig veikvalitet.

I Simferopol ringte vi Viktor i Tribe of Judah MM, de startet den ukrainske avleggeren av Tribe etter BikerBibelmøtet i 2005 i Donetsk der jeg sist traff Viktor. Vi hadde oss et herremåltid på en trivelig uterestaurant og ble enige om å møtes i morgen til en rundtur langs sørøstkysten av Kirmhalvøya – området som betegnes som indrefileten av Krim, gamle sovjetpampers Costa del Sol.

Etter måltidet kjørte vi sammen gjennom byen, med noen fine bygninger, masse trafikk (herunder de skeiveste og eldste/styggeste trolleybussene så langt på turen), før Viktor overlot oss til Jura, en Tribe-prospect som geleidet oss ut til kyststedet Orlivka rett nord for Sevastopol og hjalp oss inn på et ferieleilighetskompleks helt ute ved klittene. Det viste seg å være heller sjaber tilstand på rommet, med madrasser som gjør isoporliggeunderlag til den reneste svanemadrass og et baderom som nok har sett bedre dager.

Tiden fram til solnedgang tilbragte vi på stranden rett nedenfor med et bad i godt brukelig badetemperatur. Etter et kort skift havnet vi på den ene strandrestauranten som hadde åpent og fikk tydet oss fram til en liten kveldsforing i menyen.

Ukraina på MC – Mandag: Politiproblemer og melonmarked

Vårt korte besøk i Donetsk hos Gennady var over, og vi pakket syklene i det grå morgenværet som så ut som det kunne bli til regn relativt fort. Heldigvis skjedde det motsatte, og et par timer senere hadde vi igjen stekende sol.

Vi kjørte nå sørover til Mariupol og passerte en radarkontroll vi så litt sent. «Her lå vi en 10-15 over,» sa jeg til Doreen, men vi ble heldigvis ikke stoppet. Noen hundre meter senere kom skiltet «slutt på tettbygd strøk» - vi lå altså ca. 45 over fartsgrensen på 60. Det var kanskje like greit at vi ikke fikk trøbbel med politiet her.

I Mariupol, hvor forøvrig en enorm Leninstatue møter deg i midtrabatten på innfartsveien fra nord, brukte vi litt tid på å finne en fergehavn. På kartet står det merket ferge mellom Mariupol og østspissen av Krim, byen Kerch, og vi ville vurdere om dette var et reelt alternativ for å komme seg enkelt og raskt ut på Krim. Fergeleiet fant vi ikke, bare et digert havneområde, og ved siden av det en strand som tross plasseringen ved siden av kraner og tankere slett ikke så ille ut. Her kjørte vi syklene ned på stranda og tok oss ei pause.

Det ble altså landeveien vestover. Her mysset det av politi langs veien, så det var bare å holde sin sti ren. I rundkjøringen utenfor Berdyansk var det politikontroll ved hver av de to hovedutløpsarmene. Vi kjørte først en ¾ runde for å komme til en bensinstasjon. Av de to innfartene til bensinstasjonen klarte undertegnede å velge den det stod «innkjøring forbudt»-skilt på. Ingenting skjedde da, men da vi skulle fortsette ferden og derved måtte en ny ¾ runde i rundkjøringen måtte vi pent stoppe. Jeg ble bedt med over til politibilen og de forsøkte å forklare meg at jeg hadde brutt vikeplikten. Det var i starten vanskelig å oppfatte hva de mente, men etter hvert kom også andre biler i rundkjøringen som de kunne bruke som eksempler. Det viste seg at man i rundkjøring i Ukraina skal stoppe for biler på vei inn i rundkjøringen – vanlig høyreregel altså. Slik er det forsåvidt også prinsipielt i Norge, bortsett fra at vi alltid har vikepliktskilter for dem som skal inn i rundkjøringene.

Det var bare å bekjenne sin synd, og jeg forsøkte meg med hvor mange gryvna dette skulle koste. Her var det imidlertid ikke snakk om gryvna, jeg måtte pent bli med på politistasjonen, fikk jeg høre. Dette tok en utvikling jeg ikke helt hadde smaken for, så nå tok vi fram telefonen og prøvde å få tak i noen av dem vi kjente til hjelp. Nikolay, Gennadys venn og høyre hånd, i Kiev ble redningen. Politimannen og Nikolay snakket lenge sammen, så fikk jeg røret igjen. «Vidar, gi mannen 100 gryvna, privat!» (75 kr). Vel – det var verd forsøket. Politimannen strålte da han så pengene, smilte fra øre til øre og ga tilbake førerkortet. Case closed. Det er nok en lav statistikk over trafikkforseelser i Ukraina.

Mellom Melitopol og Genichesk kom vi forbi et kjempestort melonmarked i veikanten. Vi har etter hvert vent oss til at bønder og mange gamle babushkaer sitter i veikanten med sine produkter fra hagen, men her tok det av. noen hundre meter i tre retninger i et veikryss stod Ladaer, Moskvitcher og Gaz-lastebiler i grøftene og svære hauger av meloner, tørrfisk og andre jordbruksvarer (skjønt tørrfisk er jo ikke jordbruksvarer). Her måtte vi stoppe. Henrik ble sykkelvakt, og Doreen og jeg ruslet innover sideveien i markedet. Mange begynte å snakke til oss, og vi fikk etter hvert pratet litt med noen av dem. I melonsesongen kommer folk fra 20 mils omkrets for å selge her. Alle var begeistret for å bli tatt bilde av og for det eksotiske i at MC-folk stoppet her, og flere ville på død og liv gi oss en melon som gave.Vi tok til slutt med en honningmelon. Bortsett fra oss så vi ikke spesielt mange kunder – skulle tru den gesjeften går heller dårlig.

Mens solen fortsatt stod høyt på himmelen rullet vi inn i den lille strandbyen Genichesk. Vi lette litt rundt etter overnattingssted, mange hus hadde skilt med «komnata» - rom. Et par av dem kikket vi på, prisene varierte fra 20-30 gryvna for rommet (15-20 kroner), riktignok enkel standard, men greit nok. Problemet var å få anbragt syklene. Til slutt havnet vi på et noe dyrere sted der vi fikk syklene inn bak en låst port rett foran soveromsvinduet vårt. Den lille timen det tok å ordne dette var nok for sola til å deise i bakken, og det var mørkt.