Det var ikke bare vemodig å forlate Ukraina i dag, spesielt ikke etter de siste milene fra Odessa vestover mot grensa til Moldova.
Asfalten var over lange strekninger stygg å kjøre på, med svære, dype hull man på ingen måte måtte komme ned i. Å komme over elven Dnistr på den smale broen ved Zatoka bød også på enda en lang stillestående bilkø som måtte forseres med kjøleproblemene det medfører, spesielt på Henriks luftkjølte sykkel.
Grensestasjonen ut av Ukraina lå på en jordvoll der en liten, smal vei førte opp til en bom. Bak bommen stod det tre grå brakker der stempling av pass osv. foregikk, og det var bare et par-tre biler der. Så bar det ned i en liten dal, over en jernbanelinje som var bygd i tiden da Moldova og Ukraina hørte til sovjetsamveldet, og som nå hadde havnet midt i grenseområdet, og inn på en tilsvarende liten og søt Moldovisk grensestasjon. Her tok prosesseringen litt lenger tid, men fortsatt bare et kvarters tid eller så. Så måtte vi betale borti en norsk tier i veiskatt - det tenkte vi veiene måtte være verdt, selv usett.
De fem milene over Moldovisk jord til Romania ble en veldig positiv opplevelse. Landet har som del av det tidligere sovjetsamveldet hatt det samme utgangspunktet med den samme grelle byggestilen, men det er påfallende mer ryddig og ordentlig rundt veggene og langs veiene. Det var så å si ingen biltrafikk, men et par esel- og hestekjerrer her og der. I landsbyene gikk folk rundt og stullet og stellet og holdt orden rundt veggene med de enkle midlene de hadde, selv om det er tydelig at landet er lutfattig. Det beryktede, korrupte politiet fikk vi ingen føling med, men vi passerte to politikontroller som ikke foretok seg noe når vi kjørte forbi. I tillegg er det vakker natur - landskapet blir mer bølgende inn mot Donau som er vestgrensen mot Romania, og har noen artige leirformasjoner som vannet har spylt ut. Veistandarden var langt bedre enn det siste vi kjørte på i Ukraina - her gikk det an å holde vanlig full hastighet, og det var ingen stygge hull å passe seg for. Konklusjon: Moldova vil vi tilbake til og se mer av - kanskje kjøre på langs fra Odessa og nordover en gang?
Klokka 18:08 stod vi foran bommen ned til grenseområdet ut av Moldova igjen. Det varte og det rakk før vi fikk komme ned på området, og da vi hadde fått dagens stempel nummer to fra moldoviske grensemyndigheter i passet og kom over til den rumenske grensestasjonen kunne det se ut som det var vaktskifte, for de siste par bilene før oss ble stående tilsynelatende uten noen aktivitet på kontrollpunktet i over en halvtime. Imens ruslet uniformerte grensevakter med lunsjveskene sine over plassen i svært bedagelig tempo. Nøyaktig 20:08 så jeg på klokka etter å ha kommet opp i full hastighet ut av grensestasjonen og inn i Romania - to timer tok det, og dermed mye lenger tid enn det tok med alt dokumentskriveriet for å komme inn i Russland tidligere på turen.
Det var aldeles nydelig å ha vestlig asfalt under hjulene igjen. Når Romania oppleves som "hjemme" har du vært et stykke utenfor allfarvei, men det føltes litt slik. I Galati, første og beste by på rumensk side av grensa, styrte vi rett mot sentrum og første og beste hotell, hvor vi leide oss inn på et stort, flott rom med både kveldsmat og frokost inkludert for rundt 400 kroner. Innen vi kom opp på rommet var det alt blitt mørkt og måneskinn. Byen ligger forøvrig ved Donaus bredd, og viste seg å ha en trivelig bar- og restaurantstripe ned mot elven med mye folkeliv til sent på kveld. Middag med drikke for mye under femtilappen lar seg også høre.
Grensestasjonen ut av Ukraina lå på en jordvoll der en liten, smal vei førte opp til en bom. Bak bommen stod det tre grå brakker der stempling av pass osv. foregikk, og det var bare et par-tre biler der. Så bar det ned i en liten dal, over en jernbanelinje som var bygd i tiden da Moldova og Ukraina hørte til sovjetsamveldet, og som nå hadde havnet midt i grenseområdet, og inn på en tilsvarende liten og søt Moldovisk grensestasjon. Her tok prosesseringen litt lenger tid, men fortsatt bare et kvarters tid eller så. Så måtte vi betale borti en norsk tier i veiskatt - det tenkte vi veiene måtte være verdt, selv usett.
De fem milene over Moldovisk jord til Romania ble en veldig positiv opplevelse. Landet har som del av det tidligere sovjetsamveldet hatt det samme utgangspunktet med den samme grelle byggestilen, men det er påfallende mer ryddig og ordentlig rundt veggene og langs veiene. Det var så å si ingen biltrafikk, men et par esel- og hestekjerrer her og der. I landsbyene gikk folk rundt og stullet og stellet og holdt orden rundt veggene med de enkle midlene de hadde, selv om det er tydelig at landet er lutfattig. Det beryktede, korrupte politiet fikk vi ingen føling med, men vi passerte to politikontroller som ikke foretok seg noe når vi kjørte forbi. I tillegg er det vakker natur - landskapet blir mer bølgende inn mot Donau som er vestgrensen mot Romania, og har noen artige leirformasjoner som vannet har spylt ut. Veistandarden var langt bedre enn det siste vi kjørte på i Ukraina - her gikk det an å holde vanlig full hastighet, og det var ingen stygge hull å passe seg for. Konklusjon: Moldova vil vi tilbake til og se mer av - kanskje kjøre på langs fra Odessa og nordover en gang?
Klokka 18:08 stod vi foran bommen ned til grenseområdet ut av Moldova igjen. Det varte og det rakk før vi fikk komme ned på området, og da vi hadde fått dagens stempel nummer to fra moldoviske grensemyndigheter i passet og kom over til den rumenske grensestasjonen kunne det se ut som det var vaktskifte, for de siste par bilene før oss ble stående tilsynelatende uten noen aktivitet på kontrollpunktet i over en halvtime. Imens ruslet uniformerte grensevakter med lunsjveskene sine over plassen i svært bedagelig tempo. Nøyaktig 20:08 så jeg på klokka etter å ha kommet opp i full hastighet ut av grensestasjonen og inn i Romania - to timer tok det, og dermed mye lenger tid enn det tok med alt dokumentskriveriet for å komme inn i Russland tidligere på turen.
Det var aldeles nydelig å ha vestlig asfalt under hjulene igjen. Når Romania oppleves som "hjemme" har du vært et stykke utenfor allfarvei, men det føltes litt slik. I Galati, første og beste by på rumensk side av grensa, styrte vi rett mot sentrum og første og beste hotell, hvor vi leide oss inn på et stort, flott rom med både kveldsmat og frokost inkludert for rundt 400 kroner. Innen vi kom opp på rommet var det alt blitt mørkt og måneskinn. Byen ligger forøvrig ved Donaus bredd, og viste seg å ha en trivelig bar- og restaurantstripe ned mot elven med mye folkeliv til sent på kveld. Middag med drikke for mye under femtilappen lar seg også høre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar