Russland og Ukraina på MC - Hvem, hva og hvordan?

Flere ganger på turen diskuterte vi erfaringer og tanker om hva som skal til hvis flere i Holy Riders MC, eller andre, vil være med på senere turer til våre brødre og søstre i øst. I tillegg kan sikkert andre som leser denne bloggen og har tenkt seg i østerled på MC få et par tips. Vi har nå to turer på MC bak oss til de gamle sovjetstatene (i 2009 og nå i 2013) til disse landene, og i tillegg også andre besøk, så noe har vi kanskje lært.

Forarbeid: Visum og andre papirer

Vi som er fra land som er med i liksom-EU (EØS) eller ordentlig EU har fri tilgang til Ukraina ved å vise pass. Derfor har vi også lagt noen av HR-møtene til Ukraina for å slippe kostnad og stress med visum til Russland. Man kan forøvrig gjerne fly uten visum via f.eks. Moskva til Ukraina, så lenge man holder seg på internasjonalt område på flyterminalen. For våre russiske venner er det forøvrig uproblematisk å ta seg til Ukraina - borgere av de gamle sovjetstatene har tilsvarende visumfrihet innen det tidligere sovjetsamveldet som vi har internt i EU. Forresten fant vi også ut at Moldavia står åpent for oss EU/EØS-borgere.

Men til Russland kreves det altså visum, og det er ikke gjort over natten å få det. Det skal være mulig å søke om privatvisum via invitasjon fra dem vi besøker, men vi har funnet ut at dette har vært for komplisert for våre venner der borte å organisere. Turistvisum har derfor blitt løsningen. Man kan ordne dette selv ved den russiske ambassaden i Oslo for de som bor i Norge - evt. den russiske ambassaden i landet du bor i. Man må da først å bestille hotell i Russland og deretter få hotellet til å sende en offisiell invitasjon. Denne trenger du som grunnlag for visumsøknaden ved ambassaden. For oss som noen ganger har bodd privat eller ikke bestemt oss på forhånd for hvor vi vil bo hver natt, er det mer praktisk å bruke et reisebyrå. Intourist (ved tidligere turer) og denne gangen Privjet er to byråer i Oslo som vi har benyttet, og som gir god service og hjelp. Det koster rundt en tusenlapp pr. visum, og du må levere fra deg passet så lenge søknaden pågår. Regn med å være to uker uten pass (med andre ord to uker uten å f.eks. fly utenlands) for å være på den sikre siden. Visumet er et klistremerke de limer inn på en side i passet. OBS: Pass på at passet har mer enn 6 måneders gyldighet.

For å søke om visum må du også ha gyldig reiseforsikring. Dette er ikke EU-helsekortet du bruker på ferie i EU, men vanlig reiseforsikring.

Bortsett fra vanlig vognkort kreves ingen spesiell dokumentasjon for MC. I 2009 oppdaget vi at de på grensa punchet inn adressen som stod på vognkortet og deretter spurte om vi bodde på denne adressen. For å unngå videre spørsmål svarte vi ja den gangen, selv om dette var en gammel adresse. Nå i 2013 gikk vi til Biltilsynet og skaffet nye vognkort - vi hadde begge flyttet siden vognkortet var blitt utstedt. OBS: Vognkortet sendes i posten, så det tok en dag eller to før det kom. På grensene er de veldig nøye med å kontrollere chassinummer mot vognkort, så let gjerne opp hvor dette er preget inn i ramma på sykkelen før du reiser. Vi synes det bare er fint at de sjekker dette - det gjør det vanskeligere å stjele kjøretøy i Vesteuropa og smugle dem østover.

Et viktig papir for kjøretøy er grønt forsikringskort. Dette får du fra forsikringsselskapet. Det beviser at du er ansvarsforsikret i landene du besøker. I ferietiden opplevde jeg at Storebrand var litt trege med å sende det ut slik at jeg måtte purre. Jeg fikk til slutt to grønne kort - trolig både fra opprinnelig henvendelse og så pga. purringen min. Det ene kortet var så mangelfullt og feil utfylt av selskapet at det ikke var brukbart, så ha tid nok til å sjekke det og eventuelt bestille nytt. Har du ikke grønt kort så må du kjøpe "strakhovanie" på eller rett ved grensa. Det har ikke vi prøvd, og ikke la deg lure til å tro at du trenger det om du har grønt kort med hjemmefra, selv om det kan se slik ut på noen av plakatene i veikanten (muligens trenger russerne/ukrainerne å ordne dette ekstra på grensa når de skal utenlands, og at disse plakatene henvender seg til dem).

Internasjonalt førerkort bør du også ha. NAF ordner dette hvis du tar med et passbilde og ditt vanlige førerkort. Da jeg i 2009 ble stoppet av politiet, viste jeg kun fram det internasjonale førerkortet (som egentlig bare er en oversettelse av det egentlige førerkortet). Baktanken var at hvis de skulle finne på å beslaglegge dette, så hadde jeg fortsatt originalførerkortet i lomma. Det ville selvsagt være en vurdering om jeg skulle ha kjørt videre med dette, noe jeg ville vurdert dersom det var tydelig at førerkortet de beslagla forsvant i lomma på betjenten pga. korrupsjon, og ikke i offentlige beslagsregistere. Nå har det aldri vært aktuell problemstilling, heldigvis.

Sikkerhet og korrupsjon

"Politi og offentlig ansatte er gjennomkorrupte!"
Korrupsjon kan sikkert være et problem i disse landene, men vårt bestemte inntrykk er at det hovedsakelig foregår på et helt annet nivå enn "gatenivå" der vi beveger oss, og at ting har blitt mye bedre bare de siste par årene. I 2009 kostet det riktignok litt ubehageligheter og en snau hundrelapp å bli kamerat med en politimann som stoppet meg for å kjøre feil i en rundkjøring, men selv denne opplevelsen virker å være utdatert historie. Nå i 2013 ble vi stoppet idet vi var i ferd med å kjøre ut på en bro der det bare var tillatt for busser å kjøre over. Politifolkene her forklarte oss ryddig og greit hvor vi skulle kjøre i stedet og sendte oss av gårde uten smøring. På grensestasjonen inn til Russland fikk vi veldig god hjelp til å fylle ut tollskjemaet riktig, og alle steder vi har vært i kontakt med forskjellige uniformerte er de høflige og av og til spøkefulle. I 2009 opplevde vi også langt flere politifolk langs veiene som stoppet og kontrollerte trafikkantene. Du ser dem fortsatt oftere enn hjemme etter veiene, men de skaper ikke noen større problemer.

"Det er så fryktelig mye kriminalitet"

Ikke som vi har merket i alle fall. Sannheten er at en på mange vis føler seg sikrere når en ferdes i Russland og Ukraina enn i mange større byer i Vest-Europa. Vi er normalt ferieforsiktige og låser naturligvis alt eller tar med oss når vi går fra syklene. Vi bruker gjerne bevoktet parkering eller i det minste skjult for innsyn fra forbipasserende om nettene, og har ikke opplevd ubehageligheter. Når vi stopper for å spise, velger vi spisesteder der vi har fri sikt til syklene, mest pga. bagasje som bare ligger surret på syklene mens vi er underveis. Klåing på syklene har vi vært mer utsatte for blant venner (f.eks. foran menighetslokaler o.l.) enn foran kjøpesentra osv..

Vei og kjørekultur

Fart: For en nordmann er det aller meste av utenlandsk kjørekultur mer hektisk enn hjemme. En lovlydig nordmann som aldri bryter fartsgrensen bør først som sist lære seg at det kan være livsfarlig å overholde fartsgrensen. Når russerne og ukrainerne har 60 km/t i bysoner, så må du likevel for all del ikke finne på å kjøre i 60 hvis du har trafikk bak - spesielt ikke hvis du har en trailer bak. Ta en titt på fluene på frontlykta di hvis du er i tvil om hva som kan skje. Om du derimot møter biler som blinker med lysene før en 60-sone, så gå for all del minst ned på samme fart som folk rundt deg, slik at ikke politimannen bak neste busk fanger deg. Før du blir vant til kjørerytmen lønner det seg å finne en annen bil eller sykkel som kjører omtrent som de fleste rundt deg, og følge ham for å lære det lokale kjøremønsteret (han vil dessuten fange politiets radarstrålene for deg). Svært mange steder er det helt normalt å kjøre oppi 30 km/t over fartsgrensen, og vi har dundret forbi politikontroller også i slike overhastigheter uten å bli ofret et blikk - men vi gjorde det mens vi lå i tett annen trafikk og ikke gjorde oss negativt bemerket. For fartsglade kan det høres himmelsk ut, men det avhenger sterkt av asfaltkvaliteten hvor himmelsk det egentlig er.

Kjøreatferd: "Posmotri v zerkala!" - Se i speilene. Gjør det ofte, og alltid før du skifter plassering, selv innenfor eget kjørefelt. En forbikjøring foregår like gjerne på høyre som på venstre side, og gjerne ved møtende trafikk. Som motorsyklist skal du være spesielt oppmerksom på biler som prøver å kjøre forbi når det kommer møtende trafikk - du bør oppdage at forbikjøreren kommer slik at du kan korrigere kursen for å gi plass nok til både deg selv, forbikjøreren og den møtende trafikken. I en russers øyne er noen ganske få centimeter ofte nok. Dette gir også en utfordring når du skal ut på en trafikkert vei. I et T-kryss med oppmerket stopplinje var det livsfarlig å kjøre helt fram til stopplinja - de siste par metrene fram til denne har vi sett bli brukt som forbikjøringsfelt på innern av trafikken på veien du skal inn på.

Kjøring mellom bilrekkene i kø: Ifølge våre russiske venner er dette forbudt, og MC-politi jakter visstnok på slike. Imidlertid ser vi at "alle" på MC gjør det, og det er også nødvendig med luftkjølt motor. Vi gled forbi politibiler i slike køer uten at de (som satt inni) hevet et øyenbryn, etter først å ha sett urinvånerne kjøre slik. Bilistene ser ut til stort sett å akseptere dette og gir plass når du kommer, men noen vil alltid ødelegge, og det er vel å anta at du får skylda for skader, også de andre klarer å påføre seg selv ved å "klemme" deg fast. Kalkulert risiko altså.

Vegstandard: Veiene har veldig varierende kvalitet, fra vanlig vestlig standard til jevnt hullete, eller den farligste varianten - grei kvalitet med store, dype hull som ligger som feller med noen hundre meters avstand. Du bør kunne håndtere å kjøre på de fleste underlag, også grus, nedtrampet jorde eller grovrillet, høvlet asfalt, over lange strekninger. Vi har kjørt på forferdelige veistrekninger over flere mil i strekk, der man tidvis må krypkjøre eller finne det beste sporet i konkurranse med eventuell møtende trafikk. Ukraina har mer dårlig vei enn Russland så langt vi kan bedømme der vi har vært. Jeg ville nok av den grunn ikke kjørt til Russland eller Ukraina med MC-tilhenger, med mindre du har erfaring med at det går greit også på dårlig vei.

Menneskelige egenskaper

I utgangspunktet vil en slik tur i HR-regi selvfølgelig være åpen for alle. Samtidig vil det nok være fornuftig å "sile" litt, slik at ikke folk kommer et stykke på vei og opplever at de har tatt seg vann over hodet.

Hvis definisjonen på en perfekt tur for deg er at alt er vel tilrettelagt med regelmessige måltider og skikkelige overnattingsforhold der alt går på oppsatte klokkeslett, vil trolig slike turer vi har hatt til Russland og Ukraina oppleves som mareritt. Det eneste som er garantert er at det meste kommer til å avvike fra planen, oftest radikalt. Vi har reist med en innstilling av at vi vil overleve det aller meste, og skulle ikke engang det holde så har vi evig liv (vi formidler også gjerne kontakt med leverandøren av evig liv, Vårherre, hvis noen skulle mangle det). Det er vel ikke noe mer sannsynlig at man stryker med på en slik tur enn en hvilken som helst annen, men det er faktisk fullt mulig at man kan bli stående uti ødemarken med en sykkel som ikke lar seg kjøre videre og alt må improviseres - inklusive en natt på grusen i veikanten. Skulle så galt bli tilfelle, vil selvfølgelig hele eller deler av gruppa en reiser i følge med stille opp for å få "stabilisert" situasjonen, men det kan også bety at du blir overlatt til deg selv når de grunnleggende tingene er ordnet - som at sykkelen er blitt tatt hånd om og du har kommet deg til en eller annen by der du kan finne deg et pensjonat eller en buss videre, f.eks. til en eller annen flyplass for å komme deg hjem. Det går jo fly også i disse landene, og de fleste faller ikke engang ned. Kjenner du deg inspirert og pirret av slike scenarier, så er dette en tur for deg. Får du motsatte følelser bør du tenke grundig igjennom om dette er noe for deg. Med andre ord: Du må være selvgående.

Du må være utholdende - på en så lang tur må man klare en full tankfylling (ca. 15 mil) uten stans, og noen ganger et par ganske korte tankfyllingsstopp før en tar en ordentlig halvtimes pause. Tankfylling må også brukes til tissestopp.

Du må være villig til å utsette sykkelen for tøffere belastning enn den får her hjemme. Dersom søle og møkkete lakk kan ødelegge dagen din så hold deg hjemme med pussefilla di. På en slik tur vil sykkelen oppleve mengder av veistøv og mye mer skitt etter regnvær enn her hjemme. Dempere og felger vil garantert oppleve harde smell fra hull du ikke klarte å svinge utenom, og skjermer og plastdeler vil kunne få vibrasjonsskader og knekke. I 2009 slo jeg i stykker sideboksen på Wingen, nå i 2013 tok jeg bakdemperne. En av våre russiske venner fikk vibrasjonsskade i forskjermen under turen vi var på, slik at den falt ned på hjulet og plutselig måtte avmonteres i veigrøfta. Henrik opplevde, riktignok på en Spaniatur for noen år siden, effekten av å lande i et dypt hull av typen også Russland og Ukraina er rikelig utstyrt med: Rammebrudd og hjemsendelse av sykkelen på forsikringsselskapets regning. Sykkelen du tar med på tur må være en brukssykkel du kan akseptere slike scenarier med.

Treningstur: Vi tror en treningstur her hjemme i Norge vil kunne hjelpe folk som vil være med til å se om dette er noe for dem. En tur-retur på to dager fra Vestfold opp til Trondheim, med noen kjente, lange grusstrekk og kanskje noen typiske, russiske overraskelseselementer innlagt vil kanskje hjelpe noen til å se om dette er noe for dem. Slike distanser og forhold vil være hverdag i to-tre uker på en Russlandstur.

Praktiske erfaringer

Språk: Regn aldri med at du finner noen som kan engelsk. Du er heldig hvis du finner noen som kan noen få engelske eller tyske gloser - å føre en samtale på et av disse språkene er bare helt unntaksvis mulig. Ett av disse unntakene er riktignok i resepsjonen på større hoteller. Det er imidlertid jevnt over russisk som gjelder, ingenting annet. Husk også at alle skilt og tekster er skrevet med kyrilliske bokstaver. På de større hovedveiene finner du forsåvidt også noen skilt med vanlige, latinske bokstaver, men dette er ikke nok til å navigere etter. Det beste du kan gjøre er å lære deg litt grovt det kyrilliske alfabetet, og de mest kjente russiske frasene. Har du tid, så se også på det russiske tallsystemet. Det er f.eks. veldig nyttig å kunne "deviatnosta pjat" på bensinstasjonen - ordene betyr "nitti" og "fem" - altså 95, hvis du skal ha 95 oktan bensin på sykkelen.

Grensepassering: Har du dokumentene du skal ha (se over), er dette problemfritt. De fleste grensene har én stasjon ut av landet du kommer fra og en rett etter for landet du skal inn i. Hver av disse grensene har som regel to stasjoner - passkontroll og toll. Det er altså 4 punkter du skal igjennom når du kommer kjørende til Russland eller Ukraina.
Ut av landet du kommer fra (vi har prøvd Estland og Polen i tillegg til grensen mellom Russland og Ukraina) sjekker de stort sett bare pass inkl. visum og vognkort. Skal du inn i Russland, så får du på deres side to papirer som skal fylles ut. Be om engelsk eksemplar hvis de gir deg russisk utgave ("pa-angleski" er trollordet som bør gjøre susen).
Det ene er en liten papirlapp med personlige detaljer som navn og adresse. Under adresse i Russland skriver du bare det første bynavnet du skal til. Spør evt. om hjelp - de vi har møtt er hjelpsomme med utfyllingen. Og for all del: Pass på den bittelille lappen du får med deg ut fra grensen! Den skal leveres når du senere skal ut av landet. Vi har ikke prøvd å miste denne, men vi har oppdaget hvor lett det er...
Det andre er et stort ark med tolldeklarasjon. Her er det spørsmål om mye rart, bl.a. hvilke typer pengesedler du har med deg og hvor mye av hvert. Men denne infoen er valgfri, og vi hadde lite nok med oss til at vi ikke gadd å fylle ut dette. De skal imidlertid på samme lappen ha verdi på sykkelen, som du teknisk sett midlertidig importerer til Russland. Jeg tror ikke de ser spesielt nøye på hva du skriver her, så bare få det til å se fornuftig ut. Også gjenpart av denne lappen skal leveres igjen ved utpassering.
I Ukraina har det blitt veldig enkelt, her er det bare pass som gjelder. I 2009 var det fortsatt også her liten papirlapp som beskrevet over, men det er fjernet.
Siden vi også har vært i Moldova denne gangen: Også her bare fremvisning av pass og vognkort, pluss en tier i vegskatt som må betales på stedet. Den bittelille grensestasjonen vi var ved tok kredittkort, så da gjør sikkert alle det. Som i Ukraina trenger ingen EU/EØS-borgere visum.

Penger og kortbruk: Både Russland og Ukraina har utviklet seg veldig bare på de siste par årene. Mens det i 2009 var problematisk å bruke kort ved bensinfylling, gjorde vi det i tilnærmet alle tilfeller denne gangen. Bare ved ett tilfelle opplevde vi nå som i 2009 at kassereren inne i glassburet ville ha oppgitt pinkoden slik at han selv kunne taste den inn. Det nektet vi, og ble til slutt invitert inn i bua til ham for å taste sjøl. Alternativet er å få kansellert korttransaksjonen og betale kontant i slike tilfeller, så litt cash bør en alltid ha på seg. Kortselskapene presiserer jo at du aldri skal gi ut koden til fremmede - det inkluderer helt klart også brukersteder i disse landene. Ellers er det alltid en minibank å finne. Både når vi flyr og når vi kjører, har vi ikke med mye cash ved grensepassering. Men pass på å fylle lommeboka med litt penger i lokal valuta fra en minibank straks du er inne - f.eks. på flyplassen eller i nærmeste by der grensepassering finner sted.

Bensinfylling: For oss som er vant til selvbetjening er dette litt styrete. Bensinstasjonene krever forhåndsbetaling før de åpner pumpa for tanking, og noen krever å få vite hvor mange liter du vil ha. Med MC er dette problematisk, siden tankene er så små at vi trenger full tank når vi først tanker, enten det blir 10 eller 12 liter. Med noen variasjoner er fremgangsmåten da følgende:

1. Parker sykkelen ved pumpa du vil tanke fra
2. Gå inn i kassa og forklar hvilken pumpe du vil tanke fra. Si du vil ha "polni bak" - altså full tank. Legg fram kredittkortet. I noen tilfeller vil de nå trekke et beløp som er for høyt for antall liter du vil tanke, og du må godkjenne dette. Når du har tanket, vil de så føre tilbake beløpet du ikke brukte på kortet. I andre tilfeller nøyer de seg med å ta imot kortet for å fullføre transaksjonen når du har tanket. Samme prinsippet gjelder med kontanter - da betaler du først, og får igjen vekslepengene etter tanking.
3. Gå ut og tank. Dessverre er mange bensinstasjoner også betjent. Noen ansatte lar deg simpelthen ikke få fylle sjøl, men insisterer på å sprute ned hele sykkelen med bensin fordi de ikke vet hvordan de fyller på akkurat din sykkel uten at det spruter over. Prøv å være bestemt men vennlig og gestikuler at du vil fylle sjøl, eller i det minste heng så aktivt over dem at de tar det pent. Det verste eksemplet vi hadde var i Luga - En kasserer mente vi skulle stikke pistolen ned i tanken og låse den i fylleposisjon, gå inn til kassa og betale slik at hun kunne åpne mens vi stod der. Det hadde selvsagt ført til at hele plassen ville blitt spylt med bensin for din regning.
4. Gå tilbake i kassa for kvittering og vekslepenger. Sjekk spesielt at du fikk tilbakeført det du ikke fylte for.

For å halvere dette styret har vi gjerne fylt to sykler på samme regning, og byttet på å betale.

Toalettforhold: 

•  Har du vanlig sittetoalett for hånden, så bruk det! Du vet aldri når du neste gang kan få sitte og bæsje. Selv på nyere bygg kan du finne toalettanlegg med porselenshull i golvet - på bensinstasjonene finner du ofte utedovarianten av dette med betonggulv med hull i og stanken av årtier med lite treffsikre russere som var der før deg. Heldigvis kan du med planlegging stort sett unngå de største jobbene under slike forhold. 
• Husk å ta med eget toalettpapir. Mange steder finnes det, men på ingen måte overalt. For sarte norske rumper kan det dessuten være mer behagelig med myk norsk krepp enn med grått russisk sandpapir.
• Mange steder finnes det søppelbøtter ved siden av toalettet. Kloakksystemene er svært ofte for dårlig til å håndtere papir uten å tette rørene, så det blir sett på som uhøflig å kaste papir i toalettet. Brukt papir skal i dunken ved siden av, hvis den finnes.

Teknisk forberedelse av sykkelen: Sykkelen bør selvsagt være i topp tilstand før du starter en slik tur. Vi har landet på i overkant av rundt 7.000 kilometer kjørelengde på begge våre rundturer i Russland/Ukraina, så olje/filter bør være nyskiftet, dekk og bremseklosser bør skiftes eller tåle en full vanlig MC-sesong til, og alle reparasjoner du vet vil komme om ikke så lenge bør utføres før turen. Etter hvert finnes det forsåvidt noen forhandlere av de vanligste MC-merkene i de større byene innover, men vi har heldigvis sluppet å teste hvor lang tid det tar å skaffe deler fra dem. Dekk skal det være mulig å få tak i på relativt kort tid, uten at vi har prøvd. Ta med godt med verktøy - i alle fall det du vet du trenger for å få av hjul og komme til andre vitale deler. Litt hurtigreparasjonsmidler som strips, tape, ståltråd og lappesaker bør også ligge i bagasjen.

Overnatting: Det er sjeldent noe problem å finne overnatting, omtrent som i resten av Europa. Derfor har vi ikke sett nødvendigheten av å bestille alt hjemmefra før vi reiser. Hvis målet er å komme så langt som mulig innen solnedgang så har vi bare stoppet ved første og beste motell/hotell ("gostinitsa" på russisk), og har stort sett alltid fått rimelig og grei overnatting. Hvis du vil strekke kjøringen eller sikre at du har et bra sted å komme fram til, så har vi brukt booking.com og angitt stedsnavnet vi vil til. Det har ikke vært problem å bestille hotellrom samme morgen som vi kommer til hotellet - i Odessa gjorde vi det fra WiFi-nettet til McDonalds i sentrum en halvtime før vi møtte opp på hotellet. Problemfritt, og med internettbooking har det den fordelen at du også kan plukke hotell som tilbyr privat og eventuell bevoktet parkering til syklene. Noen mindre hoteller kan tenkes å ikke ta kredittkort.

Internett og mobiltelefon: Enten du vil oppdatere facebookstatusen din eller trenger nettet for jobb eller hotellbooking - Internett er stort sett helt uproblematisk i Russland og Ukraina. I begge land kan du kjøpe SIM-kort med forhåndsbetalte internettpakker til en slikk og ingenting. Er vi flere på tur så vil det også lønne seg at noen av oss har telefoner med russiske SIM-kort for å kunne ringes, hvis f.eks. gruppa blir delt opp pga. en uventet stopp e.l.. I tillegg tilbyr de fleste hoteller, restauranter og mange bensinstasjoner WiFi-soner, i alle fall i bystrøk.

Oppsummering

Innholdet i denne artikkelen er kanskje ikke bare med på å pirre interessen for tur. Men om du tror du kan leve med forholdene som beskrives, så vil du som Holy Riders-medlem eller -venn oppleve en fantastisk spennende tur med herlige bekjentskaper med våre russiske og ukrainske MC-venner, og selvsagt alle andre folk vi møter på vår vei. Info om kommende turer blir gitt ved alle sentrale HR-arrangementer, som avdelingsledermøter, årsmøte, Pilegrimstreff etc..

Etter Russland og Ukraina på MC - Tirsdag-Fredag 20-23.8.2013: Med slengerumpe over målstreken

Utkjørt distanse: 1.782 km

Tirsdags morgen våknet begge i Slovakia klokka sju og var enige om at det burde være fullt gjørbart å ta seg til Østersjøkysten i løpet av dagen for ei nattferge til Sverige. Alternativene stod mellom noenogsytti mil med for en stor del polsk landevei til Gdynia, eller 103 mil, alt på motorvei fra Krakow til Rostock. Endelig avgjørelse måtte tas i Krakow der alternative ruter pekte i hver sin retning, og da hadde det allerede blitt mer enn nok polsk landevei, med trege trailere, mye heltrukne linjer og mottrafikk nok til å holde oss i sjakk nesten konstant. Valget falt altså på motorvei til Rostock

Samtidig måtte jeg imidlertid fastslå at det husket unormalt mye og ukontrollert i svingene. En kikk innunder skjørtene på gullvingen bekreftet mistanken: Begge bakdemperne var røket og var lodne av olje og skitt. Enda verre var det imidlertid at bakdekket var begynt å bli mer fillete enn ønskelig - både noen dype sår, trolig etter "offroadkjøringen" i Romania, og gummi som var begynt å "skale av" på midten vitnet om at dette dekket levde på overtid. Mønsteret var forsåvidt fortsatt brukbart intakt for turen hjem, noe som også var blitt kontrollert jevnlig, men det hjelper jo ikke. For min del kunne det ikke bli noe av planene om 100 mil ekspresskjøring på motorvei i høy hastighet. Derfor kuttet jeg løs Henrik ved Krakow og lusket i bedagelig tempo opp til svigers i Leipzig for reparasjoner. Henrik fortsatte det planlagte ekspressracet mot Rostock, og har forhåpentligvis dukket opp på hjemlige trakter når dette skrives.

I Leipzig fikk jeg bestilt dekk onsdag og levert og montert torsdag. Dempere gikk ikke å få tak i på bare et par dager, så det ble til å skru sammen skiten igjen og humpe videre hjemover med slengerumpe, helt uten bakdemping. Det funker jo sånn halvveis på rett og jevn motorvei, men ikke å legge over i sving...

Dermed er turen gjennom 10 land på nøyaktig tre uker slutt. Det har vært opplevelsesrikt og ikke minst nyttig i arbeidet med å lede/støtte Holy Riders-gruppene våre i Russland og Ukraina. Skal bli helt greit å se igjen kona også, når hun kommer hjem fra jobb...

Etter Russland & Ukraina på MC - Man 19.8.2013: Transportetappe Romania-Ungarn-Slovakia

Utkjørt distanse: Ca. 42 mil

Det begynner å bære preg av rent arbeid å komme seg hjem etter turen nå, noe både øm rumpe, hjelmavgrensning på solbrent fjes og noe knapt med T-skjorter som holder seg innenfor den tyske renhetsloven vitner om (for de som ikke tok den vitsen er dette egentlig den strenge og urgamle tyske loven om hvilke ingredienser man skal brygge øl av).

Vi utnyttet utsjekkingstiden på kl. 12 på hotellet i dag til en times rusletur i sentrum av Cluj før vi satte oss på syklene og kjørte riksvei 1F hele veien opp til grensa mellom Romania og Ungarn. Trivelig landevei med relativt lite trafikk, en del ordentlig artige svinger og uvanlig god asfalt til Romania å være - i hvert fall fram til europavei 81 skilte lag med 1F. Grensepassering uten problemer, bare en kort kikk i pass og vognkort før vi fikk passere. Ungarn tok vi i én jafs og kom inn i Slovakia, der vi fant oss et pensjonat i Presov rett før solnedgang.

Det står nå 103 mil igjen på kontinentet hvis vi velger å gå motorveien fra Krakow via Berlin til Rostock, og knappe 80 mil hvis vi tar korteste vei på ymse landevei og motorvei gjennom Polen rett nordover til Gdansk, som er de to byene med aktuelle fergealternativer opp til Sverige. Vi er ikke helt i mål med hvilken rute det blir, og heller ikke sikre på om vi tar alt i en jafs eller deler opp i to dagsetapper. Det er gjørbart på en dag, men muligens ikke ønskelig. Vi får se om hjemlengsel eller utmattelse vinner.

Etter Russland & Ukraina på MC - Søn. 18.8.2013: Svinghimmel og tettbygdhelvete

Utkjørt distanse: 361 km

Vi mistet litt tid i starten av dagens etappe som vi har gledet oss til i mange dager - fjellveien Transfagarasan med sine mengder av svinger, idet vi for sent oppdaget at det ikke finnes bensinstasjoner mellom stedet der vi sov i natt - Cuerta de Arges og nordsiden av Transfagarasan-passet. Resultatet ble ei mil eller så i retur og litt styr for å få fylt på en automattankstasjon som ikke aksepterte kortene våre og som var ganske picky med hvor fort du begynte å tanke etter at den hadde slukt sedlene vi foret den med. Heldigvis var det sterkt motiverte rumenere bak oss i køen som hjalp oss videre slik at de kunne komme til pumpa.

Dermed var det ikke bare én søndagsturist som allerede hadde tatt Daciaen sin opp i fjellet for å grille i en eller annen helling langs veien. Det merktes både på tempoet og ikke minst på vanvittige parkeringer midt i veien rundt de ellers så herlige svingene. Etter en kort oppstigning mot en kunstig dam, slynger veien seg fram langs dette vannet. Deretter bærer det opp over tregrensa i nye, vanvittige slyng, gjennom en kort tunnell på toppen og ned i en Trollstigen-liknende trasé på motsatt side. Best suksessfaktor oppnådde vi ved å vente på en lengre luke i biltrafikken, inntil neste bil dukket opp. Ved å gå ut rett før denne, hadde vi ei luke å kjøre aktivt i svingene på før vi innhentet bakerste Logan i forrige bilrekke.

Det er bare én ting å si om denne veien: Aldeles fantastisk. Asfalten er stort sett fin, noen steder nylagt og noen steder mer lappete og humpete, men ikke noe som begrenser kjøringen vesentlig. I tillegg selvsagt en fantastisk fjellnatur. En kan nok finne mye annen bra svingstrekninger i diverse alper osv., men vi skjønner godt hvorfor Top Gear var begeistret...

Resten av dagens rute gikk i passe greit heilandskap med relativt lite trafikk og noen koselige svinger innimellom. Mot slutten av turen, inn mot Cluj Napoca, ble det imidlertid igjen fryktelig mange 50-soner og tettbygd strøk langs hovedveien. Kaffepausen i Sibiu avdekket en skikkelig trivelig by fullt på høyde med andre europeiske byer med gammel bebyggelse og et stort, flott torg. Nå i kveld har vi også fastslått at Cluj er en slik by. I det hele tatt har Romania hittil vært en veldig positiv opplevelse. Landet har virkelig en nær vesteuropeisk standard, men fortsatt med østeuropeiske priser. Bedre blir det ikke.

Det er ikke lenger mye som minner om russiske og ukrainske veier og opplevelser, men jeg fortsetter bloggingen for å komplettere bildet av "ekspedisjonen".

Har forøvrig begynt på et kart i Google Maps som viser kjøreruta vår dag for dag. Dette finner du her.

Etter Russland & Ukraina på MC - Lørdag 17.8.2013: Utestengt

Utkjørt distanse: 368 km

Dagens etappe var en transportetappe fra Galati til Curtea de Arges ved starten av fjellveien som Top Gear kjørte og gjorde verdensberømt for et par år siden for sine mange krokete svinger og visstnok perfekte kjøreforhold, også bekreftet av bestbikingroads.com og andre som har vært her før oss. Lite spennende å si om kjøreturen, det var en mengde med paddeflatt land og lange, snorrette veier med veldig grei asfalt og lite trafikk.

En av bensinstasjonkjedene her i landet (vi så den også siste dagen i Ukraina) heter forresten Rumpetrol. Mens Essokunder hjemme putter en tiger på tanken putter man her altså rumpetroll på tanken...

Fra Targoviste tok vi riksveg 72A nordover en dal med uendelige landsbyer og konstant 50-sone. I Malocu Flori bestemte vi oss derfor for at det ikke kunne bli verre, og satte innover en liten bygdevei vestover for fortest mulig å komme over til riksveg 73C med start rett nord for Schitu Golesti. Etter et artig parti med svingveier gjennom nye landsbyer, hvor ofte hestekjerrer var å se på veiene, så det ut som vi var kommet opp en gårdsvei som gikk over i grovpukket grus og så ut som omtrent aldri ble benyttet. Men det måtte være riktig vei, så vi fortsatte offroad på kanskje turens mest krevende vei. Etter noen kilometer kom vi ut på asfalt igjen etter flotte, vidstrakte utsyn over dalene under oss. Riksveg 73C var belagt med betongplater som tidens tann hadde bitt noen kraftige jafs av innimellom, delvis reparert med klatter av asfalt. Vi kan vel alle være enige om at dette ikke er optimalt materiale for vegdekke - men det holder jo lenge da.

Idet vi kom ned til dagens mål, Cuerta de Arges, fant vi umiddelbart en taverna med sengesymbol i lysskiltet. Damen som kom ut var vennligheten selv og virket som hun brukte hele sitt engelske ordforråd på å forklare oss at det var fullt, men at det var et motell rett rundt hjørnet der vi kunne overnatte for 25 lei (45 kroner) pr. person. Slik ble det.

Det ble en bedre middag borti sentrum av den lille landsbyen, der vi spiste både hovedrett og dessert med drikke og kaffe til og sved av borti en norsk hundrelapp hver, ble det klart at minibankuttaket fra i går ikke står i forhold til forbruket. Som Henrik sa: Her er det vanskelig å få utgiftene til å strekke til.

Tilbake på motellet, som skulle være "non stop"-åpent, viste det seg at helt non stop var det visst ikke. Kvart over tolv når vi kom var døra låst, og vi ringte på og banket til en av de andre gjestene kom bort til døra fra innsiden iført bare grilldressbukse. Heller ikke han klarte å finne nøkkel eller noen med nøkkel, så til slutt krabbet jeg inn vinduet gjennom rommet der han og familien lå, og åpnet deretter vårt vindu for Henrik på rommet vårt. Skulle vært artig å vite hvordan de lokale brannmyndigheter ser på rutinen med å låse inn motellgjestene for natten...

I morgen er det dermed klart for Transfagarasan (egentlig skrevet med diverse tødler og vinkler over vokalene). Gjett om vi gleder oss...

Etter Russland & Ukraina på MC - Fredag 16.8.2013: Via Moldova til Romania

Det var ikke bare vemodig å forlate Ukraina i dag, spesielt ikke etter de siste milene fra Odessa vestover mot grensa til Moldova.

Asfalten var over lange strekninger stygg å kjøre på, med svære, dype hull man på ingen måte måtte komme ned i. Å komme over elven Dnistr på den smale broen ved Zatoka bød også på enda en lang stillestående bilkø som måtte forseres med kjøleproblemene det medfører, spesielt på Henriks luftkjølte sykkel.

Grensestasjonen ut av Ukraina lå på en jordvoll der en liten, smal vei førte opp til en bom. Bak bommen stod det tre grå brakker der stempling av pass osv. foregikk, og det var bare et par-tre biler der. Så bar det ned i en liten dal, over en jernbanelinje som var bygd i tiden da Moldova og Ukraina hørte til sovjetsamveldet, og som nå hadde havnet midt i grenseområdet, og inn på en tilsvarende liten og søt Moldovisk grensestasjon. Her tok prosesseringen litt lenger tid, men fortsatt bare et kvarters tid eller så. Så måtte vi betale borti en norsk tier i veiskatt - det tenkte vi veiene måtte være verdt, selv usett.

De fem milene over Moldovisk jord til Romania ble en veldig positiv opplevelse. Landet har som del av det tidligere sovjetsamveldet hatt det samme utgangspunktet med den samme grelle byggestilen, men det er påfallende mer ryddig og ordentlig rundt veggene og langs veiene. Det var så å si ingen biltrafikk, men et par esel- og hestekjerrer her og der. I landsbyene gikk folk rundt og stullet og stellet og holdt orden rundt veggene med de enkle midlene de hadde, selv om det er tydelig at landet er lutfattig. Det beryktede, korrupte politiet fikk vi ingen føling med, men vi passerte to politikontroller som ikke foretok seg noe når vi kjørte forbi. I tillegg er det vakker natur - landskapet blir mer bølgende inn mot Donau som er vestgrensen mot Romania, og har noen artige leirformasjoner som vannet har spylt ut. Veistandarden var langt bedre enn det siste vi kjørte på i Ukraina - her gikk det an å holde vanlig full hastighet, og det var ingen stygge hull å passe seg for. Konklusjon: Moldova vil vi tilbake til og se mer av - kanskje kjøre på langs fra Odessa og nordover en gang?

Klokka 18:08 stod vi foran bommen ned til grenseområdet ut av Moldova igjen. Det varte og det rakk før vi fikk komme ned på området, og da vi hadde fått dagens stempel nummer to fra moldoviske grensemyndigheter i passet og kom over til den rumenske grensestasjonen kunne det se ut som det var vaktskifte, for de siste par bilene før oss ble stående tilsynelatende uten noen aktivitet på kontrollpunktet i over en halvtime. Imens ruslet uniformerte grensevakter med lunsjveskene sine over plassen i svært bedagelig tempo. Nøyaktig 20:08 så jeg på klokka etter å ha kommet opp i full hastighet ut av grensestasjonen og inn i Romania - to timer tok det, og dermed mye lenger tid enn det tok med alt dokumentskriveriet for å komme inn i Russland tidligere på turen.

Det var aldeles nydelig å ha vestlig asfalt under hjulene igjen. Når Romania oppleves som "hjemme" har du vært et stykke utenfor allfarvei, men det føltes litt slik. I Galati, første og beste by på rumensk side av grensa, styrte vi rett mot sentrum og første og beste hotell, hvor vi leide oss inn på et stort, flott rom med både kveldsmat og frokost inkludert for rundt 400 kroner. Innen vi kom opp på rommet var det alt blitt mørkt og måneskinn. Byen ligger forøvrig ved Donaus bredd, og viste seg å ha en trivelig bar- og restaurantstripe ned mot elven med mye folkeliv til sent på kveld. Middag med drikke for mye under femtilappen lar seg også høre.

Russland & Ukraina på MC - Torsdag 15.8.2013: Oppdrag utført, Romania neste

Utkjørt distanse: 137 km
Strekning: Yuzhne-Odessa-Majaki-Odessa

I dag tok vi farvel med moskovittene og kjørte opp mellom de visne solsikkene sammen med Feka, Holy Riders MC sin mann i Odessa. Han leder en gruppe i klubben på 5 personer (to par og en ungkar), og er i tillegg pastor i den lille småbyen et par mil nord for Odessa der han bor. Til kontrast fra moskovittene putret Fekas Dnepr jamnt og trutt i 60-70, av og til 80 når han virkelig flesket til. Det går vel ikke så fælt detta greiene...

Sammen med Feka kjørte vi gjennom Odessa ut til Majaki, siste lille utpost på veien mot Moldavia nordvest for Odessa. Igjen var det et par kilometer offroadkjøring inn til et leirsted og enda en bibelcamp, denne gangen et misjonærseminar som Feka skulle delta på, og hvor han samtidig kunne få tolkehjelp. For oss var planene litt ubestemte før vi ankom - vi hadde tilbud om å overnatte på stedet, men etter noen netter på ymse standard leirsteder og utsiktene til lange seminarer på et språk vi ikke akkurat mestrer, ble vi enige om å dra inn til byen (Odessa) igjen etter å ha gjennomført en veltolket samtale med Yura om driften av HR i Odessa og i Russland/Ukraina generelt. Som vanlig ble samtalen veldig bra og viktig for det videre klubbarbeidet i regionen og i Russland/Ukraina generelt.

(Bildet: Feka fra Odessa og hans shoppede Dnepr)

(Bildet: Mange av våre kristne søsken utenfor MC-miljøet setter seg med største selvfølgelighet på syklene våre for å ta/bli tatt bilde av, de ryddigste stiller iallfall et proformaspørsmål om det er greit. Det klakker og slår i høye hæler mot lakk og sal, og barn som blir løftet på av velmenende foreldre subber med barneskoene mot den støvete lakken. Kanskje ikke så rart de ikke tenker over det, når en ser hvordan deres egen kjøretøypark ser ut).

Dette var også avslutningen på det offisielle HR-programmet jeg har hatt for turen. Henrik har etter eget utsagn bare vært på ferie hele tiden, men etter at president Harald og jeg i Moskva ble enige om å utnevne ham til det internasjonale HR-styrets medrepresentant på turen, har han likevel som vanlig vært en fin støttespiller i mye av HR-jobbingen underveis. Tilbake i Odessa ble Henrik postert ved syklene, mens jeg jogget inn i ei gågate til McDonalds for å låne internett og få bestilt et hotell. For rundt 300 kroner har vi nå tatt inn på et brukbart sentralt hotell med relativt god standard og sikker MC-parkering. Vi har fått oss en rikholdig og god middag på en utekafé, og rukket å irritere oss over tregt internett for utlegging av blogginnlegg og videre reiseplanlegging.

Dermed blir det heller ikke mer nytt å lese her fra "misjonsmarken" i Russland/Ukraina, men så lenge det er internett vil jeg nok fortsette å legge ut reiserapporter for dem som liker å følge oss. Vi har nå funnet ut at vi har tid til å svinge bortom Romania for å prøve Chaucheskus vanvittige fjellveiprosjekt som Top Gear har gjort til verdenskjent kjøremål for MC og andre kjøregale. Planen var først å unngå Moldavia, men det viser seg at grensa mellom Romania og Ukraina sør for Moldova er helt uten grenseoverganger, så plan B er nå å sneie igjennom Moldavia i løpet av morgendagen, forhåpentligvis uten for mye korrupt politi og andre morsomheter, og komme oss så langt innover i Romania som mulig for en uforglemmelig søndagstur i Karpatene. Skal bli deilig å få lagt ned sykkelen litt igjen etter noen tusen kilometer rett fram...

Russland & Ukraina på MC - Onsdag 14.8.2013: Russisk sydenferie og undercover bursdag

Utkjørt distanse: Noen hundre meter

Med dagslyset ble det lettere å se hva slags sted vi var kommet til. Også dette er et leirsted, og vi ble vekket av en dommerfløyte og deretter rytmisk musikk utenfor. Her var en hel skokk med yngre tenåringer oppstilt til morgengymnastikk - klokka var rundt halv åtte. Utover dagen har tingene blitt klarere: Dette er et baptistleirsted som vi tror Vitalik har organisert for moskovittene (han er baptisten i blant dem). Ungdommene som er her er fra Kiev, og de er på sommerleir som tydeligvis inneholder alt fra utendørsaktiviteter til bibeltimer. Leirstedet ligger ytterst på kanten av en avsats på noen titalls meter, og nedenfor ligger Svartehavet med langstrakte strender. Hyttene vi bor i er enkle murhytter av relativt ny og grei kvalitet, men altså med litt ymse vanntrykk. Vi er fire mil øst for Odessa.

Frokosten i matsalen så ut som rømmegrøt med smørøye, men var det russerne kaller Kasha, som jeg tror betyr semulegrøt. Litt kornaktig smak i alle fall, men det smaker helt greit med noen spader sukker oppi. Varm te ble servert ved siden av - fantastisk for en teelsker som meg (ironi)... Under frokosten ble vi plutselig snakket til på flytende, velklingende norsk. Natasha fra Kiev er med på leiren her som leder, men har tidligere bodd to år i Norge. Da hun oppdaget oss nordmenn ble det selvfølgelig en prat.

Dagen har forløpt med strandtur og bading i Svartehavet, og i tillegg en god porsjon soving. Vannet er ikke akkurat azurblått, snarere tegrønt og litt grumsete, men det er i det minste sandbunn. Innimellom kommer noen svære maneter forbi, store som suppeskåler og med en ordentlig klump med brennlegemer under seg. Ikke helt ulikt norske blåmaneter, men uten lange løse tråder og helt klart en annen art. Uansett maneter, deilig å få duppet seg. Moskovittene våre ser ut til å elske sol og strand, mens vi norske søker tilbake i skyggen etter dukkerten.

Utpå ettermiddagen kom Yura, eller Feka som er bikernavnet hans - vårt foreløpig eneste medlem med ryggmerke her i Odessatraktene. Han har imidlertid fire andre prospects med seg i klubben og visstnok også to som ønsker å bli med i Holy Riders. Sykkelen er en gammel hjemmeshoppet Dnepr med det Henrik fastslo var en Opel Corsafelg som bakhjul, et hjemmesveiset, sprikende en-til-mange eksosopplegg på hver side, kostemalt gusjegrønn og med revehale hengende ned fra sissybaren.

Etter kveldsmaten klokka seks, ble vi bedt om å stille opp syklene på ballplassen. Leirdeltakerne ble samlet, og vi ble bedt om å presentere klubben. Her fikk vi god bruk for Natasha - det var herlig å få plapret uhemmet på morsmålet igjen når noe skulle formidles. Det går fortsatt noe fortere enn på russisk... Ungdommene hadde en haug med spørsmål etterpå - ting relatert til hva vi driver med i klubben, selvsagt hvor fort og langt og mye hester syklene har og andre mulige og umulige ting. Etter at en eller annen biskopstørrelse for baptistbevegelsen her hadde bedt for oss og velsignet klubben, fikk ungene anledning til å kjøre en liten runde hver med oss rundt på jordene. En engangsopplevelse for livet for mange av dem, ifølge en av lederne der.

På kveldsgudstjenesten syntes jeg det var brukbart greit å forstå hva slags temaer (ikke hele sammenhengene, selvsagt) som ble snakket om i talen med mine russiskkunnskaper, men noen ord måtte slås opp i ordboka. Også det suksess, bortsett fra det siste ordet jeg festet meg ved Her fant jeg bare ordstammen, uten en forstavelse taleren brukte. Da jeg spurte etterpå, viste det seg at jeg har sittet og hørt en hel preken på ukrainsk, slik de snakker i Kiev, og ikke russisk som snakkes herfra og østover. Språkene er såpass nært beslektet at mange av ordene er like og dermed forståelige, men akkurat det jeg hadde festet meg ved sist var altså et særukrainsk ord.

Etter kveldsmøtet hadde Doreen sladret til Henrik i SMS om at jeg i dag har min 42-årsdag. Dermed ble det bursdagsfeiring på enkelt vis med to-tre vannmeloner på en liten paviljong og en trivelig kveld med HR-folkene her. I tillegg ville de gjerne be for meg og velsigne det nye året. Dette er en så god gjeng at det vil bli litt vemodig å stikke fra i morgen, slik planen er.

Russland & Ukraina på MC - Tirsdag 13.8.2013: Mekking og feilkjøring hele dagen

Utkjørt distanse: 681 km
Strekning: Mariupol(Bezimmene)-Odessa(Yuzhne)

Jeg bråvåknet noen minutter over sju av at noen starta motorsykkelen sin. Som en innskytelse fikk jeg idéen om å sjekke om dette bare var en tur til butikken eller oppakking og avreise. Til min forskrekkelse fant jeg ut at det var det siste. Nå som vi er på egen hånd med språket og de russiske organisasjonstalentene ikke akkurat innbyr til full sikkerhet omkring hva som skjer videre, var det fullstendig uklart for oss at vi skulle videre allerede i dag. Vi ble i går orientert om tidspunkt frokost, middag- og kveldsmåltidene, som man jo trenger å være tilstede for å innta. Det var i tillegg før avreise i Kharkov litt fram og tilbake med hvor lenge vi skulle bli på bibelcampen, og om Henrik og jeg skulle følge moskovittene eller ikke. Jeg fikk røsket Henrik ut av dypsøvnen, varslet de andre om at vi kom til å bli 5-10 minutter forsinket, og deretter ble det oppstandelse og påsæling i en viss fart.

Herifra var det bare å sette seg tilbake i MC-salen og la seg underholde av russere på tur. Ved første bensinstopp kom første mekkepause, da vår venn "Santiago", som i går gikk bensintom fortsatt hadde problemer med forbruket. Et luftfilter som fungerte mer som en sandkasse ble tatt ut og tømt, og forsøkt blåst rent med dekkluftkompressor. Den kølsvarte røyken han leverer hver gang han drar på vitner vel om at motoren ikke akkurat sulter i hjel fortsatt etter operasjonen...

Neste mekkestopp kom ikke lenge etterpå i grøfta i stekende sol. Vi nordmenn som er så dumme å kjøre i full goretex eller skinn ser ut som vi har bada med klær på etter slike stopp, mens russerne stort sett ruller rundt i T-skjorte og shorts og har det sikkert herlig. Den herligheten får de bare ha for oss - i denne gjengen og i dette landet er det undertegnede som borger for sikkerhet og fornuftig og rolig kjøring.

Men altså neste mekkestopp: En Intruderforskjerm hadde fått vibrasjonsskader og kommet løs fra festene, nå lå den og slipte nede på fordekket og måtte fjernes. Skjermen ble i stedet passasjer bakpå hos meg for resten av dagen.

Melitopol kjørte vi igjennom opptil flere ganger. Først tok vi av mot Krim og Simferopol, til tross for at jeg som har kart, GPS og oversikt fra sist vi var igjennom byen prøvde å si at dette blir feil. Et par mil senere var det selvfølgelig bare å snu, for å svinge av feil i retning tilbake østover igjen på en stor ringvei når vi var tilbake i Melitopol. Etter en ny tur gjennom sentrum ble det styr på det - det tok vel ikke mer enn en drøy time og tre-fire liter bensin å komme seg igjennom byen.

Ellers ble det et varmt gjensyn med rundkjøringa der vi i 2009 hadde en lengre prat med en politimann som måtte avsluttes med en liten "gave". Siden den gang var rundkjøringen skiltet om etter europeisk standard, med vikeplikt INN i rundkjøringen, så i dag ville det ikke vært noe problem å kjøre foran en innkommende bil i rundkjøringen, slik temaet var i 2009.

Skumringen kom sigende på i Mikolayim, og natta ble fort kølsvart. Henrik syntes visst ikke det var så stemningsfullt med dempet belysning - han har kjørt på bare parklys de siste par dagene etter at hovedlampa kuttet - så der fikk vi ny mekkestopp i lyset fra en bensinstasjon. Det tok heldigvis ikke altfor lang tid å finne feilen - en brent kontakt på pæreholderen, og dermed var vi igjen kjøreklare for siste etappe inn til Joshne, som ligger rett før Odessa.

At det var Joshne som var endemålet var forøvrig helt ukjent for oss norske inntil en av de siste bensinstoppene. Da vi tidligere på dagen hadde spurt hva målet for dagens tur var, sa de riktignok Joshne, men jeg oppfattet "joshny", som er russisk for "sørlig". Dermed var min konklusjon at vi skulle til "syden", og jeg undret meg over at ikke vi klarte å få noe mer eksakt svar ut av dem. Det russiske sproget er neimen ikke helt uten fallgruver...

I Joshne (som forsåvidt altså ligger i "joshny" Ukraina) ble vi ledet ned et tråkk ved siden av veien som bare var en hardtrampet solsikkeåker. 2-3 kilometer med halvveis løssand og store groper i kølmørket ble en interessant prikk over i-en av dagens motorsykkelkjøring. Heldigvis kjører vi sykler som er velegnet for offroadkjøring (Goldwing og Ducati på oss nordmenn, mens russerne fordeler seg på to Intrudere, to X4 OG en CB1000). Da vi kom fram til noe som liknet et leirsted var klokka 23, og vi hadde vært på veien siden halv åtte.

(Bildet: Veien var hardtrampet løssand over en solsikkeåker. Godt vi har velegnede sykler for slik offroadkjøring. Bildet er tatt ved avreise - vi kom ned veien første gang i totalt mørke)

Fruen kommer til å bli henrykt over å høre at det i dag var mer tvangsslanking. Etter frokost klokka 9 på en veikafé har i dag bare store mengder vann blitt inntatt, i den tro at det blir middag når vi er framme. Leirstedet vi kom til var imidlertid mørkt og stille da vi kom fram, så Henrik og jeg satte i stedet til livs posen med Sørlandschips som har fått overleve helt til nå til kveldsmat. Siden også vanntrykket var avskrudd så sent på kvelden, var det bare å vrenge av seg den svettevåte T-skjorta og gå til sengs som vi stod og gikk.

Russland & Ukraina på MC - Mandag 12.8.2013: Spaferie in the middle of nowhere

Utkjørt distanse: 462 km
Strekning: Kharkov(Solonitevska)-Donetsk-Mariupol(Bezimmena)

Klokka 9 sharp, på avtalt avreisetidspunkt (som først var flyttet fra kl. 7 etter litt om og men i går), var det tre av åtte sykler som var startklare: Henriks, Patrons on min. I tillegg satt det vel et par stykker av våre folk (HR Moskva) i utebaren på bikerhotellet og drakk morgenkaffe. Resten lå fortsatt og sov, og det var vel heller ikke noe overdrevent hastverk som utspant seg da Gennady som skulle vise vei dukket opp rundt kl. 11. Halv tolv var vi endelig så smått på veien.

Dette har vel vært dagen med desidert dårligst gjennomsnitt på veidekket, med mange og lange partier med fryktelig humpete vei. Det har samtidig vært dagen med desidert høyest gjennomsnittsfart. Nå som urinvånerne leder an går det glatt i 120-130 i 90-sonen, og 80-90 i 60-sonene gjennom byene, bortsett fra når møtende trafikk varsler om politikontroller med lysblink. Syklene flyr egentlig mest i lav høyde og toucher ned på asfalten bare på toppen av alle humpene. Det går forsåvidt greit, så lenge man tidsnok ser de store gropene og kan reise seg for å ta av for støtet. Men det er absolutt greit å ha litt kjøreerfaring før en prøver seg på denne typen kjøring. Denne kjøringen er ikke mye annerledes enn resten av trafikkbildet her, men noen av gutta har en tendens til å ta unødvendige sjanser og gjør en del ulovlige og farlige krumspring som vi nok må ta en prat med dem om. Holy Riders skal ikke bli kjent for stygg kjøring, selv i et land der etter norsk standard alle kjører som villmenn.

En fersk motorsyklist av året har fulgt med gruppa fra Moskva - han er ikke med i HR, men venn med flere i gruppa, og Henrik og jeg la raskt merke til at han var mer forsiktig (les: en av de fornuftigste) når det gjaldt forbikjøringer og kjøring på ujevn vei. Dermed havnet han også etter hvert langt bak de andre. Når flere kjører tur i følge, må man selvsagt følge med i speilen og sikre at personen bak henger på, og ellers vente. Dette gjennomførte bare Henrik og jeg, og plasserte vår venn først av oss tre på den videre turen. Et stykke lenger framme stod en av de nye prospectene i veikanten med tom bensintank (han hadde av en eller annen grunn ikke fylt samtidig med oss andre i starten av turen), mens de andre heller ikke her var å se. Det ble et spennende prosjekt å tappe min sykkel for bensin med en altfor kort slange demontert fra Henriks Ducati, for å overføre til prospectens sykkel. Vi klarte å suge ut en halvliter, pluss det som havnet i kjeften på først Henrik og deretter meg, siden det tok flere forsøk å få opp bensinen. Det bragte oss noen kilometer lenger, men ikke langt nok til neste bensinstasjon. I mellomtiden fikk jentene i følgebilen kontakt med Gennady og de andre som hadde stukket av, slik at de kom tilbake med en flaske til med bensin. Med 30 grader i solsteika midt på et jorde var det vel ingen som frøs etter denne operasjonen.

Et stykke før Donetsk buldret plutselig en sykkel i sikksakk opp mellom syklene i følget. Jeg rakk å irritere meg over at det enda en gang var kommet til grisekjøring i egne rekker (og det er ikke meg som har denne rollen hjemme), før jeg oppdaget at dette ikke var en av oss, men en kar som tydeligvis hadde kjent igjen Gennady og nå ville stoppe oss for å slå av en prat. Det ble med største selvfølgelighet umiddelbart gjennomført i veikanten på firefeltsveien vi akkurat da kjørte på. Det viste seg å være presidenten i en lokal klubb, og det ble et kort og trivelig møte, der det også ble tid til den vanlige fotosesjonen, i tillegg til at han fikk med seg en bikerbibel.

I Donetsk ble det enda en kort stopp, idet Lukich hadde tatt sin sjølombygde Dnepr med Viragogaffel og Hondafelger på en liten luftetur for å kjøre sammen med oss på ringveien rundt byen. Han hadde dessverre ikke mulighet til å bli med oss videre - trist, for han er en herlig kar - han også.

Idet solen gikk ned klokka 20 rullet vi endelig inn på bibelcampområdet - et tydelig gammelt leirsted fra kommunisttiden med grufullt smakløse bygninger med gjennomgående mintgrønn og gul maling, skjeve murfuger og fluepapir i matsalen. Middagen var ferdig servert på tallerkenen når vi kom, det ble en ynkelig liten tallerken med potetmos, der det lå en fylt paprika oppå. Dermed er det totale inntaket av føde i dag to speilegg med brød til frokost, en pølse i brød på en bensinstasjon og altså en fylt paprika med potetmos. Fruen jubler vel der hjemme over tvangsslankingen.

Stedet er i hvert fall vakkert plassert ved stranden til Azovhavet. Henrik og jeg har fått tildelt en panoramaleilighet - eller rettere sagt et rom med to senger og havutsikt, som sikkert hadde hatt en heftig døgnpris dersom ikke standarden hadde vært bølgeblikk og rustne stålkonstruksjoner, og en lampekuppel foran inngangsdøra med så mange døde fluer og møll i at det påvirker lysstyrken.

Siden dusjhuset var stengt for kvelden ble det en vassetur med neddypp i Azovhavet i stedet. Det er uendelig langgrunt, og etter noen meters sandbunn veksler bunnen over til bløt, klissete gjørme. Stedet vi er på heter Bezimmena, eller "uten navn" på norsk. Siden vi har hørt at spa består av gjørme- og gytjebad er derfor konklusjonen at vi har blitt tatt med på spaferie in the middle of nowhere.

Dagens bloggentry skrives ved midnatt på en av strandbenkene til idyllisk lyd av gresshopper, bølgeskvulp og i det fjerne gneldrende hunder. En herlig, varm vind kommer inn fra sjøen - skikkelig sydenstemning. Det er i skrivende stund uklart når det neste gang er internettmulighet slik at dette kan legges ut.

Russland & Ukraina på MC - Søn. 11.8.2013: Pietistgudstjeneste, forsinket fly og nye prospects

Utkjørt distanse: Et par mil småkjøring i Kharkov

Dagens første punkt på programmet var gudstjeneste i Dmitrys menighet. Dmitry går i en annen menighet enn Gennady (som er de to ryggmerkebærende HR-folkene i Kharkov), og vi var blitt forberedt på at stilen i denne menigheten kunne avvike noe fra Gennadys menighet. Dette viste seg å være en bitteliten menighet som holdt til i noe som liknet et klasserom i en raklete bygning langt inne i en vei som muligens hadde fått asfalt en gang på 40-tallet, men som deretter hadde degradert til gjørmegroper. Foruten oss fire norske fra Holy Riders var det i dag 9 personer på møte. Møtet startet da pastoren, som forøvrig er Dimas far, taust stilte seg bak talerstolen med en alvorlig mine, ventet til alle hadde reist seg før han bukket hodet ned og ba en kort bønn. Deretter trykket en av de tre syngejentene på knappen på synthesizeren slik at "lovsangsbandet" kunne starte å spille. Det var flere kjente sanger fra våre egne menigheter. Talen, som for oss ble oversatt av ei dame i menigheten som var engelsklærer, var alvorspreget og tung, med vekt på å leve pietistisk. Men det ble anledning for Harald til å si noen ord om klubben, og det var fint å få oppleve også en annen side av kristenlivet her i Ukraina, ikke minst siden ett av våre medlemmer går i denne menigheten.

(Bildet: Harald forteller om klubben i baptistmenigheten i Kharkov)

Herfra gikk veien til spisestedet i sentrum som vi har besøkt alle gangene i Kharkov, med tradisjonell ukrainsk mat som man bestiller fra en buffetdisk. Spottbillige priser - min middag kom på drøye 30 kroner, og jeg var sulten. Samtidig ble det nok en samtale om arbeidet i HR her i Ukraina, før vi måtte avbryte for å få kjørt Harald og Anita til flyplassen for hjemreise til Norge.

På flyplassen viste det seg at flyet fra Wien som skulle ta med seg presidentparet den første biten var forsinket, slik at flyturen videre til København måtte bookes med et senere fly. Dermed ble det høyst usikkert om de kunne rekke siste fly fra København til Kristiansand nærmere midnatt, og dermed svært spennende å se om Harald rekker jobb hjemme i Norge mandags morgen. Nå er jo ikke dette det eneste eksemplet på at planer kastes om på et øyeblikks varsel i dette landet, så de har jo fått litt trening den siste uka.

Med presidentparet vel plassert på flyplassen med "vi reiser alene"-skilt om halsen gikk turen tilbake til sentrum. Gennadys kone, Lena, fikk prøve en tur i "storsalen", med andre ord salen på gullvingen. Dermed er det to ektemenn som trolig får krav om å kjøpe sykkel med mer komfortabelt baksete (i går var det kona i et par som har vært med oss her og tolket som fikk seg en tur i den blå sofagruppen). I sentrum ble det først en kaffekopp i leiligheten hos Gennady og Lena, mens vi ventet på at russerne skulle komme. Moskovittene har i løpet av gårsdagen kjørt ned til Kharkov fra Moskva som starten på en felles ferietur som sammenfaller godt med våre reiseplaner. Det ser derfor ut til at vi nå i et par dager kommer til å følge gruppen på veien til Odessa og HR-gruppen til Yura der. Med moskovittene var vi dermed et kobbel på en 8-10 sykler som kjørte ut til MC-hotellet for å bruke kvelden sammen i den eksellente utebaren der.

Vi er nå helt uten folk som kan spesielt flytende engelsk. Et par av folkene kan snakke brukbart hvis man bruker tid på å omformulere setningene til man finner ord de kjenner, men det går relativt tungtflytende. Desto morsommere er det å se at det stadig flyter lettere å kommunisere på russisk med dem. Noe ordentlig språk er det på ingen måte snakk om, men det blir stadig føyd til nye ord i ordforrådet, slik at det blir mulig å uttrykke enkle ting uten å gå via tolk.

Bildet: Etter forbønn og velkomst av Svjatoi og Marina som prospects i Holy Riders - f.v. Gennady (HR Kharkov), undertegnede, Santiago del Amore og Patron (HR Moskva), Svjatoi, Marina, Irina (HRM), Henrik og Patrons kone (HRM). Sittende Sasha og Diana (HRM).
 
Likevel gjennomførte vi en siste prospectsamtale med Marina, kona til Svjatoi (bikernavn som betyr "den hellige" på russisk), godt hjulpet av de to som snakker best engelsk, og Gennady som prøvde å tolke der det knep med sine to-tre engelske ord pluss armer og bein. Men det funket faktisk, om det enn gikk tregere enn vi er vant med. Dermed var det duket for ny forbønnsstund og velkomst av to nye prospects i Holy Riders.
Paret Svjatoi/Marina er et ihuga par som på egen hånd i flere år har reist rundt i Ukraina og delt ut bibler og snakket med MC-folk. Førsteinntrykket kan være noe framfust, men det har vist seg å bli et herlig bekjentskap til to varme personer. For et par år siden fikk Svjatoi tak i en norsk T-skjorte med HR-logoen fra en pastor som hadde funnet den i en brukthandel. Uten å vite noe mer om hva HR er, begynte han å bruke T-skjorta mens han møtte MC-folket, og oppdaget at det var en døråpner for evangeliet. Ved en tilfeldighet møtte Gennady ham, og kunne fortelle ham mer om klubben han hadde T-skjorta til. Nå er han altså blitt en av oss, og har dermed formelt lov til å bære T-skjorta han er så stolt av.

I morgen klokka 9 skal vi nå sitte klar på syklene sammen med russerne for felles avreise til en bibelcamp Gennady har invitert oss med til. Der er vel planen å bli en dags tid før turen går videre i retning Odessa. Vi aner lite om hva som venter oss på fellesturen med russerne, men vi har jo sett litt av hvert når det gjelder kjørekultur og planlegging i gjengen så langt, så det er nok en idé å smøre seg inn med litt tålmodighet før avreise. Det blir uansett utrolig moro å tilbringe et par dager sammen med våre klubbvenner også uten noen stor agenda. Det vil trolig gi oss en helt annen mulighet til å bli bedre kjent med disse herlige folkene.

Russland & Ukraina på MC - Lør. 10.8.2013: Predikant

Utkjørt distanse: Et par mil småkjøring i Kharkov

Siden det var blitt sent i går kveld, ble det en rolig morgen med planlagt oppstart først klokka 11 i dag. Planen var å sitte og føre samtaler med de to ryggmerkebærende medlemmene i HR i Kharkov om klubbens arbeid videre her, men da klokka dro seg mot halv tolv og kvart på tolv uten at den planlagte tolken ankom, og ingen tok initiativ til noe annet enn småprat i sofaen i utebaren her på MC-hotellet, spurte vi når vi kunne regne med at han kom. "Åh han, nei han kjører ikke MC, så han kommer nok ikke hit så langt utenfor byen," var svaret. I tillegg ble det klart at "søndagsmøtet" i menigheten faktisk var et lørdags kveldsmøte, så dagen som skulle vært avsatt til lange samtaler kom til å bli kraftig amputert. Planlegging og organisering er ikke akkurat denne gjengens sterkeste side.

Selv om det ene klubbmedlemmet, Dmitry, kan brukbart engelsk, var det ikke noe godt alternativ at han oversatte samtalene våre. I en fart fikk vi derfor på oss MC-klærne og dro de 14 kilometrene inn til byen igjen og Gennadys leilighet. Her fikk vi hilst på Pavel, som gjorde en kjempejobb de neste timene, etter å ha lært et par grunnprinsipper i MC-verdenen er, som f.eks. hva prospects og ryggmerke er.

Kjøring i kolonne gjennom byen har vi et par ganger prøvd oss på, og det er såpass mange problemer med måten de gjør det på at en liten kursing i dette nok er på sin plass. Å kjøre to og to sykler parallelt ved siden av hverandre på veier som åpner seg som gruvehull man må svinge utenom, og med biler som prøver å trenge seg innimellom, er ikke akkurat veldig sikkert. For å få det til går det derfor tidvis ulidelig tregt. Heldigvis hadde vi etter samtalene relativt dårlig tid til gudstjenesten, så nå ble det mer effektiv kjøring - faktisk litt moro å kjøre slalom mellom biler og slaghull og trikkeskinner i litt effektivt tempo. Turen hjem fra gudstjenesten gikk igjen i skilpaddetempo, og med flere stopp midt i veibanen - livsfarlig med så mye trafikk bakfra - den ene gangen fordi en hadde glemt å fylle bensin. Jeg hadde så vidt nok tålmodighet å smøre meg med til ikke å bryte løs fra kolonnen og kjøre til hotellet på egen hånd. Denne kolonnekjkøringen deres må vi nok få tatt en prat om...

Lenge før besøket hadde Gennady spurt meg om jeg kunne dele et Gudsord på gudstjenesten. Jeg hadde derfor noen tanker klare, men hadde planlagt å sette disse ned på en lapp og forberede det litt før møtet. Slik det nå ble, ble de par første sangene i møtet brukt til dette. Jeg kjente imidlertid stor inspirasjon, og fikk i etterkant flere tilbakemeldinger på at folk fikk noe ut av det som ble sagt. Temaet var over teksten i Matt. 22, 9-10, der ikke de opprinnelig inviterte bryllupsgjestene kom, slik at istedet folk på "gater og streder" ble invitert til bryllupsfest, både "gode og onde". Her trakk jeg paralleller til arbeidet vi gjør i MC-arbeidet, og viktigheten av å bli venner med folk en vil evangelisere for. Disse er ikke bare objekter, men folk vi genuint elsker og vil gi det vi selv har fått i frelsen. I menighetene har vi folk av alle interessebakgrunner, og alle jobber og har fritidsaktiviteter på forskjellige områder. Oppfordringen er å finne ut hvordan en kan bruke slike anledninger til å vitne om Jesus på en naturlig måte, slik vi gjør det i MC-miljøet.

Vel tilbake på MC-hotellet utenfor byen ble det mer uformell prating i utebaren og en liten seksjon med fellessamling utpå kvelden. Midt under møtet i menigheten hadde Lukich, vårt eneste medlem i Donetsk 36 mil unna, kommet inn døren. Nå fikk vi også en prat med ham om klubbarbeidet han gjør alene i MC-miljøet i sin by. Senere på kvelden returnerte han til Donetsk for å jobbe. Dagstur på 5 timer hver vei er ikke å kimse av, og har også spart oss for turen nedom der etter besøket her i Kharkov.

En kaotisk dag med mye mindre gjort enn det som var planlagt, men tross alt likevel en god dag.

Russland & Ukraina på MC - Fre. 9.8.2013: På MC-hjørnet i Kharkov

Utkjørt distanse: 240 km

Vi slukte greit de siste milene ned mot grensa til Ukraina, etter å ha kommet løs fra en skikkelig trafikkork i sentrum av Kursk, der tre spor var innsnevret til ett pga. veiarbeid og det i tillegg hver 50. meter stod en eller annen Lada eller Kamaz lanstebil med panseret åpent og svettet. Skikkelig trang kjøring - flere ganger smetter jeg forbi med Wingen fordi speilen min og bilens er montert i forskjellig høyde. Men så var det også på tide å komme løs - Henrik kunne igjen rapportere om 130 grader på olja før vi igjen fikk fartsvind.

På veien mot grensa fikk vi også se fruktene av kjørestil, dårlig vei og kjøretøypark her i landet. Først passerte vi en varebil som hadde skrella forskjermen på en møtende personbil og som resultat hadde lagt igjen venstre forhjul midt i veibanen og selv kjørt i grøfta. Noen mil lenger fram hadde en trailer fått sleng på hengeren, brukket rundt slik at trekkvogna stod godt plantet mellom trærne i veikanten og hengeren stakk på skrå ut i veien. I Kharkov smatt vi imellom to biler i et kryss som hadde snust litt på hverandre. En helt vanlig dag med andre ord.

Men før det var det grensepassering. Igjen ble inntrykket styrket av at det har skjedd noe positivt med landenes uniformerte tjenere. Flere av karene vitset litt med oss og var joviale og greie. De nødvendige stempler og dokumentgjennomganger ble unnagjort på kanskje en halvtime, noe som forsåvidt også holdt i solsteiken.

I Kharkov kjørte vi rett til Gennadys nye adresse midt i sentrum. Etter litt klabb og babb med telefoner fram og tilbake fant de oss på baksiden av huset der de holdt til. President Harald og Anita var da ankommet fra flyet fra Moskva, og i tillegg var det en 5-6 andre MC-venner fra det lokale MC-miljøet i Kharkov. Lena hadde dekket bordet for borsch - en kål- og rødbetesuppe (eller noe sånt) som er det samme for Russland/Ukraina som kjøttkaker hjemme - skikkelig vanlig sikringskost.

Etter hyggelig samvær bar det ut på syklene og bort på torvet ved Leninstatuen i byen. Torvet skal visstnok være Europas største - det er i alle fall stort. Etter en rusletur i parken kjørte vi videre ned til et gatehjørne ved elven - her var det smekkfullt av sykler og et par amcars og en rullende te- og kvasbar (Kvas er en slags vørterølsmakende drikk laget av rugbrød som selges overalt). Her gikk skravvelen livlig, og språk var ingen hindring. Vi som kom med norske skilter fikk selvsagt vår dose med oppmerksomhet. For oss med Goldwing passer i grunnen dette landet ganske perfekt - de aller fleste MC-folk som mener alvor med sykkelinteressen har hengt på noe "bling" på sykkelen i form av rødt, blått eller rosa lys ned på motoren, ut gjennom huller i grillen e.l.. Både Henrik og Harald, som forøvrig har fått låne en BMW GS 1200 her, var vel ikke helt enig i at det var kult - derfra kom vel heller ord som grellt. Det er vel ikke alle som er født med den samme gode smaken som undertegnede. De kunne heller ikke skjønne at en svær limousinmodell av Porsche - Panamera, som vi observerte glidende gjennom gatene her, var noe som helst elegant. Av en eller annen grunn skal visst ikke Porsche ha "flakfølelse" - merkelige karer, de der.

Bildet: Mange sykler på MC-hjørnet i Kharkov

Bildet: F.eks. denne - en hjemmebygd Dneprchopper
 
Da kvelden var kommet fikk jeg plutselig beskjed om at "vi kjører". I en viss fart var det på med alt kjøreutstyret mens de andre plutselig stod med motorene i gang borti enden av plassen. Det gjorde jo ikke saken noe bedre at et par overivrige ukrainere skulle ha alle detaljer om sykkelen min mens jeg styra og ordnet. Da jeg var klar, var de andre vekk, og det var bare å flå løs på egen hånd og håpe jeg tok dem igjen.  Heldigvis er Kharkov utstyrt med et tett nettverk av lyskryss som avhjalp situasjonen - oppi ei sidegate så jeg en haug med sykler foran et rødt lys og la etter.

Overnattingsstedet lå et stykke utenfor byen - hotell Duk i forstaden Solonitsevka. Dette er et spesielt MC-etablissement med gigantiske rom og et barområde med røslige skinnstoler delvis i friluft. Et vanvittig kult sted, der også en god del av MC-folkene fra MC-hjørnet i byen ble med opp til. Så ble det skvaldring på en god del språk til godt utpå kvelden.

 Bildet: Samling i utebaren på MC-hotellet Duk utenfor Kharkov

Russland & Ukraina på MC - Tor. 8.8.2013: Sørover med girproblemer

Utkjørt distanse: 549 km

Tiden var i dag kommet for å sette kursen sørover mot Ukraina, mens deler av teamet skulle fly hjem i dag. Herunder min hulde viv, som måtte hjem og tjene til bensin og mat for sin omreisende motorsykkelfant av en mann...

Første del av turen i dag gikk på Moskvas store ringvei - en femspors motorvei som omkretser hele byen, og som til enhver tid er smekk full. Det tok oss en time å komme til avkjøringen på sydsiden av byen, etter mye sniking mellom bilrekkene og autovernet og tidvis krypkjøring der sterk sol og ti tusen motorer gjorde sitt for å unngå at vi frøs... Til slutt måtte Henriks luftkjølte Ducati ha en halvtimes pause på en bensinstasjon - da var oljetemperaturen hos ham omtrent som i en frityrkoker.

Deretter bar det sørover på relativt gode veier, mye firespors og med mye ny asfalt. Landskapet ble også etter hvert mer bølgende og vakkert. Rundt klokka 18 mente Henrik under en bensinstopp allerede at det var en stund siden frokost, og da vi et par mil senere fant et egnet spisested langs veien, 12 mil nord for det forhåndsbookede overnattingsstedet i Kursk, kunne han fortelle at det slett ikke var sikkert vi skulle videre med det første.

Det er trolig en returfjær på girsjalteren hans som har tatt kvelden. Det ble en del funderinger på hvordan mann og sykkel enklest kunne forlate Russland før visumet går ut søndag dersom ikke giring fungerer. Nærmeste Ducatiforhandler på disse trakter er nok ikke nødvendigvis bare ett steinkast unna. Imidlertid ble det med litt prøving og feiling klart at giring er mulig med litt finlirking manuelt og litt god tid mellom girskiftene. Usikkerhetsmomentet ligger i hvorvidt det ligger biter av en knekt fjær og venter på en god anledning til å krype inn mellom et par tannhjul i fart, men planen nå er i alle fall å fortsette til vi er ute av Russland og hos venner i Kharkov, etter planen i morgen, fredag formiddag.

Hotellet vi hadde forhåndsbooket i Kursk (som forøvrig ser ut til å være en vakker by som vi burde hatt mer tid til å se på) konkurrerer ikke helt i samme divisjon som hotellet vi lå på i Dneprodzershinsk i Ukraina i 2009 når det gjelder smakløs dekorasjon fra sovjettiden, men med mintgrønne vegger med roserelieff og glitter er det likevel et godt stykke på vei...

Russland & Ukraina på MC - Ons. 7.8.2013: Forbrødring, shashlikfest og nye prospects

Utkjørt distanse:12 km

Nok en tettpakket dag opprant og startet med gjensynet med en av gutta her i Holy Riders MC Moskva som har vært en av nøkkelpersonene i den helt første tiden i klubben her, men som den siste tiden hadde trukket seg tilbake fra fellesskapet. To timers prat førte til mange oppklaringer, bamseklemmer og forbrødring i bønn og videre fellesskap utover dagen og forhåpentlig tiden framover i klubben. Om dette var blitt eneste resultatet av besøket hos klubben her denne gangen, så hadde det vært verdt turen.

Dagen fortsatte på gressplenen utenfor menighetsbygget der vi også i går var samlet, der etter hvert shashlikspydene kom på grillen (shashlik er grillspyd med lekkert marinert kjøtt - en rett som er like vanlig som kebab eller pølse i brød hjemme). Mens praten gikk løst, delvis med armer og bein rundt syklene - våre norske sykler vekker selvsagt en del oppmerksomhet, og Henrik kan også forklare tekniske detaljer med kropsspråk - tok vi i ledelsen til side de 4 nye personene som ønsker seg medlemsskap i klubben en og en for en liten samtale. Erfaringen er den samme som tidligere - dette er utrolig reflekterte, mentalt ressurssterke og målrettede folk som kjenner et Guds kall over livet sitt til MC-misjon, og som ofte hadde en utrolig vei for å finne fram til klubben vår. Han de f.eks. kaller "Patron" her (kona kalles forøvrig for "Patronhylsa") - en erfaren kristen og utdannet teolog - hadde egentlig sluttet med MC-kjøring etter en stygg ulykke for noen år siden. Da han var blitt kristen og kjente Guds kall inn i MC-miljøet som misjonær, ante han ikke hvordan han skulle omsette dette i praksis, og hadde begynt å søke etter andre med samme tanker rundt i forskjellige kristne sammenhenger hvor han ferdes. Da han støtte på HR i Moskva, fant han det han lette etter.

Da alle var velstappet av shashlik og også norsk sjokolade som Doreen hadde tatt med noen plater av, ble det etter hvert fellessamling inne i menighetshuset med en ny seksjon med en miks av åndelig og praktisk input. Russerne poengterer hele tiden viktigheten av en sterk, gjerne nesten militant leder. I kveld var temaet teambygging og det å fremelske gavene i hverandre. For noen var det nok en oppdagelse å forstå hvordan vi i den internasjonale ledelsen fungerer, med vår tolk Winny, som av og til går på "autopilot" - mao. som selv formulerer og viderebringer temaer fra ledelsen uten å bli ledet setning for setning, eller som selv tar seg av samtaler på vegne av ledelsen. Eller min rolle som utlandskontakt og i stor grad ordførende, uten dermed å være den som leder eller har siste ord i det internasjonale styret av HR, og HR-presidentens rolle som en relativt tilbaketrukket figur her i Russland, men som likevel er den selvfølgelige leder for det hele. Dette flate hierarkiet virker relativt fremmed i den russiske kulturen, men er noe vi poengterer for å trekke fram ressursene i alle som kommer til i arbeidet. Etter all pratingen var det tid for forbønn og innsettelse for de nye prospectene, og enda en runde med gratulasjoner og klemmer.

Vel tilbake på hotellet havnet Harald, Winny og jeg i hotellbaren til en god, oppsummerende samtale, før Winny klokka 3 på natten skulle hentes for kjøring til flyplassen. Flyet hans gikk grytidlig i dag morges når dette skrives (torsdag) for å rekke jobb på ettermiddagen. Han ble bare sittende en halvtime alene før han skulle bli hentet...

Nå - torsdags morgen - skal syklene sæles på for tur sørover mot Ukraina og Kharkov, der vi skal ankomme i morgen formiddag (fredag), samtidig med Harald og Anita som blir her en natt til før de flyr ned. De andre i den norske delegasjonen - Doreen og Rüdiger - kommer til å tilbringe dagen sammen med Harald og Anita på turistløypa i sentrum, før de forsvinner hjemover mot hhv. Bergen og Oslo på fly i kveldingen.

Det betyr at resten av denne turen vil foregå uten Winny som tolk og for min del uten min bedre halvdel ved min side. Godt at i det minste Gud blir ved min side...

Russland & Ukraina på MC - Tir. 6.8.2013: Pratedag

Utkjørt distanse: 0

Nok en intens dag her i Moskva! Henrik, Haralds kone Anita og Rüdiger ble hentet av en av klubbens unge, tilkommende prospects, enda en Sasha, eller også "Santiago del'amore" som de av en eller annen lattermild grunn kaller ham. De forsvant på buss og undergrunn til sentrum for å få med seg den Røde Plass og andre severdigheter. Samtidig benket vi oss i hotellbaren og bestilte våre alibikaffekopper for å snakke med Sasha, klubbens kontaktperson og initiativtaker her i Moskva, om forskjellige ledelsessaker. En slik samtale foregår omtrent slik at jeg og Sasha med Winny som bindeledd prater, mens Harald ved hjelp av Doreens oversettelse mellom tysk og norsk følger med og en sjelden gang kommer med innspill. Men det funker, med alltid minst to stemmer på én gang.

Samtalene pågikk fra klokka ti til rundt halv fem med bare korte pauser. Temaene er vel ikke noe å dra fram her, men vi sitter nå som før med et herlig inntrykk av at folkene her jobber veloverveid, Gudsinspirert og grundig i oppbyggingen av Holy Riders MC i Moskva og Russland.

Etter å ha overfalt nærmeste KFC og slukt noen kyllingvinger la vi ut på en lang og krokete ekspedisjon mellom raklete russiske boligblokker over til en jernbanestasjon som i dag skulle bringe oss opp til menighetslokalet der vi igjen skulle samles til kveldssamling sammen med alle i klubben (strengt tatt var det forresten toget som skulle bringe oss dit, og ikke jernbanestasjonen). Mens vi stod på stasjonen, fikk vi et lattermildt og samtidig sjokkerende syn av russisk mentalitet: Bak, ute på bremsepongtongene på et ekspresstog som dundret gjennom stasjonen i høy fart stod to blindpassasjerer og holdt seg fast. Tydeligvis en vanlig og muligens noe helsefarlig sport, for når vi senere gikk av vårt tog, hadde Harald kameraet klart og fikk knipset de to som kjørte med bak på vårt tog.

På kveldens samling delte Harald noen ord fra bibelen, før det ble en kort pause mens jeg febrilsk gravde i mine elektroniske dokumenter for å finne mitt velforberedte manus. Det var selvfølgelig forsvunnet i cyberspace, så det var bare å rakle sammen et nytt mens de andre sjenket seg kaffe. Deretter kjørte vi en sesjon der vi fortalte litt om hvordan HR er bygd opp, hva målene våre er og hvordan vi som misjonsorganisasjon i MC-miljøet har en litt annen profil enn rene MC-klubber. En oppmerksom gjeng lyttet og stilte etterpå mange spørsmål, slik at vi som vanlig gikk langt over oppsatt tid og måtte haste til bussen hjem til hotellet for å rekke en avtalt Skype-konferanse med Dmitry fra Kharkov.

Dmitry hadde bedt om konferansen for å kunne kommunisere med oss mens Winny enda var sammen med oss (han blir ikke med til Kharkov pga. jobb hjemme i Tyskland). Etter en halvtimes springing rundt på hotellet for å finne tilstrekkelig trådløsbåndbredde, havnet vi på Henrik sitt hotellrom og hadde en lang prat med den ene av våre to medlemmer i Kharkov om klubbens arbeid i Kharkov og Ukraina generelt.

Enda en lang dag var helt bråplutselig over. Den nye presidenten vår har ikke allverdens mer møtekondis enn den forrige, og allerede et stykke over midnatt når Skypesamtalen var ferdig forsvant han som en skittstrek for å sove. Det gjorde forsåvidt strengt tatt vi andre også...

Russland & Ukraina på MC - Søn. 4.8.13: På den smale sti mot Moskva

Utkjørt distanse: 594 km

Hotell Salzburg, som tross navnet ligger rett utenfor Tallinn, var som forventet et greit billighotell, men med en veldig hyggelig betjeningsdame som smørte en kald frokostpakke til oss til klokka halv sju, selv om vanlig frokost ikke startet før klokka åtte. Da var vi allerede en halvtime på vei mot Narva i det nordøstre hjørnet av Estland, grensebyen mot Russland. Denne gamle sovjetstaten har fått aldeles utmerkede veier, for det meste brede, gode 90- og 110-veier som i tillegg steg fram fra en nydelig morgendis etter hvert som sola fikk mer og mer tak.

Grensepassering var første spenningsmoment (som ikke skulle bli dagens siste) på dagens etappe. Etter først å ha betalt et par euro på noe som liknet en nesten tom parkeringsplass med vaktbuer ved inn- og utkjøring, fikk vi en kvittering og ble sendt videre. Grensa mot Russland ligger her midt inne i byen Narva, eller Ivangorod som russerne kaller byen på sin side av elva. Forøvrig en flott middelalderfestning på begge sider av elva, så det ut til i forbifarten. Vi kruset forbi en tjue-tredve biler og fram til en bom i enden av bytorget som om vi skulle på ei ferge og hadde forkjørsrett. Da vi kom fram, hevet bommen seg mens en sint mann kom stormende ut av vaktbua da vi prøvde å kjøre gjennom den og inn i grenseområdet. Merkelig hvor lite som skal til noen ganger, for da vi leverte "parkeringsbilletten" vi hadde betalt for rett før, ble han om ikke akkurat blid igjen i alle fall mye roligere. På estisk side kontrollerte de at vi hadde visum til Russland og at vognkort og chassinummer på syklene stemte overens. Så humpet vi over brua, idet mobiltelefonen gjorde et fortvilet fluktforsøk og kastet seg i betongen, men uten å klare å gjennomføre verken forsvinningen eller selvmordsforsøket.

Den hyggelige, russiske grensedama som ventet på oss på russisk side av brua hilste jeg høflig med "dobrij otra" (god morgen), men det skulle jeg visst ikke ha gjort, for dermed fikk vi russisk eksemplar av papirene vi nå skulle fylle ut. Ved neste stopp i hinderløypa fikk vi nye formularer på engelsk, som straks gjorde det enklere å fylle ut spesifikasjoner om syklene på det som viste seg å være tollskjemaer. På en halvtime eller så var vi inne.

Første del av ruta gikk via P38 og P39, to lokale riksveier som skrår sørøstover gjennom syltynt befolkede løvskogområder. Etter noen mils kjøring buldret Henrik opp på sida av meg og pekte på bensintanken. Tid for bensinfylling når neste bensinstasjon dukker opp. Men hvor langt er det, og hvor langt kan vi kjøre på resterende tankinnhold? Et grovt overslag viste at mer enn 4-5 mil var umulig. På en hunch stoppet vi derfor i neste landsby - eller snarere drabantby, et sted i midten av ingenting der de gamle sovjetrussere hadde funnet det for godt å bygge en diger boligblokk, trolig for et kollektivbruk eller en eller annen for lengst nedlagt fabrikk. På haltende russisk fikk vi forklart at tanken var nesten tom og spurte hvor langt det var til nærmeste pumpe. 6 mil tilbake dit vi kom fra, eller 10 mil framover, var svaret som ikke helt passet med våre forutsetninger. Imidlertid satte vi hele bygda i sving med å finne noen som hadde ei kanne å selge oss. Utenfor en garasje der en gammel Lada og et par gamle karer satt og strålte om kapp i solsteika fikk vi ti liter 92-oktan for bare 1000 rubler - ca. 20 kroner literen. På pumpene koster bensinen ca. 6 kroner her. Men problemet ble løst!

Veistandarden var som forventet av varierende kvalitet, men stort sett grei nok for kjøring i de tillatte 90 pluss moms. Mellom Luga og Veliky Novgorod var det imidlertid en 3-4 mil med nedhøvlet, hullete asfalt så fryktelig at det mer var å betrakte som et smalt tråkk. Møtende trafikk kom i mot oss i rasende fart og delvis luftige svev over gropene, ofte med peiling på det samme idealsporet (les: eneste farbare passasje av kjørebanen) som vi. For ikke å ende livet som et utall av insekter har gjort på frontlyktene våre på turen var det ofte bare å trekke seg ut i steinbruddene lenger ut på siden av veien. Men tross dårlige odds klarte vi ikke å knuse syklene denne gangen heller.

I Veliky Novgorod fikk vi turens første møte med våre venner i bred, flat hatt og blå skjorte. Selv om damen i hjelmen ikke hadde klaget på kjøring over fartsgrensen på en stund, ville hun ha oss over en bro med veiarbeid. Det lokale politiet var ikke enige - det var visst bare busser som fikk lov til å passere der, og dermed ble vi stoppet. Om det var den dårlige russisken som hjalp oss vites ikke, men etter at de hadde forsøkt seg på et par setninger, pekte bare en vei vi skulle kjøre i stedet og lot oss kjøre videre uten bruk av smøremidler.

Vi kom nå ut på M10 - hovedveien mellom St. Petersburg og Moskva. Veien er stort sett tredelt, der midtsporet avvekslende er forbikjøringsspor for den ene og andre siden av veien. Her var trafikken tett av personbiler med veldig dårlig tid og trailere som levde et bokstavelig talt sota liv etter glansdagene i vestligere strøk. Med 45 mil igjen til mål og solen på veg ned i bakspeilen, søkte vi nødhavn på et motell i veikanten. Mørkekjøring er ikke noe alternativ på disse veiene.

Før Russland & Ukraina på MC - Fre. 2.8.13: Transitt Sverige

Utkjørt distanse: 630 km

Så er det klart for ny tur på MC til Russland og Ukraina, denne gangen for å besøke Holy Riders MC's grupper i landene. Med på turen er nå som sist Henrik, mens Doreen har valgt komfortvarianten og kommer med fly til Moskva.

Første dag på turen har vært like hendelsesløs som forventet - etter en start i gråvær hjemme fant vi solen en gang mellom grensa og Karlstad. Hos Trond (tidl. HR-medlem bosatt i Kil utenfor Karlstad) fikk vi en kaffetår og noen pannekaker som var blitt til overs etter middag. Rundt halv elleve fant vi hotellet for natten, rett ved flystripa på Arlanda. Så er det kort vei (7 mil) til Kapellskär og ferga til Estland i morgen lørdag, før vi søndag har som mål å krysse inn i Russland og tilbakelegge 100 mil inn til Moskva. Det kan bli en hard dag...