Utkjørt distanse: Noen hundre meter
Med dagslyset ble det lettere å se hva slags sted vi var kommet til. Også dette er et leirsted, og vi ble vekket av en dommerfløyte og deretter rytmisk musikk utenfor. Her var en hel skokk med yngre tenåringer oppstilt til morgengymnastikk - klokka var rundt halv åtte. Utover dagen har tingene blitt klarere: Dette er et baptistleirsted som vi tror Vitalik har organisert for moskovittene (han er baptisten i blant dem). Ungdommene som er her er fra Kiev, og de er på sommerleir som tydeligvis inneholder alt fra utendørsaktiviteter til bibeltimer. Leirstedet ligger ytterst på kanten av en avsats på noen titalls meter, og nedenfor ligger Svartehavet med langstrakte strender. Hyttene vi bor i er enkle murhytter av relativt ny og grei kvalitet, men altså med litt ymse vanntrykk. Vi er fire mil øst for Odessa.
Frokosten i matsalen så ut som rømmegrøt med smørøye, men var det russerne kaller Kasha, som jeg tror betyr semulegrøt. Litt kornaktig smak i alle fall, men det smaker helt greit med noen spader sukker oppi. Varm te ble servert ved siden av - fantastisk for en teelsker som meg (ironi)... Under frokosten ble vi plutselig snakket til på flytende, velklingende norsk. Natasha fra Kiev er med på leiren her som leder, men har tidligere bodd to år i Norge. Da hun oppdaget oss nordmenn ble det selvfølgelig en prat.
Dagen har forløpt med strandtur og bading i Svartehavet, og i tillegg en god porsjon soving. Vannet er ikke akkurat azurblått, snarere tegrønt og litt grumsete, men det er i det minste sandbunn. Innimellom kommer noen svære maneter forbi, store som suppeskåler og med en ordentlig klump med brennlegemer under seg. Ikke helt ulikt norske blåmaneter, men uten lange løse tråder og helt klart en annen art. Uansett maneter, deilig å få duppet seg. Moskovittene våre ser ut til å elske sol og strand, mens vi norske søker tilbake i skyggen etter dukkerten.
Utpå ettermiddagen kom Yura, eller Feka som er bikernavnet hans - vårt foreløpig eneste medlem med ryggmerke her i Odessatraktene. Han har imidlertid fire andre prospects med seg i klubben og visstnok også to som ønsker å bli med i Holy Riders. Sykkelen er en gammel hjemmeshoppet Dnepr med det Henrik fastslo var en Opel Corsafelg som bakhjul, et hjemmesveiset, sprikende en-til-mange eksosopplegg på hver side, kostemalt gusjegrønn og med revehale hengende ned fra sissybaren.
Etter kveldsmaten klokka seks, ble vi bedt om å stille opp syklene på ballplassen. Leirdeltakerne ble samlet, og vi ble bedt om å presentere klubben. Her fikk vi god bruk for Natasha - det var herlig å få plapret uhemmet på morsmålet igjen når noe skulle formidles. Det går fortsatt noe fortere enn på russisk... Ungdommene hadde en haug med spørsmål etterpå - ting relatert til hva vi driver med i klubben, selvsagt hvor fort og langt og mye hester syklene har og andre mulige og umulige ting. Etter at en eller annen biskopstørrelse for baptistbevegelsen her hadde bedt for oss og velsignet klubben, fikk ungene anledning til å kjøre en liten runde hver med oss rundt på jordene. En engangsopplevelse for livet for mange av dem, ifølge en av lederne der.
På kveldsgudstjenesten syntes jeg det var brukbart greit å forstå hva slags temaer (ikke hele sammenhengene, selvsagt) som ble snakket om i talen med mine russiskkunnskaper, men noen ord måtte slås opp i ordboka. Også det suksess, bortsett fra det siste ordet jeg festet meg ved Her fant jeg bare ordstammen, uten en forstavelse taleren brukte. Da jeg spurte etterpå, viste det seg at jeg har sittet og hørt en hel preken på ukrainsk, slik de snakker i Kiev, og ikke russisk som snakkes herfra og østover. Språkene er såpass nært beslektet at mange av ordene er like og dermed forståelige, men akkurat det jeg hadde festet meg ved sist var altså et særukrainsk ord.
Etter kveldsmøtet hadde Doreen sladret til Henrik i SMS om at jeg i dag har min 42-årsdag. Dermed ble det bursdagsfeiring på enkelt vis med to-tre vannmeloner på en liten paviljong og en trivelig kveld med HR-folkene her. I tillegg ville de gjerne be for meg og velsigne det nye året. Dette er en så god gjeng at det vil bli litt vemodig å stikke fra i morgen, slik planen er.
Med dagslyset ble det lettere å se hva slags sted vi var kommet til. Også dette er et leirsted, og vi ble vekket av en dommerfløyte og deretter rytmisk musikk utenfor. Her var en hel skokk med yngre tenåringer oppstilt til morgengymnastikk - klokka var rundt halv åtte. Utover dagen har tingene blitt klarere: Dette er et baptistleirsted som vi tror Vitalik har organisert for moskovittene (han er baptisten i blant dem). Ungdommene som er her er fra Kiev, og de er på sommerleir som tydeligvis inneholder alt fra utendørsaktiviteter til bibeltimer. Leirstedet ligger ytterst på kanten av en avsats på noen titalls meter, og nedenfor ligger Svartehavet med langstrakte strender. Hyttene vi bor i er enkle murhytter av relativt ny og grei kvalitet, men altså med litt ymse vanntrykk. Vi er fire mil øst for Odessa.
Frokosten i matsalen så ut som rømmegrøt med smørøye, men var det russerne kaller Kasha, som jeg tror betyr semulegrøt. Litt kornaktig smak i alle fall, men det smaker helt greit med noen spader sukker oppi. Varm te ble servert ved siden av - fantastisk for en teelsker som meg (ironi)... Under frokosten ble vi plutselig snakket til på flytende, velklingende norsk. Natasha fra Kiev er med på leiren her som leder, men har tidligere bodd to år i Norge. Da hun oppdaget oss nordmenn ble det selvfølgelig en prat.
Dagen har forløpt med strandtur og bading i Svartehavet, og i tillegg en god porsjon soving. Vannet er ikke akkurat azurblått, snarere tegrønt og litt grumsete, men det er i det minste sandbunn. Innimellom kommer noen svære maneter forbi, store som suppeskåler og med en ordentlig klump med brennlegemer under seg. Ikke helt ulikt norske blåmaneter, men uten lange løse tråder og helt klart en annen art. Uansett maneter, deilig å få duppet seg. Moskovittene våre ser ut til å elske sol og strand, mens vi norske søker tilbake i skyggen etter dukkerten.
Utpå ettermiddagen kom Yura, eller Feka som er bikernavnet hans - vårt foreløpig eneste medlem med ryggmerke her i Odessatraktene. Han har imidlertid fire andre prospects med seg i klubben og visstnok også to som ønsker å bli med i Holy Riders. Sykkelen er en gammel hjemmeshoppet Dnepr med det Henrik fastslo var en Opel Corsafelg som bakhjul, et hjemmesveiset, sprikende en-til-mange eksosopplegg på hver side, kostemalt gusjegrønn og med revehale hengende ned fra sissybaren.
Etter kveldsmaten klokka seks, ble vi bedt om å stille opp syklene på ballplassen. Leirdeltakerne ble samlet, og vi ble bedt om å presentere klubben. Her fikk vi god bruk for Natasha - det var herlig å få plapret uhemmet på morsmålet igjen når noe skulle formidles. Det går fortsatt noe fortere enn på russisk... Ungdommene hadde en haug med spørsmål etterpå - ting relatert til hva vi driver med i klubben, selvsagt hvor fort og langt og mye hester syklene har og andre mulige og umulige ting. Etter at en eller annen biskopstørrelse for baptistbevegelsen her hadde bedt for oss og velsignet klubben, fikk ungene anledning til å kjøre en liten runde hver med oss rundt på jordene. En engangsopplevelse for livet for mange av dem, ifølge en av lederne der.
På kveldsgudstjenesten syntes jeg det var brukbart greit å forstå hva slags temaer (ikke hele sammenhengene, selvsagt) som ble snakket om i talen med mine russiskkunnskaper, men noen ord måtte slås opp i ordboka. Også det suksess, bortsett fra det siste ordet jeg festet meg ved Her fant jeg bare ordstammen, uten en forstavelse taleren brukte. Da jeg spurte etterpå, viste det seg at jeg har sittet og hørt en hel preken på ukrainsk, slik de snakker i Kiev, og ikke russisk som snakkes herfra og østover. Språkene er såpass nært beslektet at mange av ordene er like og dermed forståelige, men akkurat det jeg hadde festet meg ved sist var altså et særukrainsk ord.
Etter kveldsmøtet hadde Doreen sladret til Henrik i SMS om at jeg i dag har min 42-årsdag. Dermed ble det bursdagsfeiring på enkelt vis med to-tre vannmeloner på en liten paviljong og en trivelig kveld med HR-folkene her. I tillegg ville de gjerne be for meg og velsigne det nye året. Dette er en så god gjeng at det vil bli litt vemodig å stikke fra i morgen, slik planen er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar