Denne morgenen rakk vi bare et par kvartaler før første politipatrulje vinket oss til siden, fortsatt inne i Odessa by. Det var fjerde gang vi var blitt stoppet på hele turen. Vi ble bedt om å finne fram dokumenter, men innen det var gjort var skiltene inspisert og vi fikk beskjed om å kjøre videre uten trøbbel. Politikontroller langs veiene, både med og uten radar/laser, er så hyppige at det er en liten plage. I etterkant av problemene etter brudd på vikeplikten i en rundkjøring mandag fortalte Viktor på Krim meg at boten nede på politistasjonen trolig ville blitt vesentlig mindre enn de 100 gryvnaene (ca. 75 kroner) jeg stakk til politimannen for å slippe mer styr. Problemet er bare at det nettopp blir mer styr av det. Heldigvis er det lett å vite når slike kontroller kommer, for alle møtende biler blinker heftig på deg foran kontrollene. Holder man seg i skinnet ser det ut til stort sett å gå greit.
Vi fulgte skilting til Kiev, og la raskt Odessa bak oss på turens kanskje fineste veier så langt – flott 6- og tidvis 4-feltsvei, ikke definert som motorvei, men med asfalt som stuegolv og fartsgrense 110 gikk det greit unna. Viktor har forøvrig også opplyst oss om at det ikke blir bøter eller politistopping ved fartsoverskridelser før man kjører mer enn 20 km/t over grensene. Det betyr i praksis maks 80 i tettsteder og maks 110 på vanlig landevei. Det fokuseres ikke på fart, bortsett fra grove overskridelser, her i landet – tenk hvis politiet hjemme hadde skjønt dette – altså at trafikksikkerhet er mye mer enn fart...
I Pervomaisk stoppet vi på en tilfeldig utvalgt kaféliknende sak med uteservering og grei parkering til syklene rett ved bordene, for å ta igjen frokosten vi skippet i Odessa. Etablissementet viste seg imidlertid å være et rent kake- og kaffe/tested, men vi var alle enige om at et stort stykke sjokolade- og kremkake på ingen måte er en dårlig frokost.
Litt godt utpå landsbygda nord for Pervomaisk ligger et av Sovjetunionens tidligere atomrakettanlegg, nå museum. Lite nok kjent overfor vestlige til at det meste fortsatt bare foregår på russisk (som alt annet her i landet), men vi tre eksotene på MC helt fra ufattelige Norge (såpass skjønte vi av samtalen mellom øvrige russisktalende gjester) fikk nå utdelt et par A4-ark med babelfishoversatte guidetekster. Det hjalp vel ikke allverdens, men anlegget var skikkelig spennende likevel. Først ble vi vist rundt i en utstilling som behandlet både dette anlegget og masseødeleggelsesvåpen generelt, bl.a. bilder og plansjer fra Hiroshima og litt om tyskernes kamp med den røde hær i området under krigen. Uten språk ble denne delen litt fattig. Mer interessant ble det straks når vi gikk over mot de gamle, svære kjøretøyene brukt til å transportere raketter og ikke minst utskytningsrøret og et tilsvarende rør bygd ca. 40 meter ned i bakken og inndelt i etasjer som en underjordisk, atombombesikker kommandostasjon. Vi ble tatt med rundt i det underjordiske anlegget, og i grupper på 4 ble vi skviset inn i den trange heisen som førte oss helt ned i nederste etasje – der den berømte «røde avfyringsknappen» (som forøvrig ikke var rød men bestod av to nøkkelhull som måtte vris om av to operatører samtidig) for å starte 3. verdenskrig. Nå har jeg selv sittet i kontrollstolen. Hadde noen fortalt meg det for 20 år siden ville jeg trodd de hadde tørnet.
Vi rotet litt rundt i Uman før vi fant hotell Uman på Leninplassen (der Lenin fortsatt vokter over byen) Lonely Planet-boken beskrev som litt sjabby rom, men med parkering og flott service. Alt stemte. For 45 gryvna (noenogtredve kroner) per person fikk vi overnattingsplass i et skikkelig loslitt hotell, skjønt rent og med hyggelig betjening.
Siste to timer av dagslyset brukte vi til å se byens store attraksjon, Sofiaparken, et svært og nydelig parkanlegg, skjønt tydelig merket av landet det lå i: Øverst i parken ledet sirlige blomsterbed og stier opp til et stort, loslitt hus med store drivhusfløyer/vinterhager e.l.. Glassvinduene i drivhuset var spraymalet med hvitt så langt opp en mann kunne strekke seg for å hindre innsyn og huset var shabby, men hadde en gang vært fint. Kronen på ukrainsk smakløshet var i øverste nydelige kunstige innsjø i parken, der vakre steinportaler og paviljonger var bygd på utspring i vannet: En skikkelig grovsnekret hjuldampermodell a'la dem du finner i fornøyelsesparker lå og duppet i sjøen. Vi var enige om at det Engen treffende betegnet som en «hjuldamper med sidevogn og påhengsmotor» ikke ville blitt savnet om den ikke hadde vært der... Men tross alt – parken er virkelig verdt et besøk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar