Utkjørt distanse: 462 km
Strekning: Kharkov(Solonitevska)-Donetsk-Mariupol(Bezimmena)
Klokka 9 sharp, på avtalt avreisetidspunkt (som først var flyttet fra kl. 7 etter litt om og men i går), var det tre av åtte sykler som var startklare: Henriks, Patrons on min. I tillegg satt det vel et par stykker av våre folk (HR Moskva) i utebaren på bikerhotellet og drakk morgenkaffe. Resten lå fortsatt og sov, og det var vel heller ikke noe overdrevent hastverk som utspant seg da Gennady som skulle vise vei dukket opp rundt kl. 11. Halv tolv var vi endelig så smått på veien.
Dette har vel vært dagen med desidert dårligst gjennomsnitt på veidekket, med mange og lange partier med fryktelig humpete vei. Det har samtidig vært dagen med desidert høyest gjennomsnittsfart. Nå som urinvånerne leder an går det glatt i 120-130 i 90-sonen, og 80-90 i 60-sonene gjennom byene, bortsett fra når møtende trafikk varsler om politikontroller med lysblink. Syklene flyr egentlig mest i lav høyde og toucher ned på asfalten bare på toppen av alle humpene. Det går forsåvidt greit, så lenge man tidsnok ser de store gropene og kan reise seg for å ta av for støtet. Men det er absolutt greit å ha litt kjøreerfaring før en prøver seg på denne typen kjøring. Denne kjøringen er ikke mye annerledes enn resten av trafikkbildet her, men noen av gutta har en tendens til å ta unødvendige sjanser og gjør en del ulovlige og farlige krumspring som vi nok må ta en prat med dem om. Holy Riders skal ikke bli kjent for stygg kjøring, selv i et land der etter norsk standard alle kjører som villmenn.
En fersk motorsyklist av året har fulgt med gruppa fra Moskva - han er ikke med i HR, men venn med flere i gruppa, og Henrik og jeg la raskt merke til at han var mer forsiktig (les: en av de fornuftigste) når det gjaldt forbikjøringer og kjøring på ujevn vei. Dermed havnet han også etter hvert langt bak de andre. Når flere kjører tur i følge, må man selvsagt følge med i speilen og sikre at personen bak henger på, og ellers vente. Dette gjennomførte bare Henrik og jeg, og plasserte vår venn først av oss tre på den videre turen. Et stykke lenger framme stod en av de nye prospectene i veikanten med tom bensintank (han hadde av en eller annen grunn ikke fylt samtidig med oss andre i starten av turen), mens de andre heller ikke her var å se. Det ble et spennende prosjekt å tappe min sykkel for bensin med en altfor kort slange demontert fra Henriks Ducati, for å overføre til prospectens sykkel. Vi klarte å suge ut en halvliter, pluss det som havnet i kjeften på først Henrik og deretter meg, siden det tok flere forsøk å få opp bensinen. Det bragte oss noen kilometer lenger, men ikke langt nok til neste bensinstasjon. I mellomtiden fikk jentene i følgebilen kontakt med Gennady og de andre som hadde stukket av, slik at de kom tilbake med en flaske til med bensin. Med 30 grader i solsteika midt på et jorde var det vel ingen som frøs etter denne operasjonen.
Et stykke før Donetsk buldret plutselig en sykkel i sikksakk opp mellom syklene i følget. Jeg rakk å irritere meg over at det enda en gang var kommet til grisekjøring i egne rekker (og det er ikke meg som har denne rollen hjemme), før jeg oppdaget at dette ikke var en av oss, men en kar som tydeligvis hadde kjent igjen Gennady og nå ville stoppe oss for å slå av en prat. Det ble med største selvfølgelighet umiddelbart gjennomført i veikanten på firefeltsveien vi akkurat da kjørte på. Det viste seg å være presidenten i en lokal klubb, og det ble et kort og trivelig møte, der det også ble tid til den vanlige fotosesjonen, i tillegg til at han fikk med seg en bikerbibel.
I Donetsk ble det enda en kort stopp, idet Lukich hadde tatt sin sjølombygde Dnepr med Viragogaffel og Hondafelger på en liten luftetur for å kjøre sammen med oss på ringveien rundt byen. Han hadde dessverre ikke mulighet til å bli med oss videre - trist, for han er en herlig kar - han også.
Idet solen gikk ned klokka 20 rullet vi endelig inn på bibelcampområdet - et tydelig gammelt leirsted fra kommunisttiden med grufullt smakløse bygninger med gjennomgående mintgrønn og gul maling, skjeve murfuger og fluepapir i matsalen. Middagen var ferdig servert på tallerkenen når vi kom, det ble en ynkelig liten tallerken med potetmos, der det lå en fylt paprika oppå. Dermed er det totale inntaket av føde i dag to speilegg med brød til frokost, en pølse i brød på en bensinstasjon og altså en fylt paprika med potetmos. Fruen jubler vel der hjemme over tvangsslankingen.
Stedet er i hvert fall vakkert plassert ved stranden til Azovhavet. Henrik og jeg har fått tildelt en panoramaleilighet - eller rettere sagt et rom med to senger og havutsikt, som sikkert hadde hatt en heftig døgnpris dersom ikke standarden hadde vært bølgeblikk og rustne stålkonstruksjoner, og en lampekuppel foran inngangsdøra med så mange døde fluer og møll i at det påvirker lysstyrken.
Siden dusjhuset var stengt for kvelden ble det en vassetur med neddypp i Azovhavet i stedet. Det er uendelig langgrunt, og etter noen meters sandbunn veksler bunnen over til bløt, klissete gjørme. Stedet vi er på heter Bezimmena, eller "uten navn" på norsk. Siden vi har hørt at spa består av gjørme- og gytjebad er derfor konklusjonen at vi har blitt tatt med på spaferie in the middle of nowhere.
Dagens bloggentry skrives ved midnatt på en av strandbenkene til idyllisk lyd av gresshopper, bølgeskvulp og i det fjerne gneldrende hunder. En herlig, varm vind kommer inn fra sjøen - skikkelig sydenstemning. Det er i skrivende stund uklart når det neste gang er internettmulighet slik at dette kan legges ut.
Strekning: Kharkov(Solonitevska)-Donetsk-Mariupol(Bezimmena)
Klokka 9 sharp, på avtalt avreisetidspunkt (som først var flyttet fra kl. 7 etter litt om og men i går), var det tre av åtte sykler som var startklare: Henriks, Patrons on min. I tillegg satt det vel et par stykker av våre folk (HR Moskva) i utebaren på bikerhotellet og drakk morgenkaffe. Resten lå fortsatt og sov, og det var vel heller ikke noe overdrevent hastverk som utspant seg da Gennady som skulle vise vei dukket opp rundt kl. 11. Halv tolv var vi endelig så smått på veien.
Dette har vel vært dagen med desidert dårligst gjennomsnitt på veidekket, med mange og lange partier med fryktelig humpete vei. Det har samtidig vært dagen med desidert høyest gjennomsnittsfart. Nå som urinvånerne leder an går det glatt i 120-130 i 90-sonen, og 80-90 i 60-sonene gjennom byene, bortsett fra når møtende trafikk varsler om politikontroller med lysblink. Syklene flyr egentlig mest i lav høyde og toucher ned på asfalten bare på toppen av alle humpene. Det går forsåvidt greit, så lenge man tidsnok ser de store gropene og kan reise seg for å ta av for støtet. Men det er absolutt greit å ha litt kjøreerfaring før en prøver seg på denne typen kjøring. Denne kjøringen er ikke mye annerledes enn resten av trafikkbildet her, men noen av gutta har en tendens til å ta unødvendige sjanser og gjør en del ulovlige og farlige krumspring som vi nok må ta en prat med dem om. Holy Riders skal ikke bli kjent for stygg kjøring, selv i et land der etter norsk standard alle kjører som villmenn.
En fersk motorsyklist av året har fulgt med gruppa fra Moskva - han er ikke med i HR, men venn med flere i gruppa, og Henrik og jeg la raskt merke til at han var mer forsiktig (les: en av de fornuftigste) når det gjaldt forbikjøringer og kjøring på ujevn vei. Dermed havnet han også etter hvert langt bak de andre. Når flere kjører tur i følge, må man selvsagt følge med i speilen og sikre at personen bak henger på, og ellers vente. Dette gjennomførte bare Henrik og jeg, og plasserte vår venn først av oss tre på den videre turen. Et stykke lenger framme stod en av de nye prospectene i veikanten med tom bensintank (han hadde av en eller annen grunn ikke fylt samtidig med oss andre i starten av turen), mens de andre heller ikke her var å se. Det ble et spennende prosjekt å tappe min sykkel for bensin med en altfor kort slange demontert fra Henriks Ducati, for å overføre til prospectens sykkel. Vi klarte å suge ut en halvliter, pluss det som havnet i kjeften på først Henrik og deretter meg, siden det tok flere forsøk å få opp bensinen. Det bragte oss noen kilometer lenger, men ikke langt nok til neste bensinstasjon. I mellomtiden fikk jentene i følgebilen kontakt med Gennady og de andre som hadde stukket av, slik at de kom tilbake med en flaske til med bensin. Med 30 grader i solsteika midt på et jorde var det vel ingen som frøs etter denne operasjonen.
Et stykke før Donetsk buldret plutselig en sykkel i sikksakk opp mellom syklene i følget. Jeg rakk å irritere meg over at det enda en gang var kommet til grisekjøring i egne rekker (og det er ikke meg som har denne rollen hjemme), før jeg oppdaget at dette ikke var en av oss, men en kar som tydeligvis hadde kjent igjen Gennady og nå ville stoppe oss for å slå av en prat. Det ble med største selvfølgelighet umiddelbart gjennomført i veikanten på firefeltsveien vi akkurat da kjørte på. Det viste seg å være presidenten i en lokal klubb, og det ble et kort og trivelig møte, der det også ble tid til den vanlige fotosesjonen, i tillegg til at han fikk med seg en bikerbibel.
Stedet er i hvert fall vakkert plassert ved stranden til Azovhavet. Henrik og jeg har fått tildelt en panoramaleilighet - eller rettere sagt et rom med to senger og havutsikt, som sikkert hadde hatt en heftig døgnpris dersom ikke standarden hadde vært bølgeblikk og rustne stålkonstruksjoner, og en lampekuppel foran inngangsdøra med så mange døde fluer og møll i at det påvirker lysstyrken.
Siden dusjhuset var stengt for kvelden ble det en vassetur med neddypp i Azovhavet i stedet. Det er uendelig langgrunt, og etter noen meters sandbunn veksler bunnen over til bløt, klissete gjørme. Stedet vi er på heter Bezimmena, eller "uten navn" på norsk. Siden vi har hørt at spa består av gjørme- og gytjebad er derfor konklusjonen at vi har blitt tatt med på spaferie in the middle of nowhere.
Dagens bloggentry skrives ved midnatt på en av strandbenkene til idyllisk lyd av gresshopper, bølgeskvulp og i det fjerne gneldrende hunder. En herlig, varm vind kommer inn fra sjøen - skikkelig sydenstemning. Det er i skrivende stund uklart når det neste gang er internettmulighet slik at dette kan legges ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar