Utkjørt distanse: 594 km
Hotell Salzburg, som tross navnet ligger rett utenfor Tallinn, var som forventet et greit billighotell, men med en veldig hyggelig betjeningsdame som smørte en kald frokostpakke til oss til klokka halv sju, selv om vanlig frokost ikke startet før klokka åtte. Da var vi allerede en halvtime på vei mot Narva i det nordøstre hjørnet av Estland, grensebyen mot Russland. Denne gamle sovjetstaten har fått aldeles utmerkede veier, for det meste brede, gode 90- og 110-veier som i tillegg steg fram fra en nydelig morgendis etter hvert som sola fikk mer og mer tak.
Grensepassering var første spenningsmoment (som ikke skulle bli dagens siste) på dagens etappe. Etter først å ha betalt et par euro på noe som liknet en nesten tom parkeringsplass med vaktbuer ved inn- og utkjøring, fikk vi en kvittering og ble sendt videre. Grensa mot Russland ligger her midt inne i byen Narva, eller Ivangorod som russerne kaller byen på sin side av elva. Forøvrig en flott middelalderfestning på begge sider av elva, så det ut til i forbifarten. Vi kruset forbi en tjue-tredve biler og fram til en bom i enden av bytorget som om vi skulle på ei ferge og hadde forkjørsrett. Da vi kom fram, hevet bommen seg mens en sint mann kom stormende ut av vaktbua da vi prøvde å kjøre gjennom den og inn i grenseområdet. Merkelig hvor lite som skal til noen ganger, for da vi leverte "parkeringsbilletten" vi hadde betalt for rett før, ble han om ikke akkurat blid igjen i alle fall mye roligere. På estisk side kontrollerte de at vi hadde visum til Russland og at vognkort og chassinummer på syklene stemte overens. Så humpet vi over brua, idet mobiltelefonen gjorde et fortvilet fluktforsøk og kastet seg i betongen, men uten å klare å gjennomføre verken forsvinningen eller selvmordsforsøket.
Den hyggelige, russiske grensedama som ventet på oss på russisk side av brua hilste jeg høflig med "dobrij otra" (god morgen), men det skulle jeg visst ikke ha gjort, for dermed fikk vi russisk eksemplar av papirene vi nå skulle fylle ut. Ved neste stopp i hinderløypa fikk vi nye formularer på engelsk, som straks gjorde det enklere å fylle ut spesifikasjoner om syklene på det som viste seg å være tollskjemaer. På en halvtime eller så var vi inne.
Første del av ruta gikk via P38 og P39, to lokale riksveier som skrår sørøstover gjennom syltynt befolkede løvskogområder. Etter noen mils kjøring buldret Henrik opp på sida av meg og pekte på bensintanken. Tid for bensinfylling når neste bensinstasjon dukker opp. Men hvor langt er det, og hvor langt kan vi kjøre på resterende tankinnhold? Et grovt overslag viste at mer enn 4-5 mil var umulig. På en hunch stoppet vi derfor i neste landsby - eller snarere drabantby, et sted i midten av ingenting der de gamle sovjetrussere hadde funnet det for godt å bygge en diger boligblokk, trolig for et kollektivbruk eller en eller annen for lengst nedlagt fabrikk. På haltende russisk fikk vi forklart at tanken var nesten tom og spurte hvor langt det var til nærmeste pumpe. 6 mil tilbake dit vi kom fra, eller 10 mil framover, var svaret som ikke helt passet med våre forutsetninger. Imidlertid satte vi hele bygda i sving med å finne noen som hadde ei kanne å selge oss. Utenfor en garasje der en gammel Lada og et par gamle karer satt og strålte om kapp i solsteika fikk vi ti liter 92-oktan for bare 1000 rubler - ca. 20 kroner literen. På pumpene koster bensinen ca. 6 kroner her. Men problemet ble løst!
Veistandarden var som forventet av varierende kvalitet, men stort sett grei nok for kjøring i de tillatte 90 pluss moms. Mellom Luga og Veliky Novgorod var det imidlertid en 3-4 mil med nedhøvlet, hullete asfalt så fryktelig at det mer var å betrakte som et smalt tråkk. Møtende trafikk kom i mot oss i rasende fart og delvis luftige svev over gropene, ofte med peiling på det samme idealsporet (les: eneste farbare passasje av kjørebanen) som vi. For ikke å ende livet som et utall av insekter har gjort på frontlyktene våre på turen var det ofte bare å trekke seg ut i steinbruddene lenger ut på siden av veien. Men tross dårlige odds klarte vi ikke å knuse syklene denne gangen heller.
I Veliky Novgorod fikk vi turens første møte med våre venner i bred, flat hatt og blå skjorte. Selv om damen i hjelmen ikke hadde klaget på kjøring over fartsgrensen på en stund, ville hun ha oss over en bro med veiarbeid. Det lokale politiet var ikke enige - det var visst bare busser som fikk lov til å passere der, og dermed ble vi stoppet. Om det var den dårlige russisken som hjalp oss vites ikke, men etter at de hadde forsøkt seg på et par setninger, pekte bare en vei vi skulle kjøre i stedet og lot oss kjøre videre uten bruk av smøremidler.
Vi kom nå ut på M10 - hovedveien mellom St. Petersburg og Moskva. Veien er stort sett tredelt, der midtsporet avvekslende er forbikjøringsspor for den ene og andre siden av veien. Her var trafikken tett av personbiler med veldig dårlig tid og trailere som levde et bokstavelig talt sota liv etter glansdagene i vestligere strøk. Med 45 mil igjen til mål og solen på veg ned i bakspeilen, søkte vi nødhavn på et motell i veikanten. Mørkekjøring er ikke noe alternativ på disse veiene.
Hotell Salzburg, som tross navnet ligger rett utenfor Tallinn, var som forventet et greit billighotell, men med en veldig hyggelig betjeningsdame som smørte en kald frokostpakke til oss til klokka halv sju, selv om vanlig frokost ikke startet før klokka åtte. Da var vi allerede en halvtime på vei mot Narva i det nordøstre hjørnet av Estland, grensebyen mot Russland. Denne gamle sovjetstaten har fått aldeles utmerkede veier, for det meste brede, gode 90- og 110-veier som i tillegg steg fram fra en nydelig morgendis etter hvert som sola fikk mer og mer tak.
Grensepassering var første spenningsmoment (som ikke skulle bli dagens siste) på dagens etappe. Etter først å ha betalt et par euro på noe som liknet en nesten tom parkeringsplass med vaktbuer ved inn- og utkjøring, fikk vi en kvittering og ble sendt videre. Grensa mot Russland ligger her midt inne i byen Narva, eller Ivangorod som russerne kaller byen på sin side av elva. Forøvrig en flott middelalderfestning på begge sider av elva, så det ut til i forbifarten. Vi kruset forbi en tjue-tredve biler og fram til en bom i enden av bytorget som om vi skulle på ei ferge og hadde forkjørsrett. Da vi kom fram, hevet bommen seg mens en sint mann kom stormende ut av vaktbua da vi prøvde å kjøre gjennom den og inn i grenseområdet. Merkelig hvor lite som skal til noen ganger, for da vi leverte "parkeringsbilletten" vi hadde betalt for rett før, ble han om ikke akkurat blid igjen i alle fall mye roligere. På estisk side kontrollerte de at vi hadde visum til Russland og at vognkort og chassinummer på syklene stemte overens. Så humpet vi over brua, idet mobiltelefonen gjorde et fortvilet fluktforsøk og kastet seg i betongen, men uten å klare å gjennomføre verken forsvinningen eller selvmordsforsøket.
Den hyggelige, russiske grensedama som ventet på oss på russisk side av brua hilste jeg høflig med "dobrij otra" (god morgen), men det skulle jeg visst ikke ha gjort, for dermed fikk vi russisk eksemplar av papirene vi nå skulle fylle ut. Ved neste stopp i hinderløypa fikk vi nye formularer på engelsk, som straks gjorde det enklere å fylle ut spesifikasjoner om syklene på det som viste seg å være tollskjemaer. På en halvtime eller så var vi inne.
Første del av ruta gikk via P38 og P39, to lokale riksveier som skrår sørøstover gjennom syltynt befolkede løvskogområder. Etter noen mils kjøring buldret Henrik opp på sida av meg og pekte på bensintanken. Tid for bensinfylling når neste bensinstasjon dukker opp. Men hvor langt er det, og hvor langt kan vi kjøre på resterende tankinnhold? Et grovt overslag viste at mer enn 4-5 mil var umulig. På en hunch stoppet vi derfor i neste landsby - eller snarere drabantby, et sted i midten av ingenting der de gamle sovjetrussere hadde funnet det for godt å bygge en diger boligblokk, trolig for et kollektivbruk eller en eller annen for lengst nedlagt fabrikk. På haltende russisk fikk vi forklart at tanken var nesten tom og spurte hvor langt det var til nærmeste pumpe. 6 mil tilbake dit vi kom fra, eller 10 mil framover, var svaret som ikke helt passet med våre forutsetninger. Imidlertid satte vi hele bygda i sving med å finne noen som hadde ei kanne å selge oss. Utenfor en garasje der en gammel Lada og et par gamle karer satt og strålte om kapp i solsteika fikk vi ti liter 92-oktan for bare 1000 rubler - ca. 20 kroner literen. På pumpene koster bensinen ca. 6 kroner her. Men problemet ble løst!
Veistandarden var som forventet av varierende kvalitet, men stort sett grei nok for kjøring i de tillatte 90 pluss moms. Mellom Luga og Veliky Novgorod var det imidlertid en 3-4 mil med nedhøvlet, hullete asfalt så fryktelig at det mer var å betrakte som et smalt tråkk. Møtende trafikk kom i mot oss i rasende fart og delvis luftige svev over gropene, ofte med peiling på det samme idealsporet (les: eneste farbare passasje av kjørebanen) som vi. For ikke å ende livet som et utall av insekter har gjort på frontlyktene våre på turen var det ofte bare å trekke seg ut i steinbruddene lenger ut på siden av veien. Men tross dårlige odds klarte vi ikke å knuse syklene denne gangen heller.
I Veliky Novgorod fikk vi turens første møte med våre venner i bred, flat hatt og blå skjorte. Selv om damen i hjelmen ikke hadde klaget på kjøring over fartsgrensen på en stund, ville hun ha oss over en bro med veiarbeid. Det lokale politiet var ikke enige - det var visst bare busser som fikk lov til å passere der, og dermed ble vi stoppet. Om det var den dårlige russisken som hjalp oss vites ikke, men etter at de hadde forsøkt seg på et par setninger, pekte bare en vei vi skulle kjøre i stedet og lot oss kjøre videre uten bruk av smøremidler.
Vi kom nå ut på M10 - hovedveien mellom St. Petersburg og Moskva. Veien er stort sett tredelt, der midtsporet avvekslende er forbikjøringsspor for den ene og andre siden av veien. Her var trafikken tett av personbiler med veldig dårlig tid og trailere som levde et bokstavelig talt sota liv etter glansdagene i vestligere strøk. Med 45 mil igjen til mål og solen på veg ned i bakspeilen, søkte vi nødhavn på et motell i veikanten. Mørkekjøring er ikke noe alternativ på disse veiene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar