Utkjørt distanse: 240 km
Vi slukte greit de siste milene ned mot grensa til Ukraina, etter å ha kommet løs fra en skikkelig trafikkork i sentrum av Kursk, der tre spor var innsnevret til ett pga. veiarbeid og det i tillegg hver 50. meter stod en eller annen Lada eller Kamaz lanstebil med panseret åpent og svettet. Skikkelig trang kjøring - flere ganger smetter jeg forbi med Wingen fordi speilen min og bilens er montert i forskjellig høyde. Men så var det også på tide å komme løs - Henrik kunne igjen rapportere om 130 grader på olja før vi igjen fikk fartsvind.
På veien mot grensa fikk vi også se fruktene av kjørestil, dårlig vei og kjøretøypark her i landet. Først passerte vi en varebil som hadde skrella forskjermen på en møtende personbil og som resultat hadde lagt igjen venstre forhjul midt i veibanen og selv kjørt i grøfta. Noen mil lenger fram hadde en trailer fått sleng på hengeren, brukket rundt slik at trekkvogna stod godt plantet mellom trærne i veikanten og hengeren stakk på skrå ut i veien. I Kharkov smatt vi imellom to biler i et kryss som hadde snust litt på hverandre. En helt vanlig dag med andre ord.
Men før det var det grensepassering. Igjen ble inntrykket styrket av at det har skjedd noe positivt med landenes uniformerte tjenere. Flere av karene vitset litt med oss og var joviale og greie. De nødvendige stempler og dokumentgjennomganger ble unnagjort på kanskje en halvtime, noe som forsåvidt også holdt i solsteiken.
I Kharkov kjørte vi rett til Gennadys nye adresse midt i sentrum. Etter litt klabb og babb med telefoner fram og tilbake fant de oss på baksiden av huset der de holdt til. President Harald og Anita var da ankommet fra flyet fra Moskva, og i tillegg var det en 5-6 andre MC-venner fra det lokale MC-miljøet i Kharkov. Lena hadde dekket bordet for borsch - en kål- og rødbetesuppe (eller noe sånt) som er det samme for Russland/Ukraina som kjøttkaker hjemme - skikkelig vanlig sikringskost.
Etter hyggelig samvær bar det ut på syklene og bort på torvet ved Leninstatuen i byen. Torvet skal visstnok være Europas største - det er i alle fall stort. Etter en rusletur i parken kjørte vi videre ned til et gatehjørne ved elven - her var det smekkfullt av sykler og et par amcars og en rullende te- og kvasbar (Kvas er en slags vørterølsmakende drikk laget av rugbrød som selges overalt). Her gikk skravvelen livlig, og språk var ingen hindring. Vi som kom med norske skilter fikk selvsagt vår dose med oppmerksomhet. For oss med Goldwing passer i grunnen dette landet ganske perfekt - de aller fleste MC-folk som mener alvor med sykkelinteressen har hengt på noe "bling" på sykkelen i form av rødt, blått eller rosa lys ned på motoren, ut gjennom huller i grillen e.l.. Både Henrik og Harald, som forøvrig har fått låne en BMW GS 1200 her, var vel ikke helt enig i at det var kult - derfra kom vel heller ord som grellt. Det er vel ikke alle som er født med den samme gode smaken som undertegnede. De kunne heller ikke skjønne at en svær limousinmodell av Porsche - Panamera, som vi observerte glidende gjennom gatene her, var noe som helst elegant. Av en eller annen grunn skal visst ikke Porsche ha "flakfølelse" - merkelige karer, de der.
Bildet: Mange sykler på MC-hjørnet i Kharkov
Bildet: F.eks. denne - en hjemmebygd Dneprchopper
Da kvelden var kommet fikk jeg plutselig beskjed om at "vi kjører". I en viss fart var det på med alt kjøreutstyret mens de andre plutselig stod med motorene i gang borti enden av plassen. Det gjorde jo ikke saken noe bedre at et par overivrige ukrainere skulle ha alle detaljer om sykkelen min mens jeg styra og ordnet. Da jeg var klar, var de andre vekk, og det var bare å flå løs på egen hånd og håpe jeg tok dem igjen. Heldigvis er Kharkov utstyrt med et tett nettverk av lyskryss som avhjalp situasjonen - oppi ei sidegate så jeg en haug med sykler foran et rødt lys og la etter.
Overnattingsstedet lå et stykke utenfor byen - hotell Duk i forstaden Solonitsevka. Dette er et spesielt MC-etablissement med gigantiske rom og et barområde med røslige skinnstoler delvis i friluft. Et vanvittig kult sted, der også en god del av MC-folkene fra MC-hjørnet i byen ble med opp til. Så ble det skvaldring på en god del språk til godt utpå kvelden.
Bildet: Samling i utebaren på MC-hotellet Duk utenfor Kharkov
Vi slukte greit de siste milene ned mot grensa til Ukraina, etter å ha kommet løs fra en skikkelig trafikkork i sentrum av Kursk, der tre spor var innsnevret til ett pga. veiarbeid og det i tillegg hver 50. meter stod en eller annen Lada eller Kamaz lanstebil med panseret åpent og svettet. Skikkelig trang kjøring - flere ganger smetter jeg forbi med Wingen fordi speilen min og bilens er montert i forskjellig høyde. Men så var det også på tide å komme løs - Henrik kunne igjen rapportere om 130 grader på olja før vi igjen fikk fartsvind.
På veien mot grensa fikk vi også se fruktene av kjørestil, dårlig vei og kjøretøypark her i landet. Først passerte vi en varebil som hadde skrella forskjermen på en møtende personbil og som resultat hadde lagt igjen venstre forhjul midt i veibanen og selv kjørt i grøfta. Noen mil lenger fram hadde en trailer fått sleng på hengeren, brukket rundt slik at trekkvogna stod godt plantet mellom trærne i veikanten og hengeren stakk på skrå ut i veien. I Kharkov smatt vi imellom to biler i et kryss som hadde snust litt på hverandre. En helt vanlig dag med andre ord.
Men før det var det grensepassering. Igjen ble inntrykket styrket av at det har skjedd noe positivt med landenes uniformerte tjenere. Flere av karene vitset litt med oss og var joviale og greie. De nødvendige stempler og dokumentgjennomganger ble unnagjort på kanskje en halvtime, noe som forsåvidt også holdt i solsteiken.
I Kharkov kjørte vi rett til Gennadys nye adresse midt i sentrum. Etter litt klabb og babb med telefoner fram og tilbake fant de oss på baksiden av huset der de holdt til. President Harald og Anita var da ankommet fra flyet fra Moskva, og i tillegg var det en 5-6 andre MC-venner fra det lokale MC-miljøet i Kharkov. Lena hadde dekket bordet for borsch - en kål- og rødbetesuppe (eller noe sånt) som er det samme for Russland/Ukraina som kjøttkaker hjemme - skikkelig vanlig sikringskost.
Etter hyggelig samvær bar det ut på syklene og bort på torvet ved Leninstatuen i byen. Torvet skal visstnok være Europas største - det er i alle fall stort. Etter en rusletur i parken kjørte vi videre ned til et gatehjørne ved elven - her var det smekkfullt av sykler og et par amcars og en rullende te- og kvasbar (Kvas er en slags vørterølsmakende drikk laget av rugbrød som selges overalt). Her gikk skravvelen livlig, og språk var ingen hindring. Vi som kom med norske skilter fikk selvsagt vår dose med oppmerksomhet. For oss med Goldwing passer i grunnen dette landet ganske perfekt - de aller fleste MC-folk som mener alvor med sykkelinteressen har hengt på noe "bling" på sykkelen i form av rødt, blått eller rosa lys ned på motoren, ut gjennom huller i grillen e.l.. Både Henrik og Harald, som forøvrig har fått låne en BMW GS 1200 her, var vel ikke helt enig i at det var kult - derfra kom vel heller ord som grellt. Det er vel ikke alle som er født med den samme gode smaken som undertegnede. De kunne heller ikke skjønne at en svær limousinmodell av Porsche - Panamera, som vi observerte glidende gjennom gatene her, var noe som helst elegant. Av en eller annen grunn skal visst ikke Porsche ha "flakfølelse" - merkelige karer, de der.
Da kvelden var kommet fikk jeg plutselig beskjed om at "vi kjører". I en viss fart var det på med alt kjøreutstyret mens de andre plutselig stod med motorene i gang borti enden av plassen. Det gjorde jo ikke saken noe bedre at et par overivrige ukrainere skulle ha alle detaljer om sykkelen min mens jeg styra og ordnet. Da jeg var klar, var de andre vekk, og det var bare å flå løs på egen hånd og håpe jeg tok dem igjen. Heldigvis er Kharkov utstyrt med et tett nettverk av lyskryss som avhjalp situasjonen - oppi ei sidegate så jeg en haug med sykler foran et rødt lys og la etter.
Overnattingsstedet lå et stykke utenfor byen - hotell Duk i forstaden Solonitsevka. Dette er et spesielt MC-etablissement med gigantiske rom og et barområde med røslige skinnstoler delvis i friluft. Et vanvittig kult sted, der også en god del av MC-folkene fra MC-hjørnet i byen ble med opp til. Så ble det skvaldring på en god del språk til godt utpå kvelden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar