Ukraina på MC – Onsdag: Goodbye Lenin!

En siste gang stod vi opp i den gamle sovjetstaten der Lenin fortsatt ruver fra sin søyle på de mange Leninplasser. I dag som ellers var solen blek bak røyk- og eksosdis før den kom høyere på himmelen. Under hotellfrokosten så vi ut på syklene på den bevoktede parkeringen, som som vanlig ble tatt nærmere i øyensyn av de fleste som gikk forbi. Etter to uker har vi blitt vant til at folk stopper opp og vinker, noen biler tuter når vi møter dem og kara på bensinstasjonene må alltid kikke og spørre litt ekstra om sylindertall, hestekrefter og hvor mye sånt koster. Når sistnevnte spørsmål kommer har vi plutselig fått et totalt utfall i vår fra før spinkle russisk, men det er altså ingenting å si på hyggelig interesse her i landet. Det er ikke så rent få mobiltelefoner i Ukraina som nå har bilde av syklene våre.

Uansett: Nå skulle vi hjemover. Vi valgte igjen en litt mindre vei enn bare hovedvei – hotellet vårt lå litt på sørsiden av sentrum i Lviv, og vi hadde ikke noe ønske om å skure rundt hele byen på ringveien som går i en stor halvsirkel øst om sentrum. Derfor tok vi utover i rett vestlig retning og ville ta oss nord langs en mindre vei, til den egentlige utfartsveien vi ville ta mot grenseovergangen ved byen Rava Ruska (herlig navn). Det ble et lite prosjekt i slalåmkjøring mellom dype asfalthull, der Johnsen «reiv» en gang så hele maskineriet dælja nedi. Dette kunne fort ha tatt knekken på hele kostebinderiet, men så ut til å ha gått greit. Vi avsluttet «snarveien» med ei mil omtrent på grus fordi den opprinnelige brosteinsveien var på vei tilbake til naturen. Ved siste bensinfylling før grensa tok vi en kort sjekk for å få oversikt over evt. skadeomfang. Det var høyre sidekoffert som fikk det, bakveggen har revnet fra resten slik at det er en sprekk på noen millimeters bredde langs hele underkanten av kofferten. Heldigvis ser det ut til å henge greit sammen fordi det støttes av en bøyle bakenfor. Utslaget var nok den siste smellen, men dette er trolig en vibrasjonsskade over tid. Får lime og lappe når vi kommer hjem – skaden er ikke synlig utenfra, så det skal bli helt fint igjen, men bagasjen får det nok best om det ikke regner nå...

Vi var på grensa klokka 11 ukrainsk tid, altså 10 sentraleuropeisk (og norsk) tid. På ukrainsk side ble vi vinket forbi en hel haug med biler og var relativt raskt ferdig med «utsjekking». Det som tok litt tid var full gjennomgang av vognkortene med inntasting av chassinummer osv.. Det er sikkert et forsøk på å forhindre at vestlige kjøretøyer stjeles og «forsvinner» østover. Det var imidlertid på polsk side det tok tid. Mye lang venting uten at vi helt visste hva som foregikk. Det gikk med to fulle timer på grensepassering, som dermed tok en del lengre tid enn da vi dro inn. Med bil hadde det tatt minst en time eller to til på grunn av køene vi nå fikk kjøre rett forbi. Dokumentene som var viktig var pass og vognkort. På ukrainsk side ble også den løse lappen for utpassering innkassert – det er en lapp på «kassalappstørrelse» som det er ekstremt upraktisk å miste under oppholdet.

Dermed var det rake vegen hjem. Vi overnattet i Warsawa, fortsatte til Gdynia og tok Stena line til Karlskrona. Transittetapper alt sammen. Men polakkene slår ukrainerne ettertrykkelig i villmannskjøring – så vill forbikjøringskultur som i Polen nord for Warsawa har vi ellers ikke sett.

Konklusjonen er en heftig kul tur som vi nok kunne gjort igjen, men nå som vi har vært rundt hele landet ville vi tatt oss bedre tid og kanskje dekket et mindre område av Ukraina. Veiene er stort sett helt levelige, politiet langs veiene er irriterende, men ikke verre enn at man kan leve med dem heller, folk er vennligheten selv. I motsetning til det Lonely Planet skriver blir folk hyggeligere desto lenger øst man kommer. Kiev, Odessa og Lviv, samt Jalta og sikkert andre byer på sørøstkysten av Krim, er de mest vestlig utviklede byene, der man finner folk som snakker engelsk, mer moderne bilpark og mer vestlig utbygde butikker, hoteller og ikke minst dessverre vestligere priser. Vil man se «ekte» Ukraina så ta en rusletur rundt Leninplassen i en av de mindre kjente, men gjerne store byene (F.eks. Dniprodzershinsk). Her er det massevis av uteliv, folk i gatene og på utekaféene, og man spiser seg lett mett for mye under en norsk femtilapp. Oftest beholder man også spenningen med hva man får dersom man ikke har nok russiskkunnskap til å dekode menyen. Litt grisegrynt, hønseklukk eller kurauting får imidlertid oftest kelneren på rett spor av hva man vil ha, og så blir man på ett eller annet vis mett.

Jeg har grublet på en liten bloggartikkel med samling av litt praktiske erfaringer i tillegg – vi får se framover!

Ukraina på MC – Tirsdag: Volgatur i Lviv

Det er slettes ikke dumt å legge inn en slik rolig dag som i går på en slik intensiv MC-tur. De eneste batteriene som ikke var fulladet etter disse to dagene var GPS'ens. Selv om kartmaterialet så å si ikke har detaljer i Ukraina, så er det nyttig for å få en grov oversikt over hvor vi er på kartet i forhold til elver og slikt, for å se hvilken himmelretning vi kjører i og ikke minst for å logge kjøreturen slik at vi senere kan spore denne på digitalt kart. Nå har imidlertid ladingen begynt å streike – det er litt dårlig kontakt og ladelyset kommer og går i hver hump og batteriet går relativt raskt tomt.

Turen til Lviv foregikk i stor grad på småveier – de siste milene på egentlig grei standard, men med uforholdsmessig mange farlige, dype hull i veibanen som kunne være showstoppere for hele turen videre. Hullene kom akkurat sjeldent nok til at man kunne risikere å glemme å være obs på dem.

Det er for oss tydelig at denne vestlige delen av Ukraina arter seg litt annerledes enn lenger østover. Langt flere av husene er oppusset eller under oppussing, og det er mer orden rundt veggene hos folk. Også i dag var landskapet forøvrig noe kupert med grass- og løvtrekledte runde hauger og små dalsøkk der veiene var lagt i slake svinger igjennom.

Lviv har en virkelig vakker bykjerne – kanskje ikke så storslagen som f.eks. Odessa var, men med en mer vanlig sentraleuropeisk flair. Her kan man virkelig få seg en europeisk storbyutflukt med litt roligere tempo og litt mer «uberørthet» enn byer flest i Europa. Hjemturen til hotellet kunne vi selvsagt ha tatt i trolleybuss 10 eller 2 for en gryvna hver, men vi har lenge pratet om å få prøvesitte i en Volga, så vi ruslet litt rundt for å finne en Volgadrosje. I en bakgate stod en kø av drosjer, først en åttitalls Volvo 740, deretter en nittitalls Audi 100 og bakerst – en Volga! Vi fant eieren i prat med de andre sjåførene på fortauskanten, ble først henvist til den fremste drosjen, men fikk gjort det klart for dem at det var valget mellom å ta bussen eller få tur med Volgaen. For et parogtjue norske kroner fikk vi viljen vår. Bilen var en 2004-modell og kjentes relativt behagelig og sprek. Regner med at drosjegutta fikk seg en latter når vi var vekk – gærne vestturister som vil kjøre Volga framfor Volvo. Doreen mente at hun bare kjente to i denne verden som kunne gå kvartaler for noe sånt. Henrik mente han kjente en god del flere han kunne fått med på noe sånt...

I morgen tidlig, onsdag, kjører vi opp til grensa mot Polen og forlater vårt nyfunnede ferieparadis. Siste reisebrev fra turen antas derfra å komme fra Warsawa i morgen kveld.

Ukraina på MC – Mandag: Hviledag

I dag ble ikke motorsyklene rørt. Vi fant oss en frokost på en kafé borti gata, godt hjulpet av den hyggelige damen på nabobutikken som kunne litt engelsk. Mulig det var en tilfeldighet, men da vi samme ettermiddag så henne kjøre avgårde i bilen sin så hadde hun Jesusklistremerker bakpå – en søster i troen, ennå ikke altfor vanlig på disse lengdegrader...

Vi hadde håpet at bussturen ned til Khotin skulle foregå i en av de gamle, oransje propanbussene med runde hjørner og vinduer og skikkelig usynkroniserte gearkasser som «pusser tennene» ved hvert gearskift, men det ble dessverre en mer moderne buss, om enn ikke svært mye mindre skranglete. I Khotin (ca. 2 mils vei sør for KP) gikk vi de par kilometrene ned til fortet ved elven, et fort vi ble anbefalt av Kiev-bandet vi traff i går som mer interessant enn det i Kamyanetsk Podilsky. Fortet var delvis restaurert, og lå som en uinntakelig festning over elven Dnistr.

Vel tilbake i KP ble det enda en middag på uterestaurant, men etter regnværet i ettermiddag var det litt friskere enn vi har blitt vant til de siste par ukene.

Ukraina på MC – Søndag: Landsbygd og borgby

Strekningen fra Uman til Kamyanetsk Podilsky kan unnagjøres på flere måter. Vi følte oss etter hvert drevne både på kjøring på fryktelig dårlig vei og har dessuten etter hvert gjort den erfaringen at kartboka ikke ga noen god indikasjon på om en vei ville være av flerfelts stuegolv- eller potetåkerkonsistens. Den tvilsomme teorien om at korteste vei mellom to punkter er den sikksakklinjen veier som krysser fram og tilbake over luftlinjen danner ble derfor i dag benyttet. Uman-Nemiriv-Shargorod-Murovani Kurilivtsi-Dunaivtsi-Kamyanetsk Podilsky ble resultatet. Frokosten ble tatt rett før Nemiriv på en veikro, der Henrik kom i prat med et band fra Kiev på turné. De var på vei til en by 5 mil bortenfor vårt mål som hadde borschfest (suppefest). Vi ble invitert med på festen og for å høre bandet som visstnok spilte «kossakrock» eller Motörheadstil. Skulle vi ta imot dette tilbudet?

Straks vi var av hovedveien i Nemiriv var det helt slutt på politikontrollene, veiene holdt fortsatt stort sett akseptabel standard, og vi kom igjennom virkelig uberørte småbyer på den ukrainske landsbygda. Her satt koner med skaut og skravlet, noen av bygningene var gamle og sirlige, om enn forfalne, og selve naturen gikk over fra de endeløse flatene vi (med unntak av Krim) har hatt i hele Ukraina over til bølgende smådaler og hauger. I dalbunnen gikk veien ofte over små demninger og det var mange idylliske utsyn.

Hotell 7 Days må være turens flotteste, nyoppussede rom i gangavstand fra gamlebyen i Kamyanetsk Podilsky. At hotellrommet til 250 gryvna til og med slår rommet i Kiev som kostet 1500 gryvna på kvalitet, sier ikke lite. Her har vi nå bestemt oss for å bli to netter, slik at sykler og førere kan få hvile en dag, og kopiloten på det blå romskipet kan få sin etterlengtede massasje.

Gamlebyen i Kamyanetsk Podilsky ligger på en høy stein, der elven gjør et fullt slyng rundt byen nede i en dyp canyon. Heftig natur og mye fin og nyoppusset gamleby, skjønt også her ukrainsk forfall preger mange bygninger. Kameraet gikk varmt mens sol og tunge tordenskyer dannet et dramatisk bakteppe til det berømte fortet.

Konklusjonen er fortsatt den samme: Ukraina er et uoppdaget, billig og hyggelig ferieland der man ikke har noen grunn til å føle seg mer utrygg enn andre steder i Europa.

Ukraina på MC – Lørdag: Kald krig og parkvandring

Som vanlig var vi i gang rundt sju på morran – et nødvendig onde dersom man skal utnytte timene fra solen går opp til det blir uutholdelig å kjøre i varmen. Litt utpå ettermiddagen er standardtemperatur rundt 30 grader og mer enn nok til at man holder varmen i MC-klær.

Denne morgenen rakk vi bare et par kvartaler før første politipatrulje vinket oss til siden, fortsatt inne i Odessa by. Det var fjerde gang vi var blitt stoppet på hele turen. Vi ble bedt om å finne fram dokumenter, men innen det var gjort var skiltene inspisert og vi fikk beskjed om å kjøre videre uten trøbbel. Politikontroller langs veiene, både med og uten radar/laser, er så hyppige at det er en liten plage. I etterkant av problemene etter brudd på vikeplikten i en rundkjøring mandag fortalte Viktor på Krim meg at boten nede på politistasjonen trolig ville blitt vesentlig mindre enn de 100 gryvnaene (ca. 75 kroner) jeg stakk til politimannen for å slippe mer styr. Problemet er bare at det nettopp blir mer styr av det. Heldigvis er det lett å vite når slike kontroller kommer, for alle møtende biler blinker heftig på deg foran kontrollene. Holder man seg i skinnet ser det ut til stort sett å gå greit.

Vi fulgte skilting til Kiev, og la raskt Odessa bak oss på turens kanskje fineste veier så langt – flott 6- og tidvis 4-feltsvei, ikke definert som motorvei, men med asfalt som stuegolv og fartsgrense 110 gikk det greit unna. Viktor har forøvrig også opplyst oss om at det ikke blir bøter eller politistopping ved fartsoverskridelser før man kjører mer enn 20 km/t over grensene. Det betyr i praksis maks 80 i tettsteder og maks 110 på vanlig landevei. Det fokuseres ikke på fart, bortsett fra grove overskridelser, her i landet – tenk hvis politiet hjemme hadde skjønt dette – altså at trafikksikkerhet er mye mer enn fart...

I Pervomaisk stoppet vi på en tilfeldig utvalgt kaféliknende sak med uteservering og grei parkering til syklene rett ved bordene, for å ta igjen frokosten vi skippet i Odessa. Etablissementet viste seg imidlertid å være et rent kake- og kaffe/tested, men vi var alle enige om at et stort stykke sjokolade- og kremkake på ingen måte er en dårlig frokost.

Litt godt utpå landsbygda nord for Pervomaisk ligger et av Sovjetunionens tidligere atomrakettanlegg, nå museum. Lite nok kjent overfor vestlige til at det meste fortsatt bare foregår på russisk (som alt annet her i landet), men vi tre eksotene på MC helt fra ufattelige Norge (såpass skjønte vi av samtalen mellom øvrige russisktalende gjester) fikk nå utdelt et par A4-ark med babelfishoversatte guidetekster. Det hjalp vel ikke allverdens, men anlegget var skikkelig spennende likevel. Først ble vi vist rundt i en utstilling som behandlet både dette anlegget og masseødeleggelsesvåpen generelt, bl.a. bilder og plansjer fra Hiroshima og litt om tyskernes kamp med den røde hær i området under krigen. Uten språk ble denne delen litt fattig. Mer interessant ble det straks når vi gikk over mot de gamle, svære kjøretøyene brukt til å transportere raketter og ikke minst utskytningsrøret og et tilsvarende rør bygd ca. 40 meter ned i bakken og inndelt i etasjer som en underjordisk, atombombesikker kommandostasjon. Vi ble tatt med rundt i det underjordiske anlegget, og i grupper på 4 ble vi skviset inn i den trange heisen som førte oss helt ned i nederste etasje – der den berømte «røde avfyringsknappen» (som forøvrig ikke var rød men bestod av to nøkkelhull som måtte vris om av to operatører samtidig) for å starte 3. verdenskrig. Nå har jeg selv sittet i kontrollstolen. Hadde noen fortalt meg det for 20 år siden ville jeg trodd de hadde tørnet.

Vi rotet litt rundt i Uman før vi fant hotell Uman på Leninplassen (der Lenin fortsatt vokter over byen) Lonely Planet-boken beskrev som litt sjabby rom, men med parkering og flott service. Alt stemte. For 45 gryvna (noenogtredve kroner) per person fikk vi overnattingsplass i et skikkelig loslitt hotell, skjønt rent og med hyggelig betjening.

Siste to timer av dagslyset brukte vi til å se byens store attraksjon, Sofiaparken, et svært og nydelig parkanlegg, skjønt tydelig merket av landet det lå i: Øverst i parken ledet sirlige blomsterbed og stier opp til et stort, loslitt hus med store drivhusfløyer/vinterhager e.l.. Glassvinduene i drivhuset var spraymalet med hvitt så langt opp en mann kunne strekke seg for å hindre innsyn og huset var shabby, men hadde en gang vært fint. Kronen på ukrainsk smakløshet var i øverste nydelige kunstige innsjø i parken, der vakre steinportaler og paviljonger var bygd på utspring i vannet: En skikkelig grovsnekret hjuldampermodell a'la dem du finner i fornøyelsesparker lå og duppet i sjøen. Vi var enige om at det Engen treffende betegnet som en «hjuldamper med sidevogn og påhengsmotor» ikke ville blitt savnet om den ikke hadde vært der... Men tross alt – parken er virkelig verdt et besøk.

Ukraina på MC – Fredag: Odessa

Solen skinte som vanlig da vi våknet til en ny dag, og må ha vippet 30 grader utpå dagen. Da vi ankom Odessa følte jeg meg som en halvsugd karamell – klissen av svette inni MC-dressen. Veien fra Mikolaiv til Odessa var delvis en skranglevei av de verre vi har kjørt på her i landet. Før Odessa ble Henrik vinket inn i en av politikontrollene som i dag nesten stod tettere enn pottehullene i veien. Det var imidlertid raskt unnagjort – han måtte opplyse at han var turist og ville se Odessa, og så var det bare å kjøre videre.

Hotell Zirka, som vi hadde funnet på internett, svarte vel sånn cirka til navnet. Rommene var forsåvidt greie, men knøttsmå og uten vinduer – omtrent som en kabin på danskebåten. Bortsett fra det var de temmelig nyoppusset og rene og fine. Bevoktet parkering fant vi i et parkeringshus noen kvartaler unna.

Deretter spaserte vi noen kvartaler nedover til sentrum av byen, som viste seg å være en relativt vanlig europeisk storby – til Ukraina å være må den sies å være finere enn de fleste. Drømmen om en middag i solnedgangen på strandpromenaden brast – Odessas kystlinje er en endeløs rekke av svære lossekraner, men byen har til gjengjeld lange gågater med plenty utvalg i trivelige gatekaféer. «Juletrebelysningen» i alléen ved Potempkintrappen var en smule mer fargerik enn i byer lenger vest i Europa, og det var et hett diskusjonstema om det var smakløst eller kult.

Morgendagen blir igjen helt annerledes – da drar vi innom den tidligere sovjetiske rakettbasen sør for Uman.

Ukraina på MC – Torsdag: Fullt nedbrekk ut av Krim

Sånn litt før Johnsen hadde våknet skikkelig i dag skulle syklene hentes fra garasjen til Vitaliks bror, litt lenger borte langs fjellsiden i Jalta. Vel framme foran garasjeporten gikk det opp for meg at sykkelen mye lettere lar seg flytte med nøkkel. Gutta fra Tribe tok det sporty og kjørte tilbake for å hente.

Selv om vi bare har kjent Vitalik og Vika siden i går kveld ble det en hjertelig avskjed. Vi satte kursen mot Bakhchisarai over en fjellvei vi skjønte Viktor var litt usikker på om vi var klare for. Den skulle være veldig krevende, noe som fikk det til å lyse i øynene våre. Skulle vi endelig få slite av nydekksilikonen på sidene av dekkene vi fikk på i Berlin, nå etter over 300 mil? Etter at Shadowen til Viktor hadde fått ledet oss på de rette stier måtte vi bare stikke av litt oppover i noen aldeles herlige svingveier i fjellsidene over Jalta. Asfaltkvaliteten og dekk som bare var slitt midt under siden de var nye satte sine begrensninger, men du verden så deilig det var å få kjenne litt på sentrifugalkreftene igjen. Fliret gikk nesten helt rundt...

I Bakhchisarai fikk Doreen oppfylt sin drøm om å få se seg om i byens tartarpalass. Tartarenes historie i Ukraina er ganske tragisk, dette muslimske folket ble fullstendig fordrevet fra Krim i Stalintiden, men er i senere år vendt tilbake. Palasset var i stor grad revet, men noen bygninger overlevde, og det var jo litt spesielt med gamle arabiske bygninger og utstillinger, tilsynelatende helt feilplassert. Når det er sagt var det vel fruen som fikk mest ut av dette besøket...

Gjennom Simferopol i rushtrafikken kan best beskrives som Øystein Sunde gjør det: «trafikken er som en håndballkamp, med rushing og brøyting og overtramp og ut med dommer'n». Vi kom igjennom, og snart var det tid for å ta farvel også med Viktor, som hadde ofret to fulle dager på oss. Deretter kjørte vi transitt nordvestover ut av Krim og fant til slutt hotellet vi hadde søkt fram på internet i Kherson – et skikkelig gammelt men faktisk stilfullt sovjethotell med bevoktet parkering for en slikk og ingenting. Som Henrik sa det: «At noen sitter oppe hele natta for å passe på sykkelen min er absolutt verd sine 6-7 kroner» (som er det vi betaler her).

Ukraina på MC – Onsdag: Ubåtbase i Balaklava og topp møte på Jalta

Vi klarte selvsagt, tross ufattelig ubehagelige madrasser, ikke å rote oss ut av senga tidsnok til å møte Viktor fra Tribe som hadde kjørt en snau time fra Simferopol for å møte oss klokka ni om morgenen. Men han tok det med stoisk ro og få ord. Nå gikk han helt inn i rollen som turguide for oss på Krim.

Først kom vi ned til et fergeleie for å ta bilferge over til Sevastopol sentrum – en ferge som stod godt i stil med alle skeive og hanglete Ladaer og andre sovjetbiler vi ser mye av her. Under turen fikk vi godt overblikk over ei svær bukt med Russlands Svartehavsflåte. Russland er kanskje ingen stormakt lenger, men de har da til å skyte fra seg en stund ennå likevel ser det ut til.

Denne byen var lukket område selv for ukrainere flest – Viktor forteller at han bare kunne besøke byen i organisert, guidet tur i sovjettiden (fram til 1991). Russerne har fått tillatelse til å bli på Krim fram til 2017, men da skal det også være slutt, ifølge ukrainske myndigheter. Vi får se om det holder stikk når Putin skrur til gasskranene igjen...

Sevastopol kjørte vi bare flyktig igjennom på vei til havnebyen Balaklava – synd egentlig, for Sevastopol var helt klart verd et lenger besøk i seg selv. Balaklava var en helt lukket by i sovjjettiden, der den lå innerst i en trang fjordarm fullstappet med krigsskip. Nå kalles byen på folkemunne Ukrainas Nice, og med rette, her ligger luksusyachtene opplinet på rekke og rad langs havna.

Grunnen til at vi kom til byen var imidlertid en av hovedattraksjonene vi ville se på Ukrainaturen: Den tidligere topphemmelige ubåtbasen inne i fjellet. I sovjettiden trodde folk at de få husene på utsiden av fjellet var trykkeri, men fjellet er formet som en lang tunnel stor nok til å slippe inn ganske monstrøse ubåter, med to utganger, hhv. inn mot Balaklavas havnebasseng og ut mot åpent Svartehav under vann. Når ubåten var kommet inn i anlegget kunne vann pumpes ut slik at båten kunne repareres i tørrdokk. Den guidede turen var på en kilometers gange, og vi så på ingen måter hele anlegget på denne turen. Etter dette virker Holy Riders avd. Oslo's klubbhus i sivilforsvarsanlegget på Holmlia som et lite skur i forhold.

Turen i fjellsidene langs sørøstkysten av Krim bydde som forventet på nydelige utsyn og en flott natur. Dette minner på mange måter om Costa del Sol i Spania. En time før lyset ble slått av (= rask solnedgang) rundt halv åtte ankom vi Jalta og fikk hilse på Vitalia og hans kone Vika, førstnevnte er et av de andre medlemmene i Tribe her på Krim. Selv med deres litt begrensede engelsk og vår helt utilstrekkelige russisk ble det en kjempekoselig kveld sammen. Et topp møte på Jalta (ikke toppmøte, slik Josef, Winston og Franklin hadde på samme sted for noen år siden)!

Kvelden benyttet vi blant annet til en rusletur i byens sentrum, som ikke akkurat gjenspeiler det øvrige Ukraina. Dette er rikmannslekeplass for hele den russisktalende verden og minnet alt for mye om vanlig, søreuropeisk sydenby. Det våre verter selvsagt ikke forstod var at den kuleste opplevelsen denne dagen var å få komme inn i hjemmet til et helt ordinært, ungt ektepar. Leiligheten lå på bakkenivå i en av de utallige triste, grå «østblokkene» som finnes overalt i dette landet. Leiligheten var ca. fire-fem meter bred og gikk gjennom hele blokka uten vinduer annet enn på endene. Siden blokka lå på bakkeplan var den bygd ut slik at der terrassen en gang hadde vært var det nå bygd på vegger og tak – denne plassen var nå i bruk som kjøkken. Så man på fasaden fra utsiden kunne man avvekslende se nye vinduer, noen andre enn de originale med buer, grovt murt igjen slik at de passet i de for store hullene. Strømledninger henger og dingler overalt, og koblinger er tvinnet sammen og tapet rundt etter gjør det selv-metoden.

Ukraina på MC: Tirsdag: Møte med Tribe på Krim

Vi våknet til mildt og varmt vær med mye vind slik bare kyster på sydligere breddegrader enn våre kan tilby i september. Herlig kortbuksevær altså, men litt variabelt skydekke og skikkelig sidekjøring mot vinden idet vi tok fatt på reisen ut til Simferopol på Krim. Også dette endeløse rettstrekker og mange politikontroller, men brukelig veikvalitet.

I Simferopol ringte vi Viktor i Tribe of Judah MM, de startet den ukrainske avleggeren av Tribe etter BikerBibelmøtet i 2005 i Donetsk der jeg sist traff Viktor. Vi hadde oss et herremåltid på en trivelig uterestaurant og ble enige om å møtes i morgen til en rundtur langs sørøstkysten av Kirmhalvøya – området som betegnes som indrefileten av Krim, gamle sovjetpampers Costa del Sol.

Etter måltidet kjørte vi sammen gjennom byen, med noen fine bygninger, masse trafikk (herunder de skeiveste og eldste/styggeste trolleybussene så langt på turen), før Viktor overlot oss til Jura, en Tribe-prospect som geleidet oss ut til kyststedet Orlivka rett nord for Sevastopol og hjalp oss inn på et ferieleilighetskompleks helt ute ved klittene. Det viste seg å være heller sjaber tilstand på rommet, med madrasser som gjør isoporliggeunderlag til den reneste svanemadrass og et baderom som nok har sett bedre dager.

Tiden fram til solnedgang tilbragte vi på stranden rett nedenfor med et bad i godt brukelig badetemperatur. Etter et kort skift havnet vi på den ene strandrestauranten som hadde åpent og fikk tydet oss fram til en liten kveldsforing i menyen.

Ukraina på MC – Mandag: Politiproblemer og melonmarked

Vårt korte besøk i Donetsk hos Gennady var over, og vi pakket syklene i det grå morgenværet som så ut som det kunne bli til regn relativt fort. Heldigvis skjedde det motsatte, og et par timer senere hadde vi igjen stekende sol.

Vi kjørte nå sørover til Mariupol og passerte en radarkontroll vi så litt sent. «Her lå vi en 10-15 over,» sa jeg til Doreen, men vi ble heldigvis ikke stoppet. Noen hundre meter senere kom skiltet «slutt på tettbygd strøk» - vi lå altså ca. 45 over fartsgrensen på 60. Det var kanskje like greit at vi ikke fikk trøbbel med politiet her.

I Mariupol, hvor forøvrig en enorm Leninstatue møter deg i midtrabatten på innfartsveien fra nord, brukte vi litt tid på å finne en fergehavn. På kartet står det merket ferge mellom Mariupol og østspissen av Krim, byen Kerch, og vi ville vurdere om dette var et reelt alternativ for å komme seg enkelt og raskt ut på Krim. Fergeleiet fant vi ikke, bare et digert havneområde, og ved siden av det en strand som tross plasseringen ved siden av kraner og tankere slett ikke så ille ut. Her kjørte vi syklene ned på stranda og tok oss ei pause.

Det ble altså landeveien vestover. Her mysset det av politi langs veien, så det var bare å holde sin sti ren. I rundkjøringen utenfor Berdyansk var det politikontroll ved hver av de to hovedutløpsarmene. Vi kjørte først en ¾ runde for å komme til en bensinstasjon. Av de to innfartene til bensinstasjonen klarte undertegnede å velge den det stod «innkjøring forbudt»-skilt på. Ingenting skjedde da, men da vi skulle fortsette ferden og derved måtte en ny ¾ runde i rundkjøringen måtte vi pent stoppe. Jeg ble bedt med over til politibilen og de forsøkte å forklare meg at jeg hadde brutt vikeplikten. Det var i starten vanskelig å oppfatte hva de mente, men etter hvert kom også andre biler i rundkjøringen som de kunne bruke som eksempler. Det viste seg at man i rundkjøring i Ukraina skal stoppe for biler på vei inn i rundkjøringen – vanlig høyreregel altså. Slik er det forsåvidt også prinsipielt i Norge, bortsett fra at vi alltid har vikepliktskilter for dem som skal inn i rundkjøringene.

Det var bare å bekjenne sin synd, og jeg forsøkte meg med hvor mange gryvna dette skulle koste. Her var det imidlertid ikke snakk om gryvna, jeg måtte pent bli med på politistasjonen, fikk jeg høre. Dette tok en utvikling jeg ikke helt hadde smaken for, så nå tok vi fram telefonen og prøvde å få tak i noen av dem vi kjente til hjelp. Nikolay, Gennadys venn og høyre hånd, i Kiev ble redningen. Politimannen og Nikolay snakket lenge sammen, så fikk jeg røret igjen. «Vidar, gi mannen 100 gryvna, privat!» (75 kr). Vel – det var verd forsøket. Politimannen strålte da han så pengene, smilte fra øre til øre og ga tilbake førerkortet. Case closed. Det er nok en lav statistikk over trafikkforseelser i Ukraina.

Mellom Melitopol og Genichesk kom vi forbi et kjempestort melonmarked i veikanten. Vi har etter hvert vent oss til at bønder og mange gamle babushkaer sitter i veikanten med sine produkter fra hagen, men her tok det av. noen hundre meter i tre retninger i et veikryss stod Ladaer, Moskvitcher og Gaz-lastebiler i grøftene og svære hauger av meloner, tørrfisk og andre jordbruksvarer (skjønt tørrfisk er jo ikke jordbruksvarer). Her måtte vi stoppe. Henrik ble sykkelvakt, og Doreen og jeg ruslet innover sideveien i markedet. Mange begynte å snakke til oss, og vi fikk etter hvert pratet litt med noen av dem. I melonsesongen kommer folk fra 20 mils omkrets for å selge her. Alle var begeistret for å bli tatt bilde av og for det eksotiske i at MC-folk stoppet her, og flere ville på død og liv gi oss en melon som gave.Vi tok til slutt med en honningmelon. Bortsett fra oss så vi ikke spesielt mange kunder – skulle tru den gesjeften går heller dårlig.

Mens solen fortsatt stod høyt på himmelen rullet vi inn i den lille strandbyen Genichesk. Vi lette litt rundt etter overnattingssted, mange hus hadde skilt med «komnata» - rom. Et par av dem kikket vi på, prisene varierte fra 20-30 gryvna for rommet (15-20 kroner), riktignok enkel standard, men greit nok. Problemet var å få anbragt syklene. Til slutt havnet vi på et noe dyrere sted der vi fikk syklene inn bak en låst port rett foran soveromsvinduet vårt. Den lille timen det tok å ordne dette var nok for sola til å deise i bakken, og det var mørkt.

Ukraina på MC – Søndag i Donetsk

Første dag siden forrige helg uten vesentlig kjøring. Selv ikke den vanlige morgentåken (smoggen) var der da vi våknet, og det ble en knalldag værmessig. Vi sov lenge, spiste rester av festmaten fra i går til frokost på verandaen i hagen hos Gennady, fikk vasket over sykkelen og andre småting. Det ble også en lang prat med Gennady og de andre som har lyst til å starte Holy Riders i Ukraina. På kvelden dro vi opp i menigheten på gudstjeneste, og deretter fikk også Henrik se Chicago Biker's Bar for første gang – et heftig klubblokale/utested hvor motorsykler og motorsykkeldeler henger fra tak og vegger og selve inngangspartiet er formet som gaflene på en MC.

Ukraina på MC – Lørdag: Bryllupsfest i Donetsk

Det ble en relativt tidlig start på dagens kjøretur – allerede rett over åtte satt vi på syklene. I dag var målet Donetsk i god tid før klokka fire, slik at vi fikk med oss bryllupsdagsfesten til Gennady og Lena, som gjorde at vi la opp til hardkjøret med å nå Donetsk i dag i stedet for i morgen, søndag. 30 mil var forsåvidt fullt overkommelig, selv om halvparten av veien tidvis minte om en asfaltåker, med opptil flere svære asfalthull å ramle ned i. Den andre halvparten var til gjengjeld meget bra.

Det vakreste utsynet i dag fikk vi over Dnepr igjen, idet vi krysset elven mot nord igjen på vei ut av Dnepropetrovsk. I vindstille og sol, med et slør av dis var det en flott opplevelse.

Framme ved det store betongskiltet for Donetsk var det tid for fotobevis for at vi har vært så langt øst med syklene. Alle byer har et slikt skilt, vanligvis med betongbokstaver i godt og vel mannshøyde oppstilt på en betongplate ved en stor lomme langs veien. Sovjetkunstnerne visste å lage monumentale landemerker i universalmaterialet betong. Bortsett fra slike skilt er det slående hvor mange tanks, utrangerte migfly og krigsminnesmerker som finnes rundt omkring. Lenin vokter fortsatt over mange byers torgplass.

Gennady kom og hentet oss ved byskiltet og førte oss igjennom byen en halvtimes kjøring til huset sitt. Etter en kort utpakking av bagasjen bar det videre i bil opp til et stort og gammelt kulturpalass fra Lenintiden, som nå er vakkert oppusset/restaurert menighetslokale for en pinsemenighet. Her skulle festen for Gennady og Lena stå. Den fineste T-skjorta og buksa vi hadde fått med oss tjente som festantrekk. Det var ca. 50 innbudte gjester og salen var pyntet som til et ordinært bryllup, men det hele forble uformelt og skikkelig trivelig. Sannsynligvis var sketsjene og vitsene morsomme, for de som kjenner stammespråket. Maten var fantastisk – en haug med tallerkner med forskjellige småretter på, stort sett ukjente retter og sammensetninger. Det mettet heldigvis også, for dette var dagens første måltid, og magen føltes som en uttørket rosin (selv om det ikek syntes utenpå, dessverre).

Her i Donetsk blir vi i morgen søndag, før vi mandag i noe roligere tempo begir oss sørover mot svartehavskysten og sakte men sikkert vestover igjen.

Ukraina på MC - Fredag: Guttetur

Ny dag og nye mil forestående! Egentlig skulle formiddagen i dag ha vært sightseeing i Kiev, men når vi skulle være i Donetsk allerede lørdagen var det bare å sæle på og komme seg videre. Frua måtte først organiseres på nattoget til Donetsk, enkelt ordnet på et lokalt billettkontor for 170 Gryvna (knappe 140 kroner). Som Henrik sa: En kunne komme flere hundre meter på nattoget i Norge for den prisen...

Siden GPSen er ubrukelig for annet enn en grov oversikt over hvor vi er hen i verden ble det navigasjon etter sola for å komme ut av Kiev. Det funket også på et vis, men var antakelig ikke den stien Turistforeningen ville merket.

Ferden gikk på hovedveien som går nærmest Dnepr, og som et par steder krysset elven på voller eller bruer. Turens beste asfalt, omtrent som vanlig god norsk landevei, fikk vi på første halvdel av turen. Ved innkjøringen til den lille byen Zolotonozha fant vi ut at det var tid for en lunsj og kjørte inn til sentrum. Måtte vente litt foran en manuelt dirigert togbom der kontrolldamen stilte i refleksvest, svarte nettingstrømper og 10 cm stilletthæler. Ellers var byen, en underlig ansamling av fæle blokker, en fabrikk og en gigantisk betongbelagt plass med en Leninstatue, uten restauranter som vi fant. Det ordnet seg etter hvert.

Idet vi startet å kjøre igjen innså vi at vi begynte å få dårlig tid dersom vi skulle ha et overkommelig antall kilometer i morgen. I Krementshuk gikk veien gjennom byen og over Dnepr på en enorm jernbru. Her var det lave elvelandskapet utrolig vakkert, med strand, små øyer i elven, en del båter utpå. Dette var noe av grunnen til at vi valgte denne ruta – det pleier å være fint langs vann.

Etappen fra Svitlovodsk på motsatt side av elven fra Krementshuk og ned mot Dnepropetrovsk var en av de mest forferdelige strekningene asfaltmessig så langt. Noe fortere enn 60-70 var fysisk umulig de fleste stedene. Landskapet var imidlergid ikke lenger så paddeflatt, mer haugformet og kunne minne litt om Totensiden av Mjøsa. Solen gikk ned rett før byen Verhodniprovsk – nå var det virkelig travelt med å finne overnatting før mørket kom. Vi fant imidlertid ikke hotellet byen skulle ha ifølge kartet, bare noen forskjellige karer som var langt mer pratesjuke enn russisken min tillot å svare på.

Det ble tre mil til på landeveien, og idet det var blitt skikkelig mørkt tok vi inn på det gråeste og hessligste sovjethotellet vi har sett så langt, i byen Dniprodzerzhinsk rett for Dnepropetrovsk. De lillablomstrete veggene med den gule syttitalls plasttelefonen satte som Engen sa nye standarder for smakløshet. Men rommet var reint og kostet omregnet rundt 170 norske dollars, den bevoktede parkeringen ved siden av 7-8 kroner for begge syklene – mission completed!

Denne byen var fullstendig uberørt av nyrikinger. Ved Leninplassen i sentrum krysset Ladaer og Moskvitcher trikkeskinnene ved å krype over mens skinnene slo i kanalene, der veien en gang i fordums tid hadde hatt asfalt. De som er glade i sterk drikk burde holde seg i skinnet i denne byen – på fortauet fant vi to tilfeller av kummer uten lokk som lett kunne sette en stopper for turen hjem. Vi fant ei kneipe og fikk til og med hjelp av ei blondine som kunne engelsk. Menyen var det ikke vits i å se, men vi ble enige med henne om at noe med kjøtt og saus ville være fint. Biff og poteter med kirsebærsaus (jepp – og det smakte faktisk godt) var resultatet, påfulgt av is og kaffe til dessert. Det var bare så vidt vi hadde rundet hundrelappen på den middagen...

Til nå har vi funnet ut at Ukraina er et fullstendig ufarlig sted – mot alle rykter. Folk snur seg når de oppdager at det er utlendinger i nærheten, men man har aldri følelsen av at noen har ondt i sinne, slik jeg tidligere har opplevd i feil strøk av Palermo for eksempel. Trafikken er ikke like døsig som i Norge, men dersom man ikke setter lav fart som eneste kriterium for trafikksikkerhet (slik mange gjør hjemme), så er den heller ikke forferdelig farlig.

Vel – solen har stått opp, det må vi også, vi har en bryllupsdagsfest, hva det nå enn er, å rekke i Donetsk.

Ukraina på MC – Torsdag: Kiev

Både sykler og folk overlevde første natt i Ukraina. Frokosten inntok vi på hotellet, der spenningen var stor over hva vi kom til å få – den skulle bestilles over meny med det Henrik kaller «kirurgiske» (andre kaller det kyrilliske) bokstaver. der våre russiskkunnskaper kun var tilstrekkelig for å forstå «brød», «smør», «salamipølse» og «kaffe». Men vi fikk mat – om enn noe sparsommelig i mengden.

Idet solen hadde hevet seg litt mer over røyken fra utallige bråtebranner, fabrikker og bileksos – det er så heftig at det river i nese og lunger i byene – humpet vi ut av Lutsk på vei videre østover. Veien var som i går snorrett i lengderetningen og relativt småkupert. Et par mil med veiarbeid bak en gamle skeive Jeltz og Star-lastebiler med tvilsom lastsikring uten forbikjøringsmulighet i førti er bare en del av opplevelsen her.

Vi hadde to bensinfyllinger i dag. Det viser seg at selvbetjeningsbensinstasjoner ikke har kommet til Ukraina enda. Her må man inn i kassen og betale for et antall liter på forhånd og så må mannen i bensinstasjonuniform fylle for oss. Det funker jo forsåvidt også.
De siste milene inn mot Kiev var på brukelig firefeltsvei. Vi hadde nå passert 8 politikontroller siden i dag tidlig, hvorav minst 3 var med radar. Ikke at veiene innbyr til høyere fart enn de lovlige 90, men bysonene med 60 kan være lett å overse. Foreløpig har onkel politi ikke enset oss.

Bytrafikk i Kiev er vel av det mer kaotiske vi har kjørt i. Tre felt, hvorav utnyttelsen ligger på opptil fem og fartsgrense på 80 (!) gjør at ting går relativt fort. Vi anså det som helseskadelig å kjøre stort saktere enn de andre, greit å ikke bli dyttet liksom... Prøv forøvrig å snu i Kiev – det er ikke alltid like mulig. Til slutt kom vi til et på ingen måte billig hotell rett ved plassen der den oransje revolusjonen foregikk. Prisene er omtrent doblet og ganget med ti i forhold til i Lutsk.

Herfra sendte vi også SMS til Gennady i Donetsk og sa at vi regnet med å være framme der på søndag. Kort etter fikk vi telefon fra tolken hans, Inessa, som inviterte oss på bryllupsdagsfeiring lørdagen. Dette ble temaet ved middagen, og planen ser ut til å bli at Doreen får sine timer til å se på gamle kirker osv. her i Kiev før hun tar nattoget til Donetsk, mens Henrik og jeg gir oss landeveien i vold allerede fra morgenen av. 70 mil skulle være fullt mulig på to dager, men for Doreen kan det bli greit med ei pause for rygg og skuldre. Denne planen har også den fordelen at når vi drar fra Donetsk har vi god tid på Svartehavskysten og Krim, som vi antar vil være det flotteste området på turen.

Ukraina på MC - Onsdag: Inne!

I dag skulle det skje! Fjorten polske mil fram til grensa var unnagjort til rundt klokka 11. Vi tok oss god tid til å prate med grensevaktene på vår noe tungtflytende russisk - bare smil og ikke minst interesse for to MC'er de ikke så hver dag. På "innsiden" møtte en flott bred firefelts motorvei med 130-sone oss, noen ganger avbrutt av fotgjengerfelt!! Doreen og jeg anskaffet et bra veiatlas på en tilfeldig valgt bensinstasjon, mens Henrik ble kompis med et helt kobbel av ukrainere som flokket seg om syklene. Så lenge oppmerksomheten er så positiv er jo det bare moro.

Etter 3-4 kilometer var firefeltsveien slutt, fartsgrensa blei 90, men hva vi faktisk kjørte ble litt vanskelig å avlese pga. vibrasjonsnivået. Makan til vaskebrett de neste 5 milene har vi aldri opplevd. På et tidspunkt passerte vi et "veiarbeidsområde" der 4-5 oransjekledte veiarbeidere lå henslengt i grøfta ved siden av en tjærebil som hadde klasset noen dæsjer svart guffe som ikke ga synlige forbedringer.

I Kovel ble vi enige om å komme oss til Lutsk for første overnatting - nå høynet veien standard til det vi ville vurdere som elendig norsk, mao. fullt mulig å køle på litt igjen. Mye å se på i veikanten, der kuer og tupper beiter, hestekjerrer daffer av sted, relativt ofte biler med åpent panser og svettende oljeinnsmurt mann bøyd oppi eller liggende innunder. Kjøretøyparken er et kapittel for seg, og for en som trådte sine første pedaler i en Lada varmer gjensynet med syttitallsmodeller med doble, runde frontlykter litt ekstra. Lada ble forøvrig også tydeligvis levert som pickup. Vestlige biler finnes det også mange av, spesielt utrangerte tyske kjøretøy der den tyske reklamen fortsatt henger på.

I Lutsk har vi losjert oss inn på et litt nedslitt høyblokkhotell fra sovjettiden og satt syklene på bevoktet parkering. For oss med litt skikkelig bredde på doningen måtte vi få bilplass og dermed ut med dobbel pris - svimlende 7 kroner og 50 øre for 24 timers parkering med vakthold. I kveld har vi hatt oss en rusletur i sentrum, som bestod av en del brukelig fine brusteinsgater med byborg og kirke uten altfor mange fillete hus omkring, og en lang og bred gågate der vi inntok en bedre middag.

Livet smiler til oss i fulle drag - ferie utenfor den slagne landevei er herlig! I morgen er målet Kiev!

Ukraina på MC - Tirsdag: Rett før grensen

Vi skriver tirsdag 1. september 2009 - det er kvelden før grensepassering inn til Ukraina på MC og en gammel drøm som skal gå i oppfyllelse. Etter en trivelig helg hos Doreens søster med fam. i Berlin, der syklene fikk nye dekk og annet siste ettersyn, samt noen innkjøp, bar det mandags ettermiddag inn i Polen. Poznan ble så langt vi rakk før solen gikk ned - en pen, om ikke nødvendigvis veldig spesiell polsk by. Pulawy, der vi nå er, er vel heller ikke spesiell, men den har i hvert fall ikke mer enn ett åpent pizzasted etter klokka ni om kvelden.

I dag har vi skrubbet landeveien gjennom Polen på alt fra nylaget stuegolvsvei som ikke GPSen hadde inntegnet en gang til skikkelig humpetitten i god, gammel stil slik jeg kjenner det fra tidligere Polen-turer rundt starten av årtusenet. Temperaturen er perfekt for MC-tur, den stiger til litt over tjue på dagtid og holder seg lenge nok på kvelden til at det går å rusle hjem fra kveldsmatrestauranten i bare T-skjorte. Sprø østblokkjøring med steingromme SUVer har begynt å melde seg, men med god utkikk framover og i speilen forhindrer de farligste situasjonene. Veiene er tegnet med linjal, her er det støtdempere og ikke dekksider som får jobben. Tipper det blir mer av begge deler videre også.

Nå ligger vi på et hotell i byen Pulawy og lader opp til grensepassering. Vi har rundet 20-milsmerket for grensen, og i morgen etter frokost klokka 7 tar vi siste etappen til grensen. Planlagt rute videre er E373 østover gjennom Kiev og videre til østligste mål, Donetsk, der vi håper å rekke søndagsmøte i menigheten til Gennady som vi kjenner fra russisk BikerBibel-prosjekt i Holy Riders.

Neste rapport fra turen kommer ved neste internettmulighet. Hvem vet når det blir...