Selv om vi bare har kjent Vitalik og Vika siden i går kveld ble det en hjertelig avskjed. Vi satte kursen mot Bakhchisarai over en fjellvei vi skjønte Viktor var litt usikker på om vi var klare for. Den skulle være veldig krevende, noe som fikk det til å lyse i øynene våre. Skulle vi endelig få slite av nydekksilikonen på sidene av dekkene vi fikk på i Berlin, nå etter over 300 mil? Etter at Shadowen til Viktor hadde fått ledet oss på de rette stier måtte vi bare stikke av litt oppover i noen aldeles herlige svingveier i fjellsidene over Jalta. Asfaltkvaliteten og dekk som bare var slitt midt under siden de var nye satte sine begrensninger, men du verden så deilig det var å få kjenne litt på sentrifugalkreftene igjen. Fliret gikk nesten helt rundt...
I Bakhchisarai fikk Doreen oppfylt sin drøm om å få se seg om i byens tartarpalass. Tartarenes historie i Ukraina er ganske tragisk, dette muslimske folket ble fullstendig fordrevet fra Krim i Stalintiden, men er i senere år vendt tilbake. Palasset var i stor grad revet, men noen bygninger overlevde, og det var jo litt spesielt med gamle arabiske bygninger og utstillinger, tilsynelatende helt feilplassert. Når det er sagt var det vel fruen som fikk mest ut av dette besøket...
Gjennom Simferopol i rushtrafikken kan best beskrives som Øystein Sunde gjør det: «trafikken er som en håndballkamp, med rushing og brøyting og overtramp og ut med dommer'n». Vi kom igjennom, og snart var det tid for å ta farvel også med Viktor, som hadde ofret to fulle dager på oss. Deretter kjørte vi transitt nordvestover ut av Krim og fant til slutt hotellet vi hadde søkt fram på internet i Kherson – et skikkelig gammelt men faktisk stilfullt sovjethotell med bevoktet parkering for en slikk og ingenting. Som Henrik sa det: «At noen sitter oppe hele natta for å passe på sykkelen min er absolutt verd sine 6-7 kroner» (som er det vi betaler her).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar