Etter Russland & Ukraina på MC - Man 19.8.2013: Transportetappe Romania-Ungarn-Slovakia

Utkjørt distanse: Ca. 42 mil

Det begynner å bære preg av rent arbeid å komme seg hjem etter turen nå, noe både øm rumpe, hjelmavgrensning på solbrent fjes og noe knapt med T-skjorter som holder seg innenfor den tyske renhetsloven vitner om (for de som ikke tok den vitsen er dette egentlig den strenge og urgamle tyske loven om hvilke ingredienser man skal brygge øl av).

Vi utnyttet utsjekkingstiden på kl. 12 på hotellet i dag til en times rusletur i sentrum av Cluj før vi satte oss på syklene og kjørte riksvei 1F hele veien opp til grensa mellom Romania og Ungarn. Trivelig landevei med relativt lite trafikk, en del ordentlig artige svinger og uvanlig god asfalt til Romania å være - i hvert fall fram til europavei 81 skilte lag med 1F. Grensepassering uten problemer, bare en kort kikk i pass og vognkort før vi fikk passere. Ungarn tok vi i én jafs og kom inn i Slovakia, der vi fant oss et pensjonat i Presov rett før solnedgang.

Det står nå 103 mil igjen på kontinentet hvis vi velger å gå motorveien fra Krakow via Berlin til Rostock, og knappe 80 mil hvis vi tar korteste vei på ymse landevei og motorvei gjennom Polen rett nordover til Gdansk, som er de to byene med aktuelle fergealternativer opp til Sverige. Vi er ikke helt i mål med hvilken rute det blir, og heller ikke sikre på om vi tar alt i en jafs eller deler opp i to dagsetapper. Det er gjørbart på en dag, men muligens ikke ønskelig. Vi får se om hjemlengsel eller utmattelse vinner.

Etter Russland & Ukraina på MC - Søn. 18.8.2013: Svinghimmel og tettbygdhelvete

Utkjørt distanse: 361 km

Vi mistet litt tid i starten av dagens etappe som vi har gledet oss til i mange dager - fjellveien Transfagarasan med sine mengder av svinger, idet vi for sent oppdaget at det ikke finnes bensinstasjoner mellom stedet der vi sov i natt - Cuerta de Arges og nordsiden av Transfagarasan-passet. Resultatet ble ei mil eller så i retur og litt styr for å få fylt på en automattankstasjon som ikke aksepterte kortene våre og som var ganske picky med hvor fort du begynte å tanke etter at den hadde slukt sedlene vi foret den med. Heldigvis var det sterkt motiverte rumenere bak oss i køen som hjalp oss videre slik at de kunne komme til pumpa.

Dermed var det ikke bare én søndagsturist som allerede hadde tatt Daciaen sin opp i fjellet for å grille i en eller annen helling langs veien. Det merktes både på tempoet og ikke minst på vanvittige parkeringer midt i veien rundt de ellers så herlige svingene. Etter en kort oppstigning mot en kunstig dam, slynger veien seg fram langs dette vannet. Deretter bærer det opp over tregrensa i nye, vanvittige slyng, gjennom en kort tunnell på toppen og ned i en Trollstigen-liknende trasé på motsatt side. Best suksessfaktor oppnådde vi ved å vente på en lengre luke i biltrafikken, inntil neste bil dukket opp. Ved å gå ut rett før denne, hadde vi ei luke å kjøre aktivt i svingene på før vi innhentet bakerste Logan i forrige bilrekke.

Det er bare én ting å si om denne veien: Aldeles fantastisk. Asfalten er stort sett fin, noen steder nylagt og noen steder mer lappete og humpete, men ikke noe som begrenser kjøringen vesentlig. I tillegg selvsagt en fantastisk fjellnatur. En kan nok finne mye annen bra svingstrekninger i diverse alper osv., men vi skjønner godt hvorfor Top Gear var begeistret...

Resten av dagens rute gikk i passe greit heilandskap med relativt lite trafikk og noen koselige svinger innimellom. Mot slutten av turen, inn mot Cluj Napoca, ble det imidlertid igjen fryktelig mange 50-soner og tettbygd strøk langs hovedveien. Kaffepausen i Sibiu avdekket en skikkelig trivelig by fullt på høyde med andre europeiske byer med gammel bebyggelse og et stort, flott torg. Nå i kveld har vi også fastslått at Cluj er en slik by. I det hele tatt har Romania hittil vært en veldig positiv opplevelse. Landet har virkelig en nær vesteuropeisk standard, men fortsatt med østeuropeiske priser. Bedre blir det ikke.

Det er ikke lenger mye som minner om russiske og ukrainske veier og opplevelser, men jeg fortsetter bloggingen for å komplettere bildet av "ekspedisjonen".

Har forøvrig begynt på et kart i Google Maps som viser kjøreruta vår dag for dag. Dette finner du her.

Etter Russland & Ukraina på MC - Lørdag 17.8.2013: Utestengt

Utkjørt distanse: 368 km

Dagens etappe var en transportetappe fra Galati til Curtea de Arges ved starten av fjellveien som Top Gear kjørte og gjorde verdensberømt for et par år siden for sine mange krokete svinger og visstnok perfekte kjøreforhold, også bekreftet av bestbikingroads.com og andre som har vært her før oss. Lite spennende å si om kjøreturen, det var en mengde med paddeflatt land og lange, snorrette veier med veldig grei asfalt og lite trafikk.

En av bensinstasjonkjedene her i landet (vi så den også siste dagen i Ukraina) heter forresten Rumpetrol. Mens Essokunder hjemme putter en tiger på tanken putter man her altså rumpetroll på tanken...

Fra Targoviste tok vi riksveg 72A nordover en dal med uendelige landsbyer og konstant 50-sone. I Malocu Flori bestemte vi oss derfor for at det ikke kunne bli verre, og satte innover en liten bygdevei vestover for fortest mulig å komme over til riksveg 73C med start rett nord for Schitu Golesti. Etter et artig parti med svingveier gjennom nye landsbyer, hvor ofte hestekjerrer var å se på veiene, så det ut som vi var kommet opp en gårdsvei som gikk over i grovpukket grus og så ut som omtrent aldri ble benyttet. Men det måtte være riktig vei, så vi fortsatte offroad på kanskje turens mest krevende vei. Etter noen kilometer kom vi ut på asfalt igjen etter flotte, vidstrakte utsyn over dalene under oss. Riksveg 73C var belagt med betongplater som tidens tann hadde bitt noen kraftige jafs av innimellom, delvis reparert med klatter av asfalt. Vi kan vel alle være enige om at dette ikke er optimalt materiale for vegdekke - men det holder jo lenge da.

Idet vi kom ned til dagens mål, Cuerta de Arges, fant vi umiddelbart en taverna med sengesymbol i lysskiltet. Damen som kom ut var vennligheten selv og virket som hun brukte hele sitt engelske ordforråd på å forklare oss at det var fullt, men at det var et motell rett rundt hjørnet der vi kunne overnatte for 25 lei (45 kroner) pr. person. Slik ble det.

Det ble en bedre middag borti sentrum av den lille landsbyen, der vi spiste både hovedrett og dessert med drikke og kaffe til og sved av borti en norsk hundrelapp hver, ble det klart at minibankuttaket fra i går ikke står i forhold til forbruket. Som Henrik sa: Her er det vanskelig å få utgiftene til å strekke til.

Tilbake på motellet, som skulle være "non stop"-åpent, viste det seg at helt non stop var det visst ikke. Kvart over tolv når vi kom var døra låst, og vi ringte på og banket til en av de andre gjestene kom bort til døra fra innsiden iført bare grilldressbukse. Heller ikke han klarte å finne nøkkel eller noen med nøkkel, så til slutt krabbet jeg inn vinduet gjennom rommet der han og familien lå, og åpnet deretter vårt vindu for Henrik på rommet vårt. Skulle vært artig å vite hvordan de lokale brannmyndigheter ser på rutinen med å låse inn motellgjestene for natten...

I morgen er det dermed klart for Transfagarasan (egentlig skrevet med diverse tødler og vinkler over vokalene). Gjett om vi gleder oss...

Etter Russland & Ukraina på MC - Fredag 16.8.2013: Via Moldova til Romania

Det var ikke bare vemodig å forlate Ukraina i dag, spesielt ikke etter de siste milene fra Odessa vestover mot grensa til Moldova.

Asfalten var over lange strekninger stygg å kjøre på, med svære, dype hull man på ingen måte måtte komme ned i. Å komme over elven Dnistr på den smale broen ved Zatoka bød også på enda en lang stillestående bilkø som måtte forseres med kjøleproblemene det medfører, spesielt på Henriks luftkjølte sykkel.

Grensestasjonen ut av Ukraina lå på en jordvoll der en liten, smal vei førte opp til en bom. Bak bommen stod det tre grå brakker der stempling av pass osv. foregikk, og det var bare et par-tre biler der. Så bar det ned i en liten dal, over en jernbanelinje som var bygd i tiden da Moldova og Ukraina hørte til sovjetsamveldet, og som nå hadde havnet midt i grenseområdet, og inn på en tilsvarende liten og søt Moldovisk grensestasjon. Her tok prosesseringen litt lenger tid, men fortsatt bare et kvarters tid eller så. Så måtte vi betale borti en norsk tier i veiskatt - det tenkte vi veiene måtte være verdt, selv usett.

De fem milene over Moldovisk jord til Romania ble en veldig positiv opplevelse. Landet har som del av det tidligere sovjetsamveldet hatt det samme utgangspunktet med den samme grelle byggestilen, men det er påfallende mer ryddig og ordentlig rundt veggene og langs veiene. Det var så å si ingen biltrafikk, men et par esel- og hestekjerrer her og der. I landsbyene gikk folk rundt og stullet og stellet og holdt orden rundt veggene med de enkle midlene de hadde, selv om det er tydelig at landet er lutfattig. Det beryktede, korrupte politiet fikk vi ingen føling med, men vi passerte to politikontroller som ikke foretok seg noe når vi kjørte forbi. I tillegg er det vakker natur - landskapet blir mer bølgende inn mot Donau som er vestgrensen mot Romania, og har noen artige leirformasjoner som vannet har spylt ut. Veistandarden var langt bedre enn det siste vi kjørte på i Ukraina - her gikk det an å holde vanlig full hastighet, og det var ingen stygge hull å passe seg for. Konklusjon: Moldova vil vi tilbake til og se mer av - kanskje kjøre på langs fra Odessa og nordover en gang?

Klokka 18:08 stod vi foran bommen ned til grenseområdet ut av Moldova igjen. Det varte og det rakk før vi fikk komme ned på området, og da vi hadde fått dagens stempel nummer to fra moldoviske grensemyndigheter i passet og kom over til den rumenske grensestasjonen kunne det se ut som det var vaktskifte, for de siste par bilene før oss ble stående tilsynelatende uten noen aktivitet på kontrollpunktet i over en halvtime. Imens ruslet uniformerte grensevakter med lunsjveskene sine over plassen i svært bedagelig tempo. Nøyaktig 20:08 så jeg på klokka etter å ha kommet opp i full hastighet ut av grensestasjonen og inn i Romania - to timer tok det, og dermed mye lenger tid enn det tok med alt dokumentskriveriet for å komme inn i Russland tidligere på turen.

Det var aldeles nydelig å ha vestlig asfalt under hjulene igjen. Når Romania oppleves som "hjemme" har du vært et stykke utenfor allfarvei, men det føltes litt slik. I Galati, første og beste by på rumensk side av grensa, styrte vi rett mot sentrum og første og beste hotell, hvor vi leide oss inn på et stort, flott rom med både kveldsmat og frokost inkludert for rundt 400 kroner. Innen vi kom opp på rommet var det alt blitt mørkt og måneskinn. Byen ligger forøvrig ved Donaus bredd, og viste seg å ha en trivelig bar- og restaurantstripe ned mot elven med mye folkeliv til sent på kveld. Middag med drikke for mye under femtilappen lar seg også høre.