Først kom vi ned til et fergeleie for å ta bilferge over til Sevastopol sentrum – en ferge som stod godt i stil med alle skeive og hanglete Ladaer og andre sovjetbiler vi ser mye av her. Under turen fikk vi godt overblikk over ei svær bukt med Russlands Svartehavsflåte. Russland er kanskje ingen stormakt lenger, men de har da til å skyte fra seg en stund ennå likevel ser det ut til.
Denne byen var lukket område selv for ukrainere flest – Viktor forteller at han bare kunne besøke byen i organisert, guidet tur i sovjettiden (fram til 1991). Russerne har fått tillatelse til å bli på Krim fram til 2017, men da skal det også være slutt, ifølge ukrainske myndigheter. Vi får se om det holder stikk når Putin skrur til gasskranene igjen...
Sevastopol kjørte vi bare flyktig igjennom på vei til havnebyen Balaklava – synd egentlig, for Sevastopol var helt klart verd et lenger besøk i seg selv. Balaklava var en helt lukket by i sovjjettiden, der den lå innerst i en trang fjordarm fullstappet med krigsskip. Nå kalles byen på folkemunne Ukrainas Nice, og med rette, her ligger luksusyachtene opplinet på rekke og rad langs havna.
Grunnen til at vi kom til byen var imidlertid en av hovedattraksjonene vi ville se på Ukrainaturen: Den tidligere topphemmelige ubåtbasen inne i fjellet. I sovjettiden trodde folk at de få husene på utsiden av fjellet var trykkeri, men fjellet er formet som en lang tunnel stor nok til å slippe inn ganske monstrøse ubåter, med to utganger, hhv. inn mot Balaklavas havnebasseng og ut mot åpent Svartehav under vann. Når ubåten var kommet inn i anlegget kunne vann pumpes ut slik at båten kunne repareres i tørrdokk. Den guidede turen var på en kilometers gange, og vi så på ingen måter hele anlegget på denne turen. Etter dette virker Holy Riders avd. Oslo's klubbhus i sivilforsvarsanlegget på Holmlia som et lite skur i forhold.
Turen i fjellsidene langs sørøstkysten av Krim bydde som forventet på nydelige utsyn og en flott natur. Dette minner på mange måter om Costa del Sol i Spania. En time før lyset ble slått av (= rask solnedgang) rundt halv åtte ankom vi Jalta og fikk hilse på Vitalia og hans kone Vika, førstnevnte er et av de andre medlemmene i Tribe her på Krim. Selv med deres litt begrensede engelsk og vår helt utilstrekkelige russisk ble det en kjempekoselig kveld sammen. Et topp møte på Jalta (ikke toppmøte, slik Josef, Winston og Franklin hadde på samme sted for noen år siden)!
Kvelden benyttet vi blant annet til en rusletur i byens sentrum, som ikke akkurat gjenspeiler det øvrige Ukraina. Dette er rikmannslekeplass for hele den russisktalende verden og minnet alt for mye om vanlig, søreuropeisk sydenby. Det våre verter selvsagt ikke forstod var at den kuleste opplevelsen denne dagen var å få komme inn i hjemmet til et helt ordinært, ungt ektepar. Leiligheten lå på bakkenivå i en av de utallige triste, grå «østblokkene» som finnes overalt i dette landet. Leiligheten var ca. fire-fem meter bred og gikk gjennom hele blokka uten vinduer annet enn på endene. Siden blokka lå på bakkeplan var den bygd ut slik at der terrassen en gang hadde vært var det nå bygd på vegger og tak – denne plassen var nå i bruk som kjøkken. Så man på fasaden fra utsiden kunne man avvekslende se nye vinduer, noen andre enn de originale med buer, grovt murt igjen slik at de passet i de for store hullene. Strømledninger henger og dingler overalt, og koblinger er tvinnet sammen og tapet rundt etter gjør det selv-metoden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar