Ukraina på MC – Mandag: Politiproblemer og melonmarked

Vårt korte besøk i Donetsk hos Gennady var over, og vi pakket syklene i det grå morgenværet som så ut som det kunne bli til regn relativt fort. Heldigvis skjedde det motsatte, og et par timer senere hadde vi igjen stekende sol.

Vi kjørte nå sørover til Mariupol og passerte en radarkontroll vi så litt sent. «Her lå vi en 10-15 over,» sa jeg til Doreen, men vi ble heldigvis ikke stoppet. Noen hundre meter senere kom skiltet «slutt på tettbygd strøk» - vi lå altså ca. 45 over fartsgrensen på 60. Det var kanskje like greit at vi ikke fikk trøbbel med politiet her.

I Mariupol, hvor forøvrig en enorm Leninstatue møter deg i midtrabatten på innfartsveien fra nord, brukte vi litt tid på å finne en fergehavn. På kartet står det merket ferge mellom Mariupol og østspissen av Krim, byen Kerch, og vi ville vurdere om dette var et reelt alternativ for å komme seg enkelt og raskt ut på Krim. Fergeleiet fant vi ikke, bare et digert havneområde, og ved siden av det en strand som tross plasseringen ved siden av kraner og tankere slett ikke så ille ut. Her kjørte vi syklene ned på stranda og tok oss ei pause.

Det ble altså landeveien vestover. Her mysset det av politi langs veien, så det var bare å holde sin sti ren. I rundkjøringen utenfor Berdyansk var det politikontroll ved hver av de to hovedutløpsarmene. Vi kjørte først en ¾ runde for å komme til en bensinstasjon. Av de to innfartene til bensinstasjonen klarte undertegnede å velge den det stod «innkjøring forbudt»-skilt på. Ingenting skjedde da, men da vi skulle fortsette ferden og derved måtte en ny ¾ runde i rundkjøringen måtte vi pent stoppe. Jeg ble bedt med over til politibilen og de forsøkte å forklare meg at jeg hadde brutt vikeplikten. Det var i starten vanskelig å oppfatte hva de mente, men etter hvert kom også andre biler i rundkjøringen som de kunne bruke som eksempler. Det viste seg at man i rundkjøring i Ukraina skal stoppe for biler på vei inn i rundkjøringen – vanlig høyreregel altså. Slik er det forsåvidt også prinsipielt i Norge, bortsett fra at vi alltid har vikepliktskilter for dem som skal inn i rundkjøringene.

Det var bare å bekjenne sin synd, og jeg forsøkte meg med hvor mange gryvna dette skulle koste. Her var det imidlertid ikke snakk om gryvna, jeg måtte pent bli med på politistasjonen, fikk jeg høre. Dette tok en utvikling jeg ikke helt hadde smaken for, så nå tok vi fram telefonen og prøvde å få tak i noen av dem vi kjente til hjelp. Nikolay, Gennadys venn og høyre hånd, i Kiev ble redningen. Politimannen og Nikolay snakket lenge sammen, så fikk jeg røret igjen. «Vidar, gi mannen 100 gryvna, privat!» (75 kr). Vel – det var verd forsøket. Politimannen strålte da han så pengene, smilte fra øre til øre og ga tilbake førerkortet. Case closed. Det er nok en lav statistikk over trafikkforseelser i Ukraina.

Mellom Melitopol og Genichesk kom vi forbi et kjempestort melonmarked i veikanten. Vi har etter hvert vent oss til at bønder og mange gamle babushkaer sitter i veikanten med sine produkter fra hagen, men her tok det av. noen hundre meter i tre retninger i et veikryss stod Ladaer, Moskvitcher og Gaz-lastebiler i grøftene og svære hauger av meloner, tørrfisk og andre jordbruksvarer (skjønt tørrfisk er jo ikke jordbruksvarer). Her måtte vi stoppe. Henrik ble sykkelvakt, og Doreen og jeg ruslet innover sideveien i markedet. Mange begynte å snakke til oss, og vi fikk etter hvert pratet litt med noen av dem. I melonsesongen kommer folk fra 20 mils omkrets for å selge her. Alle var begeistret for å bli tatt bilde av og for det eksotiske i at MC-folk stoppet her, og flere ville på død og liv gi oss en melon som gave.Vi tok til slutt med en honningmelon. Bortsett fra oss så vi ikke spesielt mange kunder – skulle tru den gesjeften går heller dårlig.

Mens solen fortsatt stod høyt på himmelen rullet vi inn i den lille strandbyen Genichesk. Vi lette litt rundt etter overnattingssted, mange hus hadde skilt med «komnata» - rom. Et par av dem kikket vi på, prisene varierte fra 20-30 gryvna for rommet (15-20 kroner), riktignok enkel standard, men greit nok. Problemet var å få anbragt syklene. Til slutt havnet vi på et noe dyrere sted der vi fikk syklene inn bak en låst port rett foran soveromsvinduet vårt. Den lille timen det tok å ordne dette var nok for sola til å deise i bakken, og det var mørkt.