Siden GPSen er ubrukelig for annet enn en grov oversikt over hvor vi er hen i verden ble det navigasjon etter sola for å komme ut av Kiev. Det funket også på et vis, men var antakelig ikke den stien Turistforeningen ville merket.
Ferden gikk på hovedveien som går nærmest Dnepr, og som et par steder krysset elven på voller eller bruer. Turens beste asfalt, omtrent som vanlig god norsk landevei, fikk vi på første halvdel av turen. Ved innkjøringen til den lille byen Zolotonozha fant vi ut at det var tid for en lunsj og kjørte inn til sentrum. Måtte vente litt foran en manuelt dirigert togbom der kontrolldamen stilte i refleksvest, svarte nettingstrømper og 10 cm stilletthæler. Ellers var byen, en underlig ansamling av fæle blokker, en fabrikk og en gigantisk betongbelagt plass med en Leninstatue, uten restauranter som vi fant. Det ordnet seg etter hvert.
Idet vi startet å kjøre igjen innså vi at vi begynte å få dårlig tid dersom vi skulle ha et overkommelig antall kilometer i morgen. I Krementshuk gikk veien gjennom byen og over Dnepr på en enorm jernbru. Her var det lave elvelandskapet utrolig vakkert, med strand, små øyer i elven, en del båter utpå. Dette var noe av grunnen til at vi valgte denne ruta – det pleier å være fint langs vann.
Etappen fra Svitlovodsk på motsatt side av elven fra Krementshuk og ned mot Dnepropetrovsk var en av de mest forferdelige strekningene asfaltmessig så langt. Noe fortere enn 60-70 var fysisk umulig de fleste stedene. Landskapet var imidlergid ikke lenger så paddeflatt, mer haugformet og kunne minne litt om Totensiden av Mjøsa. Solen gikk ned rett før byen Verhodniprovsk – nå var det virkelig travelt med å finne overnatting før mørket kom. Vi fant imidlertid ikke hotellet byen skulle ha ifølge kartet, bare noen forskjellige karer som var langt mer pratesjuke enn russisken min tillot å svare på.
Det ble tre mil til på landeveien, og idet det var blitt skikkelig mørkt tok vi inn på det gråeste og hessligste sovjethotellet vi har sett så langt, i byen Dniprodzerzhinsk rett for Dnepropetrovsk. De lillablomstrete veggene med den gule syttitalls plasttelefonen satte som Engen sa nye standarder for smakløshet. Men rommet var reint og kostet omregnet rundt 170 norske dollars, den bevoktede parkeringen ved siden av 7-8 kroner for begge syklene – mission completed!
Denne byen var fullstendig uberørt av nyrikinger. Ved Leninplassen i sentrum krysset Ladaer og Moskvitcher trikkeskinnene ved å krype over mens skinnene slo i kanalene, der veien en gang i fordums tid hadde hatt asfalt. De som er glade i sterk drikk burde holde seg i skinnet i denne byen – på fortauet fant vi to tilfeller av kummer uten lokk som lett kunne sette en stopper for turen hjem. Vi fant ei kneipe og fikk til og med hjelp av ei blondine som kunne engelsk. Menyen var det ikke vits i å se, men vi ble enige med henne om at noe med kjøtt og saus ville være fint. Biff og poteter med kirsebærsaus (jepp – og det smakte faktisk godt) var resultatet, påfulgt av is og kaffe til dessert. Det var bare så vidt vi hadde rundet hundrelappen på den middagen...
Til nå har vi funnet ut at Ukraina er et fullstendig ufarlig sted – mot alle rykter. Folk snur seg når de oppdager at det er utlendinger i nærheten, men man har aldri følelsen av at noen har ondt i sinne, slik jeg tidligere har opplevd i feil strøk av Palermo for eksempel. Trafikken er ikke like døsig som i Norge, men dersom man ikke setter lav fart som eneste kriterium for trafikksikkerhet (slik mange gjør hjemme), så er den heller ikke forferdelig farlig.
Vel – solen har stått opp, det må vi også, vi har en bryllupsdagsfest, hva det nå enn er, å rekke i Donetsk.
1 kommentar:
Fint å høre at alt er bra. Ha en god tur videre. M & P
Legg inn en kommentar